Det har vært litt trykket stemning i fruens hode en stund, det er vondt å bøye seg, vondt å hoste, vondt å være fruen. Siden man gjerne krisemaksimerer har fruen regnet med at dette er en uhelbredelig lidelse, og besluttet for en måneds tid siden at det var best å droppe diagnosen.
Men i går snakket man med en bekjent, som var så hyggelig å tipse om bihulebetennelse. Etter å ha finlest om temaet, var fruen overbevist. Derfor tok fruen turen til fastlegens kontor i dag, klar for diagnose. Fastlegen var rørende enig, og kartla samtidig en bronkitt, så nå er fruen lykkelig medisinert. Muligheten for medlidenhet i hjemmet er betraktelig høyere når man kan klaske antibiotikaen i bordet...
God bedring, kjenner faktisk et stort snev av en biulebetennelse selv - så du har min fulle sympati!
SvarSlettJeg synes oppriktig synd på deg som har gått rundt så lenge med bihulenetennelse.
SvarSlettDet er nemlig ikke noe godt, som du sier er det å bøye seg vondt!
Jeg vil gå så langt som til å si at å bøye seg nær sagt er en umulighet..
Regner med at resten av familien nå er fulle av omsorg!!
God bedring
Citten: all sympati mottas med takk.
SvarSlettHKH: det kunne kanskje vært mer medlidenhet, men det er klart at det hjelper med to slag antibiotika og en raslende hoste. I tillegg fremviste jeg en heklekrok som var nesten like lang som det legen trykte opp i nesa mi.