God mor?

Fruen blir tidvis grepet av panikk og lurer på om hun gjør altfor mye galt i oppfostringen av de søte små. Her i huset har vi nemlig lagt oss på en ganske lite ambisiøs linje hva fritidsaktiviteter angår. De er ti og seks år, og herr og fru Høvding føler vel at alvoret kommer tidsnok. Muligens får de sterkere lagånd av fotball enn speider, kanskje er turn godt for skjelett og jada, sjakk er selvsagt bra for utvikling av vett. Men hva om avkommet velger speider, hater turn og synes graving og grøfting etter steiner og mineraler er helt topp? Skal vi overkjøre interessene deres, banke ( ikke bokstavelig altså ) konkurranseinstinkt og poengtelling inn i dem? Eller skal vi oppmuntre dem til å bli selvstendig tenkende mennesker? Som dere også vet, har ikke fruen spesielt høy utdannelse. Det synes hun faktisk er helt greit! Hun behersker sine fag, og klarer å formidle disse i diverse sammenhenger. Men, usikkerheten kaster seg over henne når folk med universitetsgrader en masse remser opp hva slags forventninger de har til sine barn, deres prestasjoner, og ikke minst - hvor langt fremme de er. Da føler fruen at hun gjør sine barn en gedigen bjørnetjeneste ved å ikke forvente mer enn fullført lekseark, en fritidsaktivitet de har glede av, og tid til å være sosial og leke. Huff, kan de ikke få være barn litt til!