om å testes i det man kan

Hva vil det si å testes i det man kan? Og innebærer dette at alle står og at dere i  nemnda noen ganger må legge dere på et veldig lavt nivå?

Denne kommentaren kom i etterkant av det forrige blogginnlegget, om svenner og svenneprøver, og er en naturlig reaksjon på noe jeg kunne spesifisert bedre. 

Vi kan ta det enkle først. Strykprosenten er lav, og det har den vært gjennom alle år.  Det skyldes ikke at nemndene gir lette og spesialtilpassa oppgaver som kandidaten surfer gjennom på, men rett og slett at de som velger å gå opp er svært godt forberedt. 

Så det litt mindre enkle, nemlig dette med å teste noen i det de kan. For hva betyr det og hvordan kvalitetsikrer vi god fagopplæring med et slikt utgangspunkt? I Norge har vi rundt 450 bunader, pent fordelt på bunader til kvinner og til menn. Noen er rikt brodert, andre har knapt nok en blomst. Noen er håndsydd fra innerst til ytterst mens andre er montert med en stor grad av maskinsøm.  I tillegg til selve monteringen har vi et utall små og mellomstore teknikker som trengs for å tilvirke bunader. Vi har strikking hekling, perling, påtegning, fingring av bånd, nuperelleslåing, knipling, filering, stiving av skaut. Vi har falding og folding, prikking og pikering, rogging og vipping og mye, mye mer. Bruken av teknikker varierer. Ikke bare fra landsdel til landsdel, men fra dal til dal. Eller fra bygd til bygd. Dermed vil også opplæringen innen faget variere og selv om to lærlinger får god og allsidig opplæring basert på VG3 læreplanen kan vi få to helt forskjellige svenneprøver. 

For eksempel vil en lærling på en systue med fokus på Hardangerbunad lære mer om perlebroderi, hardangersøm og å sy kantbånd rundt spissene på livet enn det en lærling i Gudbrandsdalen vil lære. Denne lærlingen vil antagelig lære spilesøm, prikkesting og sjattersøm som er teknikker som er mer utbredt i dette draktområdet. Slik kan vi forflytte oss rundt i landet og selv om noe er likt, som forståelse for bunadhistorie, kundebehandling og hms, vil det meste være basert på opplæring bedriften gir. Slik sett ville det vært enklere om vi hadde hatt tre bunader å velge mellom, men heldigvis har vi altså denne fantastiske levende variasjonen som gjør faget så spennende. 

Denne variasjonen er en viktig årsak til at formøtet er så viktig. Nemnda må kartlegge hva lærling ( eller praksiskandidat) har jobbet med innen faget og gi oppgave basert på dette. Og ja, noen ganger synes vi opplæringen har vært litt lite nyansert, men det tar vi med bedriften, ikke lærlingen. Hittil, i mine år i nemnd har vi faktisk aldri gitt nøyaktig samme oppgave to ganger. Selvsagt har flere fått samme hovedoppgave, håndsydd livkjole fra Gudbrandsdalen, er for eksempel noe mange har blitt prøvd i. De aller fleste må også vise detaljer av skjortemontering, og en eller annen form for broderi. Men kombinasjonen av hoved- og deloppgaver vil variere. 

En viktig presisering er at kandidaten må vise tilstrekkelig kunnskap til å kunne montere en bunad innen rimelig tid. Det er ikke nok å sy løse prøvelapper, hovedoppgaven skal vises på kunde. De fleste bunader kan ikke fullføres på seksti timer, men nemnda skal klare å sette sammen en oppgave som gir vurderingsgrunnlag og lar kandidaten vise hva han eller hun kan.