om å testes i det man kan

Hva vil det si å testes i det man kan? Og innebærer dette at alle står og at dere i  nemnda noen ganger må legge dere på et veldig lavt nivå?

Denne kommentaren kom i etterkant av det forrige blogginnlegget, om svenner og svenneprøver, og er en naturlig reaksjon på noe jeg kunne spesifisert bedre. 

Vi kan ta det enkle først. Strykprosenten er lav, og det har den vært gjennom alle år.  Det skyldes ikke at nemndene gir lette og spesialtilpassa oppgaver som kandidaten surfer gjennom på, men rett og slett at de som velger å gå opp er svært godt forberedt. 

Så det litt mindre enkle, nemlig dette med å teste noen i det de kan. For hva betyr det og hvordan kvalitetsikrer vi god fagopplæring med et slikt utgangspunkt? I Norge har vi rundt 450 bunader, pent fordelt på bunader til kvinner og til menn. Noen er rikt brodert, andre har knapt nok en blomst. Noen er håndsydd fra innerst til ytterst mens andre er montert med en stor grad av maskinsøm.  I tillegg til selve monteringen har vi et utall små og mellomstore teknikker som trengs for å tilvirke bunader. Vi har strikking hekling, perling, påtegning, fingring av bånd, nuperelleslåing, knipling, filering, stiving av skaut. Vi har falding og folding, prikking og pikering, rogging og vipping og mye, mye mer. Bruken av teknikker varierer. Ikke bare fra landsdel til landsdel, men fra dal til dal. Eller fra bygd til bygd. Dermed vil også opplæringen innen faget variere og selv om to lærlinger får god og allsidig opplæring basert på VG3 læreplanen kan vi få to helt forskjellige svenneprøver. 

For eksempel vil en lærling på en systue med fokus på Hardangerbunad lære mer om perlebroderi, hardangersøm og å sy kantbånd rundt spissene på livet enn det en lærling i Gudbrandsdalen vil lære. Denne lærlingen vil antagelig lære spilesøm, prikkesting og sjattersøm som er teknikker som er mer utbredt i dette draktområdet. Slik kan vi forflytte oss rundt i landet og selv om noe er likt, som forståelse for bunadhistorie, kundebehandling og hms, vil det meste være basert på opplæring bedriften gir. Slik sett ville det vært enklere om vi hadde hatt tre bunader å velge mellom, men heldigvis har vi altså denne fantastiske levende variasjonen som gjør faget så spennende. 

Denne variasjonen er en viktig årsak til at formøtet er så viktig. Nemnda må kartlegge hva lærling ( eller praksiskandidat) har jobbet med innen faget og gi oppgave basert på dette. Og ja, noen ganger synes vi opplæringen har vært litt lite nyansert, men det tar vi med bedriften, ikke lærlingen. Hittil, i mine år i nemnd har vi faktisk aldri gitt nøyaktig samme oppgave to ganger. Selvsagt har flere fått samme hovedoppgave, håndsydd livkjole fra Gudbrandsdalen, er for eksempel noe mange har blitt prøvd i. De aller fleste må også vise detaljer av skjortemontering, og en eller annen form for broderi. Men kombinasjonen av hoved- og deloppgaver vil variere. 

En viktig presisering er at kandidaten må vise tilstrekkelig kunnskap til å kunne montere en bunad innen rimelig tid. Det er ikke nok å sy løse prøvelapper, hovedoppgaven skal vises på kunde. De fleste bunader kan ikke fullføres på seksti timer, men nemnda skal klare å sette sammen en oppgave som gir vurderingsgrunnlag og lar kandidaten vise hva han eller hun kan. 

om svenner og svenneprøver

Bunadtilvirkerfaget fantes ikke da jeg var ung, og jeg ville antagelig ikke vurdert det uansett. Mitt mål med å ta en sømutdannelse var å blir en kul og Parisbasert designer. Livet blir jo sjelden slik man ser det for seg i en alder av 19 år, og i ettertid ser jeg at norske tradisjonshåndverk ligger mitt hjerte nærmere enn fast fashion og høyt forbruk av vesker og tilbehør.

Jeg begynte som lærling i 2000, tok svennebrev i 2004 og gjorde en god nok jobb til å bli spurt om å gå inn i nemnda for faget i 2005. Der er jeg fremdeles, og før jul får jeg vite om jeg får fornyet engasjementet for fire nye år. 

En rask opptelling viste at jeg i løpet av disse årene har avholdt den nette sum av 49 svenneprøver. Kanskje ikke et imponerende høyt tall, men ganske bra i et lite fag som ble etablert i 1998. 

Noen har fått bestått meget godt, noen har fått ikke bestått og de aller, aller fleste har fått en trygg og god bestått. Noen har gått opp som lærling etter to år på skole og to år i bedrift. Noen har hatt lenger læretid og mange har gått opp som praksiskandidat etter å ha dokumentert allsidig kompetanse faget gjennom flere år. Noen har gått den modulbaserte bunadopplæringa. Noen er faglig trygge, allsidige og har et genuint ønske om å fortsette i bunadtilvirkerfaget. Andre kan være mer opptatt av å bestå, ta påbygg på videregående og ta høyere utdannelse. Noen jobber målbevisst med et bestemt område i faget. Kort sagt har det vært 49 helt ulike svenneprøver som har resultert i nesten like mange helt ulike svenner. 

I løpet av disse årene har vi i nemnda forholdt oss til tre ulike læreplaner og innfallsvinkelen har endret seg. Der vi før var innprenta å ha med elementer fra tre bunadkategorier og i en periode etterstrebet å legge inn elementer av både manns- og kvinnebunad er vi i dag opptatt av å ta utgangspunkt i det kandidaten faktisk har lært. For, kandidaten skal prøves i det han eller hun kan, ikke hva vi i nemnda mener vedkommende bør kunne. 

Stort sett går dette helt fint. De aller, aller fleste som går opp har solid erfaring og faglig forståelse. Dette gjør planlegging og gjennomføring av svenneprøver til en hyggelig jobb, og noe jeg har glede av. For å være veldig høytidelig er det stas å være med på å forme fagets fremtid. 

Men så har vi de som har manglende erfaring og faglige hull. Da blør hjertene våre og vi tar en ekstra samtale med faglig ansvarlig. 

Det er en kjensgjerning at vi har vært gjennom en periode med dårlig forberedte lærlinger. Den forrige læreplanen på VG1 og VG2 gav minimal erfaring med håndsøm og enkelte elever hadde også minimal kunnskap om maskinsøm og mønsterkonstruksjon. Dermed måtte en del lærlinger gjennom en del grunnleggende ferdigheter som spiste av allerede knapp læretid. Det resulterte i dårlig forberedte lærlinger og umotiverte faglig ansvarlige som kviet seg for å ta inn nye lærlinger.

Nå har vi fått nye læreplaner og forhåpentligvis vil nivået på kommende lærlinger stige slik at det blir mer attraktivt å ta inn en lærling eller to. Jeg håper mange systuer som tidligere har hatt lærling men har takket nei de senere årene nå ombestemmer seg og sier ja neste gang de blir spurt. Ikke bare bunadtilvirkere, men også andre sømfag trenger nye yrkesutøvere. Og i tillegg trenger vi lærere til både grunnskole og videregående som kan bidra til at også kommende generasjoner lærer å sy og strikke, høvle og sage.