Kompe med scampi og hvitløk

Vi går inn i bunadmåneden over alle og rundt i de tusen hjem skal bunader luftes, prøves og brukes. Skjorter skal vaskes og strykes, sølv og sko skal pusses. Mange detaljer skal på plass og det er tid for diskusjon om rett og galt.

Før i tiden hadde vi bunad fra der vi vokste opp, eller der slekta kom fra. Oversiktlig og greit, og enkelt ettersom mange holdt seg innenfor samme draktområde det meste av livet. I dag er mange mer avslappa. Bor du i et område med i dine øyne, ukledelige eller kjedelige bunader er lista i dag lav for å kaste et blikk over fjellene og finne et annet draktområde. Og siden vi flytter mer får også mange flere bunader å velge mellom. Selv kan jeg, hvis jeg går tilbake til besteforeldre velge mellom bunader fra Nord-Trøndelag, Namdalen, Gudbrandsdalen, Oslo, Asker, Vest-Agder og Ringerike. La oss i tillegg tenke på at Gudbrandsdalen kan by på mange ulike bunader og at mannen er fra Telemark med tilhørighet både til Øst og Vest. Kort sagt kan jeg med lett hjerte og god grunn putte på meg stas fra fem til syv prosent av våre rundt 450 bunader.

Plukket formødrene fritt fra alle hyller?

Noen velger konservativt og følger de gjeldende forskriftene for bunaden. Andre velger fritt, og er ikke så glødende opptatt av hva som er riktig og galt, og hvorfor silkeskjorter er utbredt i et område av Norge, men ikke nødvendigvis i et annet. Noen synes det er stas med tradisjonelle hodeplagg mens andre går barhodet eller velger en brodert hårbøyle og forklarer valgene sine med at I gamle dager tok folk det de hadde. Og ja, folk tok det de hadde i gamle dager. Men noe annet de hadde i gamle dager, og som vi heldigvis slipper i dag, var svært strenge sosiale skiller. I dag slipper vi skammeskaut for ugifte mødre, lask i lua for menn som får barn utenfor ekteskap, koneskaut og enkeluer. Vi slipper å flagge vår sosiale status, noe som også kunne blitt utfordrende med tanke på hvordan samfunnet har endret seg. Det kunne resyltert i en del nye hodeplagg, og en ganske intrikat quiz om hva de ulike luene symboliserer.

Hulda Garborg som gjerne kalles de norske bunadenes mor blir ofte brukt som forbilde for det vi kan kalle bunadliberalister. De forholder seg nært til hennes visjon om inspirasjon og å plukke litt herfra og derfra. Hulda gikk ikke av veien for å ta jakke fra Telemark utenpå Hallingstakk og var avslappa til hva bygdefolk mente om slike tilnærmelser. Problemet er at hvis vi skal følge i Huldas fotspor kan vi ikke hinke etter høyrefoten men vi må traske stødig. Det innebærer at vi også må følge hennes uttalelser om heimevove og heimespunne garn og ullty, ikkje silkefjas og fløyel. Ergo, av med silkeskjorter og skjerf og vekk med alle spor av at Norge har vært en del av et større verdensbilde. Så, kanskje heller la Hulda hvile og fryde oss over den allsidige kulturarven bunadene utgjør

Trend og teori

Og så har vi de nye trendene, for ja, vi har trender i bunadverdenen også. Bruken av sølv har økt betraktelig de siste tiårene, silkeskjerf i halsen også. Bunadstøvler, ikke gummistøvler med bunadmotiv men knappestøvler, er populært, og hårbøyler er mer utbredt enn stive hvite skaut.  Den nye trenden er blomstrete eller mønstret skjorter over det ganske land, eller ensfarga silkeskjorter som delikat fanger opp en av fargenyansene i broderiene. Slik kan folk vise mer av sin personlighet og tilføre bunaden det lille ekstra. For mange er det nok også attraktivt å slippe å stryke linskjortene, men det argumentet har forsvunnet litt i bakgrunnen.

Bunadene våre er flotte i seg selv.  På 1970-tallet ble det utarbeidet en oversikt over bunadene våre, en inndeling i fem kategorier som forteller om bunadens historiske opphav. Her går vi fra folkedrakt som har gått direkte fra daglig bruk til bunad (kategori en) til inspirert av lokal rosemaling (kategori fem).  Den sier ikke noe om hvorvidt bunaden er fin eller riktig, men den sier mye om historisk tilknytning til lokal klesskikk. Det interessante med den er i mine øyne at den forteller mye om hvordan de ulike bunadene har blitt til, og dermed hvilke valgmuligheter man har innenfor den enkelte bunaden. Her ser vi at en bunad som har gått direkte fra daglig bruk til bunad har flere valgmuligheter mens en bunad utarbeidet i det forrige århundre har strengere rammer,

Her er vi inne på dette med respekt for andres arbeid. Noen har sittet sammen og utarbeidet en mal med hvit skjorte. Kanskje fordi de ønsket å fokusere på fest- og høytidselementet? Det får vi ikke vite, for de fleste diskusjonene rundt utarbeidingen av de broderte bunadene er ikke bevart for ettertiden.  Vi vet ikke hva de tenkte, men vi vet at de brukte tid og energi på å utarbeide modeller som etter nærmere hundre år fremdeles gleder nye bunadbærere.

Derfor blir det for mange problematisk å tilføye personlige elementer i bunaden. Selv om bunaden forteller en historie om deg og om hvor du kommer fra, er den også et minnesmerke over den eller de som møysommelig har utarbeidet den. Det blir som å blande fotballdraktene fra to lag fordi du ikke helt hvem du skal heie på eller fordi favorittspilleren plutselig melder overgang.

I dag har over 80% av norske kvinner bunad. Det er ikke dermed sagt at man må ha bunad, og du kan ha et godt og spennende liv uten bunad. Noen velger å heller sy en festdrakt hvor de kan vise egne favorittfarger, leke med mønster og fasonger uten å måtte forholde seg til reglene som omfatter mange av bunadene. Dette er et godt alternativ, og jeg håper å se mange av fjorårets nysydde festdrakter i bruk i år også.

Men vis heller personligheten din i en egendesignet festdrakt enn ved å tilføye egne elementer til en bunad andre har utarbeidet. Det blir som å servere komper med scampi og hvitløk. Der kan hende det smaker godt, men det er ikke kompe.