den nye boka

 Da jeg ble tildelt forfatterstipend for å skrive om røde tråder i vår tekstile kulturarv hadde jeg et ganske optimistisk tidsskjema. Jeg jobber tross alt glimrende under press ( synes jeg selv) og hadde planene klare om å levere et prakteksemplar av et manus i løpet av kort tid. 

Men, så kom corona med hjemmekontor, hjemmeskole og fullt hus. Kurs og andre oppdrag ble kansellert og den øredøvende stillheten på jobbfronten i kombinasjon med et ganske fullt hus hjemme førte til total skrivetørke. Tenk type norsk stil i fjerde klasse. Tørt, tørt og tørt. 

Jeg skrev og slettet, skrev og svettet, og slettet. I mine øyne ble det verre og verre. Tørt, dødt og helt uinteressant. I høst begynte det å løsne, ordene ble setninger og setningene ble levende avsnitt.

Denne uka hadde jeg nytt møte med forlaget og huhei, nå er vi i gang. Boka kommer til sommeren og skal handle om utstyr, teknikker og hvordan klær blir til og hva slags forhold vi har til klær. 

Det kan hende det kommer små smakebiter utover vinteren og våren og jeg gleder meg voldsomt til å dele dette prosjektet med dere. Men det kan også hende det blir ganske stille om boka noen måneder fordi jeg trenger ro til å forme den slik jeg vil ha den og jeg blir så innmari stressa av gode innspill og vennlige forslag. 

PS. den blir årets temabok hos Smøyg Forlag, så litt informasjon får dere der og hos Magasinet Bunad også. 

Hurra for yrkesfag

 

Om noen uker skal et nytt kull tiendeklassinger sende søknader til opptak på videregående skole, og snart kommer avisene til å skrive om viktigheten av å velge yrkesfag. Vi trenger tross alt håndverkere. Men spørsmålet er hva vi voksne gjør når den håpefulle forteller at han eller hun vil sikte seg inn på yrkesfag og en fremtid som håndverker? Synes vi dette er en god ide? Dytter vi litt ekstra i retning studiespesialisering eller yrkesfagene som gir studiekompetanse? Vil vi egentlig at våre barn skal bli håndverkere eller er det mer behagelig at andres barn tar seg av "de jobbene"?
Det er barna som skal velge, men enten de vil eller ikke blir de påvirket av hva foreldre sier og hvilke holdninger foreldrene har til yrkesutdanning og håndverkere.
Da jeg skulle søke meg til videregående bestod rådgivningen av et kort kikk i karakterboka før jeg ble henvist til allmennfag og alle mine innspill om at jeg ville lære å sy ble avfeid med at det var jeg for flink til ( som i skoleflink). Mine barn hadde en noe mer nyansert rådgivningstjeneste da de gikk på ungdomsskolen, men det er ikke uvanlig at ungdommer sorteres etter karaktersnitt og anbefales å søke deretter. Jeg har også sittet i klasserom for få år siden og hørt en karriereveileder fortelle to klasser på videregående studieretning, design & håndverk, at de kan ta påbygning etterpå og få seg en ordentlig utdannelse.. Det blir ikke automatisk håndverkere av ungdommer som får en slik tilbakemelding...

Men hva gjør man da, for å øke status og få flere unge til å velge yrkesfag?

Vi må være enige om at ethvert samfunn trenger håndverkere. Vi trenger noen som kan skru bil, reparere vannkraner og elektriske anlegg. Det er viktig at noen kan reparere tak, støpe grunnmur og feie piper. Det er fint om noen kan klippe hår, sy klær og lage mat. Faktisk vil jeg anta at et samfunn hvor ingen av disse arbeidsoperasjonene ble utført ville kollapset fortere enn om vi plutselig befant oss uten valgforskere.
Så ok, dette kan vi vel være enige om? Vi trenger håndverkere.

Så kommer vi til det litt vanskeligere punktet; vi må innse at det ikke er slik at smartinger velger  studiespesialisering og dumskaller og døgenikter puttes inn på yrkesfag. Nå er det slik at ved mange skoler trenger du høyere snitt for å komme inn på studiespesialisering.  Slik var det i 1985 og slik er det i dag.
 Så kan vi si at karaktersnitt er mindre viktig enn karakterbygging, at man skal velge etter hjertet og Norge trenger en allsidig arbeidsstyrke. Men hvis vi faktisk mener dette bør vi applaudere alle ungdommer som ønsker en praktisk utdannelse. Vi trenger rådgivere som entusiastisk fremhever yrkesfag som en reell mulighet og ikke bare en del av et større bilde. Vi trenger lærere som fremsnakker yrkesfag og ikke minst - vi trenger foreldre som støtter ungdommen i deres valg.
Og for ordens skyld. Det kan være lettere å komme inn på yrkesfag, men det er ikke dermed sagt at det er lettere å komme gjennom. En yrkesfaglig utdannelse krever mye av deg og  du skal "ha det både i hode og hender". Der en akademiker skal foreslå hvordan jobben gjøres skal håndverkeren ikke bare gjøre det, men også foreta vurderinger underveis. Det hjelper ikke å følge læreboka hvis forholdene avviker fra standarden ( og tro meg, normalen er at forholdene avviker fra standarden).

Så, ja, vi kan vel være enige om dette også. Yrkesfag er en krevende utdannelse og ikke en lettvint løsning.

Hittil er alt vel. Her er det  lett å gå på med fine ord, lage flotte flyere og foldere, stå på stand og fremsnakke fag. Tilsynelatende alt vel altså.

Men hva skjer da, hvis vi får en massiv økning i antall søkere til yrkesfag? Får vi flere svennebrev, flere fagarbeidere?
For meg ligger hovedproblemet her. Etter skolereformer og økt fokus på teoretisk innhold i den videregående skole har vi endt opp med en grunnutdannelse med betraktelig lavere innhold av yrkesfag. Vi har endt opp med elever som lærer mye mindre av det de bør lære  på skolen og som derfor stiller svakere når de skal ut i lære. Ingen tar skade av å ha engelsk og samfunnsfag, men hvis du skal sy klær må det være viktigere med mønsterkonstruksjon, kunnskap om håndsøm og evnen til å sy i en glidelås. Det er fint og flott med faglig bredde og spennende læringsmiljø, men det er ikke det viktigste. Vi trenger fokus på fag, terping på teknikker og økt timeantall dedikert til faglig relevant kunnskap.
Det er en kjensgjerning at det har blitt vanskeligere å få lærlingeplass. Ikke fordi dagens ungdom er vanskeligere å jobbe med enn tidligere generasjoner, men fordi de har et dårligere faglig utgangspunkt og skal tilegne seg mye mer kunnskap i løpet av læretiden enn tidligere tiders lærlinger. Dette krever mer av bedriften, som må sette av mer tid til å gi lærlingen grunnleggende kunnskap som han eller hun burde ha tilegnet seg i løpet av de to årene på videregående.
 Dette kan skape dårlig læringsmiljø; lærlingen blir frustrert fordi hun eller han ikke kan følge den estimerte læringskurven, bedriften blir frustrert fordi de må bruke mer tid på grunnleggende opplæring og tilbakemeldingene til skole og opplæringskontor preges av misnøye.
Mange bedrifter velger å ikke ha lærlinger, og slik svekkes yrkesopplæringen.

Hvis vi skal ha en reell sjanse på å øke interessen for yrkesfag må de som vurderer å søke seg til disse linjene vite at de har en realistisk mulighet for å ende opp med et svennebrev eller et fagbrev. De må vite at de får et solid faglig grunnlag mens de går på skole og at de etter to års skolegang kan få en læreplass hvor de får den kompetansen som skal til for å avlegge en svenneprøve, få et fagbrev og føle seg faglig kompetente og trygge nok til å kunne jobbe selvstendig.

Til syvende og sist handler alt om å få seg jobb. Og hvis du vet at det mest sannsynlig er bråstopp halvveis i utdannelsen så er ikke det veldig motiverende. Da hjelper det ikke hvor mange flotte flyere du får om viktigheten av å velge yrkesfag eller hvor mange som forteller det at det er flott å være håndverker.

Jeg gikk allmennfag...men etterpå begynte jeg på sømlinje. Nå har jeg to svennebrev og føler jeg har både en ordentlig utdannelse og et godt liv. 

Når valgkomiteen slår på tråden

Det er den tiden på året hvor oppringinger fra ukjent nummer ikke automatisk betyr at en svenske skal selge deg billig strøm eller gunstig abonnement på mobil. Faktisk kan det hende at vedkommende i den andre enden ringer fra en valgkomite og har et godt tilbud til deg, Og hva gjør du da?

Et frivillig verv tar tid. Tid du noen ganger har mer lyst til å bruke i totalkollaps foran fjernsynet eller pc-en enn på å forsere is, snø eller regn ( eller alt sammen på samme kveld) for å dra på et møte. Noen lørdager frister det mer å sove en halvtime ekstra enn å stå på stand, steke vafler, organisere hoppetausnurring eller selge lodd. Men kanskje kan du sove litt lenger på søndag? Og kanskje har de andre i familien også lyst til å snurre hoppetau, eller spikke barkebåter og spise sveler på nabostanden?

Og hva med muligheten for at du ender i et utvalg, styre eller komite sammen med mennesker som blir venner for livet og som gir deg inspirasjon til å være enda mer aktiv?

Mange organisasjoner har ordningen med at de som går ut av styre går inn i valgkomiteen. Ok, en ordning som kan få noen og en hver til å vurdere en ekstra periode i styret, men for mange av oss kommer dagen. Du sitter der med medlemslister og en ukjent antall plasser som skal fylles. Da jeg gikk ut av styret i mitt lokale husflidslag så jeg med gru fram til  dette vervet og jeg så for meg endeløse telefoner til ukjente, uvillige og umotiverte mennesker jeg skulle overtale. Men så ble det faktisk en overraskende hyggelig opplevelse, og en utrolig fin måte å bli enda bedre kjent med eget lokallag på. 

 Det første vi gjorde var å skrive en hyggelig e-post om at det nærmet seg årsmøte og at husflidslaget hadde en del verv som skulle fylles. Vi skrev også at laget er avhengig av engasjerte medlemmer og at vi håpet på positiv respons når vi ringte til medlemmer vi trodde ville gjøre en god innsats. E-posten ble sendt fra husflidslagets e-postadresse og var signert medlemmene i valgkomiteen. Den ble sendt til alle medlemmene en ukes tid før vi startet ringerunde nummer en slik at folk var forberedt før vi ringte.

Jeg så for meg endeløse telefoner, utallige møter og saumfaring av medlemslistene for å fylle opp ledige plasser. Men det som skjedde var at jeg hadde fine samtaler med fine folk som sa ja til å fortsette i vervet eller til å påta seg nye oppgaver. De som ikke ville gjenvelges eller påta seg verv var like hyggelige. De beklaget, de hadde ikke tid, kabalen gikk ikke opp. Travle dager og familieliv  gjorde at frivillige verv måtte vente. Noen ba dom å bli oppringt enste år, Noen ville gjerne hjelpe til men uten å binde seg for en lengre periode.   

I tillegg var vi godt forberedt og ærlige på antall styremøter i året og hva som forventes i tillegg. Husflidsdager, julemesse, komietansvar. Hva vil det si å være studieleder, hva må du kunne for å påta deg ulike verv?  

To som tok gjenvalg sa, helt uavhengig av hverandre, at de gjennom vervet hadde blitt bedre kjent både med lokallaget og andre medlemmer, Mange nevnte hvor hyggelig det er å være aktiv og gi noe tilbake til et miljø de har glede av å være en del av. Ganske sikkert er det at du får en god mulighet til å være med og forme framtida til ditt lokale husflidslag og sikre overføring av kunnskap og tradisjoner til enda flere medlemmer. Og om du blir spurt: hvis du tror du kan bør du si JA. Hvis du har lyst, men er usikker på en liten del av rollen er det helt innafor å være ærlig om det. SI du har lyst, men at for eksempel ikke liker å lede medlemsmøter. Det kan hende at et annet medlem i styret er supergod på å stå foran forsamlinger og skape engasjement men får kløe og åndenød ved tanken på å holde styr på formaliteter og tidsfrister. Sa kan dere dele. Ansvar kan og skal delegeres og det er ikke det grann farlig å innrømme svakheter. Det er faktisk mye lurere at du selv er ærlig om dine svakheter enn at du lar andre oppdage de om noen måneder. 

Så, om du får en telefon fra valgkomiteen eller det på ditt lokale årsmøte plutselig mangler en person til et verv - si ja. Å være frivillig er både hyggelig og lærerikt.

Og så er det viktig å huske på dette – når valgkomiteen ringer til deg så er det fordi de har sett noe. De har sett deg, på møter, på medlemskvelder eller i andre sammenhenger og tenkt at dette er et menneske som kan bidra. De ringer til deg fordi de ønsker deg og din kompetanse. Det er rett og slett en tillitserklæring og en kompliment.

Og til dere alle - godt valg! Det å vøre frivillig, eller engasjert som jeg like gjenre kaller det, gir mye glede, mange flotte opplevelser og en mengde nye venner og bekjente, Selvsagt kan det komme tunge perioder og oppgaver du føler du ikke mestrer. Men finn en fortrolig, snakk med en annen i styret eller en god venn og be om assistanse, Og husk at om du sier ja til noe kan det hende at du i neste omgang blir spurt om noe enda mer spennende, lærerikt og utfordrende.

om å være i nemnd

 Godt nytt år med nye muligheter, nye arbeidsoppgaver og spennende utfordringer.

 I år er det atten år siden jeg for første gang var i prøvenemnd, og det har blitt en del svenneprøver disse årene. Noen med lærlinger, noen med praksiskandidater, de fleste prøvene med en kandidat og noen svenneprøver med flere som går opp samtidig. 

Ingen prøve er lik. Ikke bare fordi hver kandidat skal møtes med respekt og gis en oppgave basert på egen erfaring, men også fordi bunadtilvirkerfaget er så himla stort. Vi har over 450 bunader, og mange varianter innenfor disse igjen. Noen har jobbet mest med rekonstruksjon og håndsøm, andre har fokusert på montering med utstrakt bruk av symaskin og får brodering og skjorter sydd av delprodusenter. Begge deler, og alle aspektene i mellom, er innafor faglig sett og er med på å gjøre faget levende og utforming av svenneprøver utfordrende. 

Noen av dere har kanskje et svennebrev, andre tenker kanskje på å melde seg opp og avlegge svenneprøve. Noen av dere har kanskje hørt skrekkhistorier om hvordan prøvenemnder har oppført seg og hvordan deres hovedoppgave tilsynelatende har vært å ta livsgnisten fra kandidaten? Selv har jeg møtt to prøvenemnder som lærling og siden 2005 har jeg sittet i nemnd, deltatt på kurs og diskutert med andre nemndsmedlemmer i eget og andre fag. En av de store forskjellene er kursene vi må gjennom, og fokuset på godt skolerte prøvenemnder. Det handler ikke bare om å bruke riktig skjema, vite hvor man finner det på fylkeskommunens hjemmeside eller huske å ta det med ved prøvens oppstart. Vel så viktig er det å være bevisst hvordan vi møter kandidaten. 

Noen lærlinger er 18 - 19 år og har liten kjennskap til fagmiljøet bortsett fra livet på systua. Da kan vi i nemnda være de første hun eller han møter, i en allerede stressende situasjon, og da er det viktig at vi gir vedkommende en følelse av å bli sett og å være trygg slik at det frister å fortsatt være en del av det norske bunadsmiljøet. Vi skal være tydelige og saklige, gi konkrete tilbakemeldinger og også forklare hvorfor vi ikke alltid sier noe. For noe av oppgavens utfordring er at vi ikke skal påvirke prøvens utfall. Med det menes at vi ikke skal si noe underveis om hvorvidt det går flott, greit eller åt skogen. Vi kan og skal gripe inn hvis det fattes beslutninger som setter kandidatens eller andres liv i fare, men bunadtilvirkerfaget er ikke et høyrisikofag og selv om vi innimellom klipper oss i fingertuppen eller svir en finger på dampjernet er det heldigvis langt mellom de store arbeidsulykkene.

Før kom oppmeldingene i posten. Nå tildeles de digitalt og etter at jeg har mottatt oppmeldingen fordeles den mellom oss i nemnda. En leder og et medlem, og vervene går på omgang. Noen ganger melder en av oss seg inhabil på grunn av tidligere arbeidsforhold eller andre årsaker, eller vi diskuterer hvem som er leder og hvem som er medlem. Det har ingen stor og praktisk betydning under selve prøven, men hvis vi er uenige om bedømmelsen har leder dobbeltstemme.

Vi starter med et formøte som noen ganger må avholdes digitalt. Her hilser vi på hverandre, nemnd, kandidat og faglig ansvarlig ( hvis det er en lærling), godkjenner prøvelokalene, snakker om hva kandidaten vil prøves i og avtaler tid for oppstart. Basert på dette møtet lager vi en svenneprøve med en hovedoppgave som sys til kunde og deloppgaver. Vi har også en del praksiskandidater, mennesker som har dokumentert mer enn fem år med allsidig erfaring i faget og avlagt en teoretisk eksamen i bunadtilvirkerfaget. Flere av disse kandidatene går opp på egen systue, og da må vi forsikre oss om at det finnes en tilsynsperson som kan ta ansvar for at kandidaten jobber de oppsatte timene ( 60 fordelt på åtte arbeidsdager)

Hovedoppgaven vet kandidaten om. Dette er fordi han eller hun skal prøves i en del av faget de har jobbet med, de skal skaffe materialer og kunde som kan stille fire ganger i løpet av åtte arbeidsdager. Hovedoppgaven vil variere etter antall timer det tar å montere den aktuelle bunaden. Noen håndsyr en livkjol fra Gudbrandsdalen, andre syr knebukse og vest ,  nordlandsbunad med forkle har vært hovedoppgave eller livet til en herregårdsbunad fra Østfold. Dette tilpasses kunden som skal vise plagget ved innlevering. Og hvis hovedoppgaven består av bare et liv sørger vi for at det finnes en tilgjengelig stakk for helhetsvurdering

Deloppgavene baserer vi på hva kandidaten kan og har lyst til å briljere med eller vise oss. Det kan være plattsøm, tellesøm, strikking, hekling, passepoilerte lommer, montering av løslommer eller stiving og knytting av skaut. Mulighetene er uendelige. 

En annen viktig del av faget er kundebehandling og formidling av fagkunnskap. Vi legger inn dette som en del av hovedoppgaven og lar kandidaten fortelle kunden om den aktuelle bunadens opphav, setter den inn i en historisk sammenheng, formidler bruk av tilbehør og vedlikehold og oppbevaring. Dette vil vi ha muntlig, nettopp for å tydeliggjøre kundebehandlingen. De færreste som får tilvirket en bunad eller vurderer å anskaffe ny bunad eller tilbehør til bunad er interessert i et skriftlig kompendium. De vil ha gode svar og god hjelp der og da. 

Under selve svenneprøven er vi til stede ved oppstart og ved prøvingene. I tillegg dukker vi opp på uanmeldt tilsyn og selvsagt ved innleveringen. Bedømming og karaktersetting skjer samme dag som innlevering og så fyller vi ut et par digitale skjemaer og venter på neste oppmelding.

I fjor ble de nye læreplanene i håndverksfagene innført. Det innebærer at vi i en overgangsperiode kommer til å ha kandidater oppe både etter ny og gammel læreplan. Heldigvis er essensen i faget den samme og selv om hver svenneprøve er forskjellig er likevel viktigheten av å beherske håndverket i fokus.

Etter 18 år og mange svenneprøver i ulike fylker kunne jeg sikkert gått lei. Men det er fremdeles noe av det mest meningsfylte arbeidet jeg gjør og jeg blir like glad og spent hver gang jeg åpner en ny oppmelding. Noen ganger kjenner jeg navnet og tenker - hurra, endelig og andre ganger er det nytt og spennende. Uansett er det alltid en glede å ønske nye mennesker velkommen inn i faget og å legge til rette for at de ønsker å forbli i faget og fagmiljøet.

PS.

I månedsskiftet januar-februar åpnes det for oppmelding til teoretisk eksamen i bunadtilvirkerfaget ( og selvsagt de andre lærefagene ). Hvis du tror dette kan være noe for deg har jeg et råd - meld deg opp. Selve eksamenen er skriftlig, en dag, og basert på læreplan VG3 bunadtilvirker. Oppgaven vinkles slik at du kan basere besvarelsen på egne erfaringer og min oppfatning er at det for de fleste er verre å tenke på gjennomførelsen enn å faktisk gjennomføre. Meld deg opp, gå opp, bestå og meld deg deretter opp til selve svenneprøven. 

Avdeling for fagopplæring i fylkeskommunen kan bistå med gode råd og kompetansevurdering, og i tillegg kan det være nyttig å snakke med noen som har vært gjennom dette før deg slik at du kan få noen motiverende ord på veien.