Når vi snakker om bunad

Høysesong for bunad er også høysesong for bunadoppslag i media.  Det ringer fra ulike redaksjoner og håpet er å balansere uttalelsene slik at man framstår faglig fundert men likevel hyggelig og inkluderende. 

La meg derfor begynne med en liten oppsummering av årets saker 

Bunad og hijab. Her føler jeg at diskusjonen handler mer om hijab enn om hijab i kombinasjon med bunad. Noen velger å gå med hijab. De skal selvsagt  kunne ta på seg bunad og føle seg fine uten å oppleve hat hverken på gata eller på facebook. 

Kjønnsnøytrale bunader. Her har jeg mer tro på åpenhet i samarbeid med den enkelte kunden og tilpasse etter den enkeltes ønsker og behov enn å lage en standardisert utgave.

Bunad og festdrakt. Noen synes bunad er kostbart, noen liker ikke bunad. Noen vil skape sitt eget. Hurra for dem, og sy av hjertens lyst. Det er morsomt og fint og viktig å få opp sygleden i den norske befolkningen. Spesielt fint er det når de to ikke blandes. Hold silkeskjorta av avlagte stuegardiner unna nordlandsbunaden. 

Og så, det jeg skulle ønske journalistene ringte om... For hva er viktig når vi snakker om , bruker og tilvirker bunad? Kort oppsummert - kunnskap. Kunnskap om metodene. teknikkene, timene og tradisjonene. Jeg skulle ønske en journalist satte seg ned og tok en grundig og nøktern gjennomgang av tiden det tar. Telte knuter i sjalet, så på de små korsstingene inni de små blomstene, sydd med hvitt på hvitt over tre tråder., tenkte over rynketrådene på stakken, foldene som fordeler vidden helt jevnt rundt en kropp. Jeg skulle ønske det kom en artikkel om hvor mange timer det tar å brodere borden til et hardangerforkle og hvor få av disse timene det egentlig betales for. For selv om summen du betaler for en bunad er høy er likevel timelønna forholdsvis lav. 

Kunnskapen om søm, broderi, nupereller og stiving av skaut må tas vare på. Det må også kunnskapen om å ta mål, tilpasse nye og eldre plagg, knytting av sløyfer og riktig bruk av tilbehør. Vi må oppmuntre neste generasjon til å utdanne seg innen tradisjonelle håndverksfag, men da må vi kunne gi dem en reell forventning om at de får en lønn de kan leve av. 

Vi  må ta vare på kunnskapen om hvorfor det er større valgfrihet for noen bunader og hvorfor noen bunader fremstår som relativt låst. Vi må få lov til å snakke om dette uten å bli oppfattet som bakstreversk bunadpoliti eller gledesløse regelryttere. Vi som jobber med bunad sitter med et faglig ansvar, vi har en fagkunnskap basert på utdannelse og erfaring. Hvis vi blir spurt om råd skal vi kunne gi gode råd basert på denne kunnskapen. 

Og vi må snakke om forskjellen på at du får bunad brodert og montert av bestemor og at samme jobben blir utført på en systue. Da tenker jeg ikke på kvaliteten som kan være lik, men jeg snakker om hva det koster. Bunader har i deler av landet vært en kjær konfirmasjonsgave, og mange har hatt stor og varig glede av å tilvirke bunad til et familiemedlem. I slike situasjoner er sjelden tidsbruk et tema og den eneste synlige utgiften er materialpakken og sølvet. Å få tilvirket en bunad på en systue må du derimot betale for. Du må betale for at et, for deg ukjent, menneske broderer, strikker, fletter, vever og monterer bunaden din. Dette tar tid og utgiftene øker. Det gjør at mange velger bort bunad fordi det er kostbart, og vi ender med diskusjoner om hvorfor bunad er dyrt. Bunad bør være for alle sier noen og påpeker at dette er en del av kulturarven vår.  Og ja. Bunad har blitt en del av folkesjela og kulturarven. Men det er ikke det samme som at alle må ha bunad. Du kan ha et aldeles strålende liv uten bunad. Det er heller ikke ensbetydende med at vi som tilvirker bunader skal gå ned i lønn for å gi enda flere muligheten til å anskaffe seg bunad. Når jeg ser eller får forespørsler om å montere billig fordi noen ønsker seg bunad blir jeg lei meg. Ikke fordi jeg ikke kan hjelpe eller fordi jeg mangler empati, men fordi forespørselen devaluerer min kunnskap og min arbeidstid. Hvis jeg går ned i pris går jeg ned i inntekt og det har jeg ikke råd til.

Vi trenger flere unge utøvere i bunadfaget. For å få det trenger vi diskusjoner om bunadens fremtid, som inkluderer hijab, kjønnsnøytrale bunader og sikkert mye vi ikke har tenkt på ennå. Men mest av alt trenger vi å ta vare på kunnskapen om hva en bunad er og at vår arbeidstid er like verdifull som tiden til en bilmekaniker eller en butikkansatt. 

Skulle jeg lagt ned nåla midt i broderiet og sagt at nå er timene jeg får betalt for brukt opp?