cash og kultur

Når jeg deler mine frustrasjoner om kunder som er tidsoptimister på mine vegne, glade prutere eller på andre måter fremstår som lett plagsomme, så er ikke meningen å henge ut disse menneskene. Jeg skriver ikke for å latterliggjøre noen, og håpet er at ingen skal dette over et blogginnlegg, kjenne seg igjen og bli lei seg.  Vanligvis er situasjonen lett omskrevet, en fotpleier kan være en frisør, en tante en bestemor og så videre. Det som på bloggen skjedde forrige uke kan ha skjedd i fjor, eller for en måned siden. 

Det jeg ønsker er å fokusere på hvor liten forståelse mange har om hvor lang tid en arbeidsoperasjon tar. Vi har mistet nærheten til håndverket og kanskje dermed også noe av respekten for håndverk og håndverker.

Vi ler rått og deler historier om rørleggere som kommer etter avtalt tid, uten å tenke på at den forrige jobben kanskje tok lenger tid enn planlagt. Vi irriterer oss når vi må sitte hjemme og vente på en elektriker som ligger etter skjema, uten å tenke på å ytre oss tilsvarende hvis vi blir sittende en halvtime over tiden på legekontoret. Vi forhandler friskt på pris på bunader og synes stoff er dyrt, men betaler gladelig for å farge og stripe hår, Jeg har kunder med vesker som koster mer enn hva jeg får for å brodere en nordlandsbunad, og en vinkjenner jeg kjenner kan betale en middels sølje for en riktig fin årgang i skapet.

Jeg lurer på hvordan vi skal kunne snu dette. Hvordan skal vi få en økt forståelse for at håndverk og norsk kulturarv er like verdifullt som importerte luksusvarer? Hvordan skal vi få kommende generasjoner til å velge tradisjonelle håndverksfag og ikke minst - hvordan skal vi får de til å bli i fagene. Hvordan skal vi få potensielle kunder til å forstå at smøygbroderte skjorter fra Telemark er minst like heftig og har en vel så varig verdi som et skjerf fra et motehus i Paris? Hvordan skal vi klare å bevare gleden over håndverket som ivaretas på hobbybasis og likevel løfte det samme håndverket og den samme kunnskapen opp på et velfortjent prisnivå slik at yrkesutøvere kan leve godt av det de helst vil jobbe med? Er det mulig å øke prisene slik at noen kan ha bunadbrodering som fulltidsgeskjeft, uten andre inntektskilder ved siden av?

Og du - det blir ikke mer attraktivt å gjøre jobben selv om du er villig til å betale svart. Tiden er den samme og seriøse håndverkere tar ikke svart betalt. Vi tar heller ikke betalt i vin.