Bunad til Unesco?

En del av dere vet nok at det jobbes med å utarbeide en søkna dom å få den norske bunadbruken innskrevet på Unescos representative liste over immateriell kulturarv.  Altså ikke broderiene, eller en bestemt bunad eller draktområde, ingen sortering på potensiell verdi på bunadens historiske opphav. Rett og slett det at bunaden er en så stor og viktig del av vår identitet. Mange av oss bruker bunaden mye, vi tar den på i familiesammenhenger som dåp, konfirmasjon, bryllup og også noen ganger i begravelser. Bunaden kan brukes ved utdeling av svennebrev og vitnemål, offentlig representasjon og et utall andre anledninger. Bunad er rett og slett kjempestas. Problemet er at mange av oss også har blitt så vant til bunadene at vi glemmer verdien de innehar. Ikke bare den økonomiske, men  også den kulturelle. 

I dag skal jeg ikke skrive om selve søknadsprosessen, men om noen av de spørsmålene som dukker opp underveis. For selv om dette er en viktig bevisstgjøring er det jo ikke sånn at absolutt alle hoier og heier av hjertens lyst, noen stiller også spørsmål ved om dette har noe for seg. Og siden jeg synes det er en fornuftig sak og vel verdt å bruke tid på tenkte jeg å utdype det her:

Hvorfor skal den norske bunadbruken innskrives på Unescos representative liste over immateriell kulturarv? 

Hvorfor ikke? Jeg tror vi lett glemmer hvor enestående bunadbruken vår er. Ikke bare bruker vi de originale folkedraktene med stor glede, men vi utvikler også nye. I Norge er ikke bruken av bunad knyttet til noe politisk parti, fritidsaktiviteter eller særinteresser. Alle som vil kan gå med bunad og her vil jeg tilføye at jeg synes det er en uting når innvandrere og andre som ikke er etnisk norske blir hetset fordi de går med bunad. Hvis du bor i Norge kan du bruke bunad. 

Et annet aspekt er nettopp dette med den norske bunadbruken, altså det at den er norsk. I skrivende stund er det en måned til 17.mai og vi er inne i årets høysesong for bunad. Mest sannsynlig vil det i løpet av et par uker kommer tabloide oppslag om hvorfor betale mer og bunader sydd i utlandet er like bra som de norske. Diskusjoner vi faktisk aldri ser om akevitt eller spekemat. Det er en allment akseptert sannhet at det koster å anskaffe bunad, men vi må også være bevisst hvorfor det koster.  Vi har forhandlere som har utarbeidet mønster, fått vevd opp riktige stoff, laget broderiprøver, jobber for å finne nye leverandører når gamle legger ned, oppdatert sømforklaringer og utdannet tilvirkere. Vi har systuer som betaler husleie, strøm og sosiale utgifter, ivaretar hms og andre retningslinjer, bruker tid på utdannelse og etterutdannelse, stiller på fagdager og seminar for å opparbeide et faglig fellesskap. Det å tilvirke en bunad er mer enn arbeidstimene det tar å sy sammen plaggdelene, det er også å formidle kunnskapen om bunaden på en god måte, motivere til riktig bruk av tilbehør, tilpasse plagg, forklare om vask og stell og vedlikehold. Ikke fordi vi vil klaske kunden i hodet med kunnskapen vår, men fordi vi vil gjøre kunden til en god bunadbruker som tar vare på bunaden slik at den kan vær ei tiår etter tiår. 

Hvorfor bruke tid på dette istedenfor å jobbe for bedre arbeidsvilkår og høyere lønn for dagens bunadtilvirkere?

Det er ikke lett å overleve som tradisjonshåndverker i Norge i dag og mange må i perioder ha annen inntekt ved siden av. Mitt håp med denne søknaden er at vi på sikt kan få bedre arbeidsvilkår og høyere lønn. Det er fremdeles mange hobbysyere i Norge, og ære være dem for de har vært med på å holde kunnskapen ved like, men de må blir flinkere til å sette pris på eget arbeid! Denne delen av bunadsbransjen skal vi ta vare på, men vi må være oppmerksomme på at de som har dette som næring ikke kan gi bort timene sine og at vi har investert tid og penger i utdanningen vår på lik linje med de aller fleste yrkesaktive i Norge i dag. 

Jeg kan blir utrolig provosert når jeg gir en pris på en jobb og får tilbakemelding om at "hun borti svingen" bare skal ha halvparten. Jeg har ikke råd, eller interesse, av å gi bort arbeidstiden min til fremmede mennesker og satser på at jeg heller får et bedre betalt oppdrag. Slik var det ikke da jeg var i oppstartsfasen når jeg sa ja til det mest av oppdrag og underpriset meg selv.

En innskrivning på en liste vil ikke føre til en automatisk lønnsøkning eller et stempel i bunaden, men den kan bidra til at både tilvirker og kunde er bevisst at dette ikke bare handle rom klesplagg vi ifører oss med ujevne mellomrom. Bunader er kulturarv og bør behandles deretter, det vil si med respekt og kjærlighet.

Hva får jeg igjen for en slik innskrivning?

Kanskje ikke så mye akkurat i dag. Men noen ganger  må vi jobbe langsiktig. Det tar mye lengre tid å gjenopprette tapt kunnskap enn å ivareta eksisterende kunnskap. Hvis vi vil ha en levende bunadtradisjon også i fremtiden må vi jobbe for det nå.

Selv har jeg maksimalt tyve  år ( hvis jeg er skikkelig iherdig ) igjen i arbeidslivet, men jeg vil at mine barnebarn skal kunne få tilvirket bunadene sine etter de retningslinjene som er utarbeidet. Eller selvsagt - at mine barnebarn hvis de skulle ønske det kan utdanne seg til bunadtilvirkere og vite at de både ivaretar en del av kulturarven og velger et yrke de kan leve av. Det er også en motivasjon. 

Søknaden er et samarbeid mellom disse fem partene: Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Norsk folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. 

Du kan lese mer om prosessen på denne nettsiden.