I år snakker vi om

Munnbind med bunadmotiv.

Det er en årviss tradisjon at media finner en bunadsvinkling som drar folk til kommentarfeltene. Det kan være at bunaden er skammelig dyr, at noen misliker at bunaden blir sydd i andre land, bunad til bikkje eller andre spissfindigheter. Ideelt sett bør det også være den snille mot den slemme og den slemme kan da stemples som bunadspoliti og bakstreversk.

Jeg har også blitt spurt om disse munnbindene, og jeg klarer rett og slett ikke å hisse meg opp. Det er mye tilbehør til bunad er helt unødvendig, da jeg jobbet på Husfliden nektet jeg å ha bunadsparaplyer som lagervare, og det er mye fjas på markedet som vi strengt tatt ikke trenger for å være glade bunadbrukere. Men munnbind? Hittil ar jeg ikke møtt et eneste menneske som synes det er stas å gå med munnbind og som har tenkt å fortsette med det når vi en eller annen gang er ferdige med Korona og covid-19. 

Jeg ser det som et blaff av kreativitet i en ganske trøstesløs tid og om noen synes det er innafor å bruke mye penger på noe de kommer til å bruke en gang så får det være deres valg. 

Jeg har også blitt spurt om jeg synes et munnbind med bunadmotiv høyner festfaktoren. Og nei, jeg synes ikke det. Men jeg synes heller ikke munnbind i seg selv er noen højdare. Jeg gleder meg til vi kan legge bort munnbind og samles som i gode gamle 2019. 

Dette er andre maimåned med restriksjoner, avlyste feiringer og mye frustrasjon. Jeg skulle ønske vi i år kunne være litt rause med hverandre, dele de gode bunadhistoriene og fokusere på det som er fint ved denne helt unike norske tradisjonen. Fjorten måneder med korona har gjort noen og en hver litt tynnslitt i kantene.  Nå får vi puste dypt inn ( bak munnbindet) og komme oss gjennom denne tiden uten å grave rundt etter negative innslag.

Jeg skulle ønske vi slapp å se en eneste overskrift eller ingress med ordet bunadspoliti og at vi heller kunne lese om bunadglede og godt håndverk som varer i generasjoner. Og selvsagt - synkende smittetall slik at vi snart kan pakke bort alle former for munnbind.

vår

 Blåveis, hvitveis, hestehov og vårpengeurt

Sol i nakken og en påminnelse om å huske solfaktor på baksiden av ørene

Lukten av tørr asfalt, vår jord og innimellom svake drag av fersk tobakksrøyk

Jeg tror jeg liker våren best av årstidene. Den inneholder så mye håp, så mange fremtidsløfter. 

Håp om at staudene har overlevd

Håp om at det blir en slags russetid 

Og ikke minst - 

Håp om åpne skobutikker. Jeg har såååå lyst på nye sko.

ukas høydepunkt

 

Nei, nei, slapp av...det kommer ikke en oppfølger med ukas nedtur altså. Men i går hadde jeg gleden av å være med på  webinaret Inspirasjonskveld for lokallag i regi av Norges Husflidslag og det var så fantastisk flott.  Jeg vet jo at mange lokallag har vært veldig flinke til å finne løsninger det siste året, men du så fint det var å sitte her i tussmørket og lære mer om mye av arbeidet som legges ned i noen av de 365 lokallagene. Og om det har kommet noe godt ut av det siste årets nedstengning er det vel akkurat dette at vi kan ha gode  nettmøter og treffes på kryss og tvers av dalfører, fjorder og kommunegrenser en helt vanlig torsdagskveld.

Mange av lokallagene har hatt svært redusert aktivitet det siste året, kurs, strikkekvelder, temamøter og læringsverksted er utsatt og avlyst, årsmøter har vært digitale og vi mister mye av det sosiale som utgjør en stor og viktig del av det å være i et husflidsmiljø. Det kan være vanskelig å planlegge for neste sesong når vi ikke vet om det blir noen neste sesong eller om vi bare blir sittende i hvert vårt hjem enda lenger. Nettopp derfor var denne kvelden så fin. Siden det er lett å fokusere på alt det negative nå så var det utrolig oppmuntrende å få halvannen time med inspirasjon og positivitet. 

Og hva vi hørte om?  Julebasartrekning på facebook hos Gransherad Husflidslag, vottestafett i Møre og Romsdal husflidslag på instagram og facebook, Ung Husflid for både barn og unge hos Suldal husflidslag, digitale kurs hos Levanger Husflidsforening, innslag fra Norsk Flid Husfliden Tromsø som bruker sosiale medier flittig og mye mer.  Jeg blir så imponert over viljen og evnen til å snu seg rundt med gode løsninger og godt humør. Som noen av dere vet er jeg jo tidvis pinlig lettrørt, så ja, jeg satt med en liten klump i halsen et par ganger...Av ren og skjær glede fordi det skjer så mye fint. Stor takk til dere alle for en flott kveld!

 Og så gleder jeg meg til bedre tider og til å treffe folk, drikke kaffe, beundre hekletøy og være sosial uten å bekymre meg for ulike zoom-lisenser ( jeg kommer sikkert til å måtte svelge hardt både to og tre ganger da også)

Men enn så lenge - god helg. Vi skal grave i hagen...et par av trærne gav helt opp under et snøfall i vinter så da kan vi like godt gjøre om litt på baksiden av huset ( det er ikke direkte et høydepunkt, men det blir nok fint til slutt. Høvdingen har en plan!)

Bildet er fra happy days og sommeruke for barn i mitt eget husflidslag. 

Bunad til Unesco?

En del av dere vet nok at det jobbes med å utarbeide en søkna dom å få den norske bunadbruken innskrevet på Unescos representative liste over immateriell kulturarv.  Altså ikke broderiene, eller en bestemt bunad eller draktområde, ingen sortering på potensiell verdi på bunadens historiske opphav. Rett og slett det at bunaden er en så stor og viktig del av vår identitet. Mange av oss bruker bunaden mye, vi tar den på i familiesammenhenger som dåp, konfirmasjon, bryllup og også noen ganger i begravelser. Bunaden kan brukes ved utdeling av svennebrev og vitnemål, offentlig representasjon og et utall andre anledninger. Bunad er rett og slett kjempestas. Problemet er at mange av oss også har blitt så vant til bunadene at vi glemmer verdien de innehar. Ikke bare den økonomiske, men  også den kulturelle. 

I dag skal jeg ikke skrive om selve søknadsprosessen, men om noen av de spørsmålene som dukker opp underveis. For selv om dette er en viktig bevisstgjøring er det jo ikke sånn at absolutt alle hoier og heier av hjertens lyst, noen stiller også spørsmål ved om dette har noe for seg. Og siden jeg synes det er en fornuftig sak og vel verdt å bruke tid på tenkte jeg å utdype det her:

Hvorfor skal den norske bunadbruken innskrives på Unescos representative liste over immateriell kulturarv? 

Hvorfor ikke? Jeg tror vi lett glemmer hvor enestående bunadbruken vår er. Ikke bare bruker vi de originale folkedraktene med stor glede, men vi utvikler også nye. I Norge er ikke bruken av bunad knyttet til noe politisk parti, fritidsaktiviteter eller særinteresser. Alle som vil kan gå med bunad og her vil jeg tilføye at jeg synes det er en uting når innvandrere og andre som ikke er etnisk norske blir hetset fordi de går med bunad. Hvis du bor i Norge kan du bruke bunad. 

Et annet aspekt er nettopp dette med den norske bunadbruken, altså det at den er norsk. I skrivende stund er det en måned til 17.mai og vi er inne i årets høysesong for bunad. Mest sannsynlig vil det i løpet av et par uker kommer tabloide oppslag om hvorfor betale mer og bunader sydd i utlandet er like bra som de norske. Diskusjoner vi faktisk aldri ser om akevitt eller spekemat. Det er en allment akseptert sannhet at det koster å anskaffe bunad, men vi må også være bevisst hvorfor det koster.  Vi har forhandlere som har utarbeidet mønster, fått vevd opp riktige stoff, laget broderiprøver, jobber for å finne nye leverandører når gamle legger ned, oppdatert sømforklaringer og utdannet tilvirkere. Vi har systuer som betaler husleie, strøm og sosiale utgifter, ivaretar hms og andre retningslinjer, bruker tid på utdannelse og etterutdannelse, stiller på fagdager og seminar for å opparbeide et faglig fellesskap. Det å tilvirke en bunad er mer enn arbeidstimene det tar å sy sammen plaggdelene, det er også å formidle kunnskapen om bunaden på en god måte, motivere til riktig bruk av tilbehør, tilpasse plagg, forklare om vask og stell og vedlikehold. Ikke fordi vi vil klaske kunden i hodet med kunnskapen vår, men fordi vi vil gjøre kunden til en god bunadbruker som tar vare på bunaden slik at den kan vær ei tiår etter tiår. 

Hvorfor bruke tid på dette istedenfor å jobbe for bedre arbeidsvilkår og høyere lønn for dagens bunadtilvirkere?

Det er ikke lett å overleve som tradisjonshåndverker i Norge i dag og mange må i perioder ha annen inntekt ved siden av. Mitt håp med denne søknaden er at vi på sikt kan få bedre arbeidsvilkår og høyere lønn. Det er fremdeles mange hobbysyere i Norge, og ære være dem for de har vært med på å holde kunnskapen ved like, men de må blir flinkere til å sette pris på eget arbeid! Denne delen av bunadsbransjen skal vi ta vare på, men vi må være oppmerksomme på at de som har dette som næring ikke kan gi bort timene sine og at vi har investert tid og penger i utdanningen vår på lik linje med de aller fleste yrkesaktive i Norge i dag. 

Jeg kan blir utrolig provosert når jeg gir en pris på en jobb og får tilbakemelding om at "hun borti svingen" bare skal ha halvparten. Jeg har ikke råd, eller interesse, av å gi bort arbeidstiden min til fremmede mennesker og satser på at jeg heller får et bedre betalt oppdrag. Slik var det ikke da jeg var i oppstartsfasen når jeg sa ja til det mest av oppdrag og underpriset meg selv.

En innskrivning på en liste vil ikke føre til en automatisk lønnsøkning eller et stempel i bunaden, men den kan bidra til at både tilvirker og kunde er bevisst at dette ikke bare handle rom klesplagg vi ifører oss med ujevne mellomrom. Bunader er kulturarv og bør behandles deretter, det vil si med respekt og kjærlighet.

Hva får jeg igjen for en slik innskrivning?

Kanskje ikke så mye akkurat i dag. Men noen ganger  må vi jobbe langsiktig. Det tar mye lengre tid å gjenopprette tapt kunnskap enn å ivareta eksisterende kunnskap. Hvis vi vil ha en levende bunadtradisjon også i fremtiden må vi jobbe for det nå.

Selv har jeg maksimalt tyve  år ( hvis jeg er skikkelig iherdig ) igjen i arbeidslivet, men jeg vil at mine barnebarn skal kunne få tilvirket bunadene sine etter de retningslinjene som er utarbeidet. Eller selvsagt - at mine barnebarn hvis de skulle ønske det kan utdanne seg til bunadtilvirkere og vite at de både ivaretar en del av kulturarven og velger et yrke de kan leve av. Det er også en motivasjon. 

Søknaden er et samarbeid mellom disse fem partene: Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Norsk folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. 

Du kan lese mer om prosessen på denne nettsiden.

Bunadglede

Et av de tidligste bunadsminnene er fra en 17.maifeiring i Vågå på slutten av syttitallet. Jeg gikk i småskolen, så jeg hadde jo sett bunader før, men dette minnet er særlig sterkt. 

Det  ar råndastakker på liten og stor, gammel og ung og selv om selve bunaden var lik var det likevel små variasjoner. Det var litt ulike farger i livene, litt forskjellige striper i stakkene og forklærne varierte både i lengde og striper. For ikke å snakke om sjalene! Jeg kan knapt nok huske svarttrøyer, selv om de sikkert fantes, men det var så mange forskjellige sjal. Alle var svarte, men de var strikket og heklet i ulike mønster, noen hadde frynser og noen hadde hullmønster. 

Og akkurat dette tiltalte meg - at det helt tydelig var valgmuligheter innenfor ramma.

Jeg tenker ofte på dette når vi diskuterer bunadbruk og valgmuligheter. For meg er det ikke  et mål at vi skal gå rundt som små blåkopier av hverandre, men vi skal likevel være i tradisjonen som følger vår bunad. Og ofte e rdet sånn at jo mer vi kan og jo bedre vi kjenner vår lokale draktskikk, jo morsommere kan vi ha det. 

Dagens tips - gå til kilden

Dette har jeg tenkt på en stund, og nå er det på tide å komme med et tips. Jeg er jo, som mange andre, jevnlig innom sosiale medier og får med meg en del innlegg og kommentarfelt. Og selv om mye er bra og informativt er det helt klart også en del som er - skal vi kalle det-  mindre bra.

I dag går jeg gjennom tre lett modererte eksempler, og opplagt nok tar jeg utgangspunkt i bunadspørsmål.

1. Du har kjøpt materialpakke, du begynner å brodere og påtegningen forsvinner. Du skriver et innlegg på facebook og ber om hjelp. Du får hjelp og også en del kommentarer fra andre som har opplevd det samme, fra samme forhandler.

Vær så snill, ta kontakt med forhandler og forklar saken. Be om råd, fortell hvor vanskelig det er å brodere når motivet forsvinner foran øynene dine.  Jeg vet det er ubehagelig å klage. Men vær grei mot din neste likevel. Hvis ingen klager vet ikke forhandleren at påtegningen er dårlig.

Det samme gjelder om du ikke skjønner bæret av sømforklaringen. 

2. Du tilbringer tid på nettet, finner bilde av en bunad og synes det er noe som ikke stemmer. Du skriver et innlegg på facebook og lufter din frustrasjon. Du får masse innspill og mange andre er minst like frustrerte. 

Vær så snill, ta kontakt med forhandler og still konkrete spørsmål. Si at du stusser på sko, sølje, navn, hva nå enn det er du lurer på. Kanskje er det en helt logisk forklaring? Eller, kanskje har forhandleren bomma på noe som kan rettes opp? 

3. Du skal investere i ny bunad og sjekker priser. En dame i nabolaget vil gjøre jobben for halve prisen av hva den lokale forhandleren vil ha.  Du skriver et innlegg på facebook og lufter din frustrasjon. Du får masse innspill og mange andre er minst like frustrerte. Etter hvert er alle enige om at lokal forhandler er en pengesugende slask som ikke fortjener kunder.

Vær så snill, ta kontakt med forhandlerne, både butikk og nabo,  og still konkrete spørsmål. Det er forskjell på å drive firma med faste ansatte, faste utgifter, varelager og krav til inntjening og kalkyler og å ha en systue hvor kunde kommer med materialpakke under armen. 

Det jeg egentlig vil fram til er hvor viktig det er at vi som forbrukere stiller spørsmål. Og ikke minst, at vi stiller spørsmål til rette vedkommende. Hvis ingen klager vet heller ikke bedriften at noe er galt og da er det tross alt mye vanskeligere å rette opp eller forandre. 

Selvsagt er det ikke alltid slik at du kan ringe eller sende e-post og få svar i løpet av noen minutter. Noen ganger må du til og med purre, sende e-posten på nytt eller ringe enda en gang. Noen butikker har telefontid som det opplyses om når du ringer. Da er det lurt å ringe i løpet av den tiden. Og som tidligere butikkansatt kan jeg tilføye at det sjelden er noen vits i å ringe før butikken åpner. Sjansen for at noen tar telefonen tre minutt på åpningstid, blir stående og snakke og ikke får åpnet butikkdøra  til tiden er minimal. Da er det lettere å la telefonen ule i det fjerne og satse på at vedkommende ringer opp igjen.

etter påske

 

Vips var påskeferien over og jeg er tilbake på systua. Arbeidsuka startet med en omvei til jobben og nå er jeg relativt klar for å demontere en bunad. 

Påsken var fin. Sol, ski, appelsin, hytteskam. Neida, vi skammer oss ikke. Både vi som ferierte på hytta og hun som ferierte hjemme er skjønt enige om at det var en god løsning. Men det er søren meg ikke lett å vite hva som er riktig eller galt, hvilke anbefalinger vi skal følge og når vi strengt tatt bør være enda strengere enn anbefalt. Det som er sikkert er at noen dager på hytta med utsikt og stillhet får skuldrene ned fra øreflippene. Ikke fordi jeg er superstresset, men det går jo i en jevn tralt her hjemme og pauser er fint.

Apropos pause så fikk jeg en høyst uvelkommen pause disse dagene. Og i den anledning vil jeg komme med et tips: hvis du er aldri så lite usikker på om du egentlig pakket toalettmappa ned i fjellsekken eller ikke  kan det være lurt å ta en ekstra sjekk før avreise. Ikke tenk at det er jo helt latterlig hysterisk, du har jo alltid med toalettmappe... For min egen del viste det seg at vi har både det ene og det andre av nødvendigheter på hytta ( tannkrem, tannbørste, solfaktor 50) men for å bruke et adjektiv fra mer gjennomsponsede bloggere var det rett og slett magisk å komme hjem til hårbørste / kam. 

Planen framover er enkel og oversiktlig: sy om et par bunader, brodere videre på en bunad, bli ferdig med å planlegge høstens kurs og delta på et og annet digitalt møte. 

PS. Fint bilde ikke sant? Blir jo nesten morgenfugl av å se noe sånn utenfor vinduet. Neida, jeg gikk og la meg igjen. Det får da være måte på friskhet.