2020 - takk og farvel

 

Jo eldre vi blir jo fortere går årene og det kan være vanskelig å huske hva som hendte hvilket år. Flyttet vi hit i 2005 eller 2007, og hvor gammel er egentlig den eldste datteren til de i det huset. Og så nøster vi videre, bygger på med minner vi klarer å tidfeste og andre datoer. Det kommer ikke til å skje med noe som helst vi opplevde i 2020. Hvert minne, hver opplevelse, hver avlyste plan er behengt med coronavirus, hjemmeskole, hjemmekontor, munnbind og rikelige mengder håndsprit. Så kan vi jo spørre oss selv om det sånn helt generelt har vært et drittår, eller om det var noe bra også. Og ikke minst om det er noe som helst fint som skjedde i årets siste 40 uker?

Skal vi se? Det begynte så bra med bunadkurs, broderikurs og bunadmodul. Og stadig oftere ble det der viruset i Wuhan nevnt i norske medier. Likevel  ble det en fantastisk helg i Ungarn med faglig påfyll, hyggelige mennesker og masser av fantastisk håndarbeid. Og så smalt dørene bokstavelig talt sammen.

 Avlyste kurs og bunadmoduler, avlyste foredrag. Eller utsatt på ubestemt tid som egentlig er det samme. Har du ikke jobb så har du ikke jobb, enkelt og ugreit. 

Så jeg broderte, monterte det som kunne monteres og ble fagansvarlig for et par kategorier i Store norske leksikon. Jeg broderte videre,  fikk avholdt siste del av kurssesongen og fikk et par kategorier til i Store norske. 

Norgessommer med mange uker på hytta og biltur til Bergen for å innkvartere studenten der og så liten rundtur med husets yngste. Og aldri så galt og blablabla, men vi bor i et vanvittig flott land.  Og vips var det høst og det så egentlig ganske bra ut. Smittesituasjonen var tilsynelatende under kontroll så lenge vi holdt avstand og sørget for rikelige mengder håndsprit. Og apropos håndsprit...jeg har vært utsatt for et par varianter som bringer gode ( og mindre gode) minner fra diverse festligheter i ungdommen. Og jeg kan ikke være den eneste som bokstavelig talt har gnidd meg i hendene og tenkt noe sånn som at - denne her, du, den har du ikke kjøpt?

Bunadkurs, broderikurs og bunadmoduler gikk unna. En liten svipptur til Bergen og en liten svipptur til Kristiansand og så smalt dørene sammen igjen.

Avlyste kurs, digitale kursavslutninger og uvant mange frihelger. Og litt mer leksikonskriving  som har vist seg å være rene nerdehimmelen. Altså - skrive om broderiteknikker, persianer og andre temaer jeg har et sterkt faglig engasjement for ( og fagkunnskap om). Det er jo bare morsomt!

Skal jeg nevne de digitale møtene? Med parfyme og nypussa tenner, men stort sett i tøfler? Og nå husker jeg å slå på lyden nesten hver gang jeg skal si noe og vinkle skjermen slik at de andre slipper å snakke til panna mi. Stort pluss med minimal reisetid, men jeg savner virkelig fysiske møter, småsnakk og øyekontakt. 

Hmmm. Hvor endte dette egentlig? Vi rykker tilbake til oppsummeringen før jeg skriver meg helt ut på vidda.

2020 har vært et tungt år med mye usikkerhet og endring i planer. Jeg savner å kunne besøke foreldrene i Barndommens dal uten å engste meg for å ta med smitte. Og jeg synes det er ganske nitrist for de unge som skal avslutte videregående eller komme inn i nytt studentmiljø og som ender med å sitte mye mer inne enn det man strengt tatt skal i ungdomsårene.

Men så har det også vært mye fint. Jeg har fylt femti, jeg har feiret ( i meget beherskede former) sølvbryllup og jeg har gått inn i min andre periode som styreleder i Norges Husflidslag. Vi har klart å ha litt sosial omgang både innendørs og ute og barseltreff på zoom er betraktelig bedre enn alternativet som er å ikke ha barseltreff i det hele tatt. 

Så får vi se hva det siste døgnet bringer. Men uansett,  dette året glemmer vi ikke.

Og 2021 - jeg er så klar for å møte deg! Jeg er klar, med piggskoene på!

julekveld

 

Vi har vel en julesang eller salme som gir blanke øyne eller klump i halsen og for

 meg er det Det lyser i stille grender. Den minner om barndom og å stå ved stuevinduet hjemme og se lysene i Barndommens dal. Den minner om å komme hjem til jul og se lysene fra sentrum når vi rundet siste svingen. Den minner om sene bilturer hjem fra bestemor. Den minner om julekvelder med Storesøster og julekvelder uten Storesøster.

  Og den minner om vår egen kjøretur gjennom stille bygder for tjueto år siden på vei til en fødeavdeling hvor vi selv fikk møte en liten en som gråt sårt.
Og selvsagt de gode men ikke fullt så fjerne minnene med de søte små og den lille lystige.

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos ikveld,

og tusunde barnehender

mot himmelen ljosi held.

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens frelsar

som barn i ein vesal stall.

Han låg der med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt

om barnet, Guds Son, vår sonar,

som døden for evig batt.

Jakob Sande, 1931

Jeg ønsker dere en velsignet julehelg

Barbro

Vårens kurs

Etter to kurssesonger som endte brått og brutalt med avlyste kurs og overgang til digital undervisning har det vært litt vanskeligere enn normalt å planlegge neste sesong. Det har rett og slett ikke vært så lett å hente fram optimismen og kjøre på. Men selvsagt blir det kurs, og så får vi bare ha muligheten for avlysninger i bakhodet.

Brodering / montering av egen bunad, Asker Husflidslag

Dagtid 10 - 14,  Oppstart mandag 25.januar
Brodering, montering, omsøm og reparasjon av bunader. Deltaker må selv skaffe materialpakke med mønster, broderiplansje og sømforklaring. 36 timer

Brodering / montering av egen bunad, Asker Husflidslag

Kveldstid 18 - 21,  Oppstart mandag 18.januar
Brodering, montering, omsøm og reparasjon av bunader. Deltaker må selv skaffe materialpakke med mønster, broderiplansje og sømforklaring. 30 timer

Brodering / montering av egen bunad -ekstrakurs, Asker Husflidslag

Dagtid 10 - 14,  Oppstart tirsdag 19.januar 
Brodering, montering, omsøm og reparasjon av bunader. Deltaker må selv skaffe materialpakke med mønster, broderiplansje og sømforklaring. 24 timer

Innføring i ullbroderi, Asker Husflidslag

Helgekurs 30.- 31.januar. Innføring i ullbroderiets gleder, de viktigste stingene og små tips til å få flyt i arbeidet.

Innføring i ullbroderi, Skedsmo husflidslag 

Helgekurs 10.- 11.april. Innføring i ullbroderiets gleder, de viktigste stingene og små tips til å få flyt i arbeidet.

Innføring i ullbroderi,Lom Husflidslag

langhelg 18.- 21.februar ( to kvelder + dagtid lørdag og søndag)  Innføring i ullbroderiets gleder, de viktigste stingene og små tips til å få flyt i arbeidet.

Kunststopping og lapping, Asker Husflidslag
søndag 14.februar Superflinke Hanne Beate Thomsen skal kunststoppe, jeg skal lappe og så bytter vi gruppe midt på dagen. Norges Husflidslag har Holdbart som satsingsområde og mange lokallag har reparasjon av klær på programmet

Ullbroderi og enkel applikasjon, Hjerleid

Ukeskurs, 28.juni - 3.juli. På dette kurset jobber vi med de tradisjonelle teknikkene fra bunadene våre og setter stingene inn i nye sammenhenger. Vi begynner med løpende sting som kontursting, knuter og leggsøm før vi går videre til teknikker som dekker større felt. Du får prøve deg på ulike grunnsømmer, kjent fra blant annet Gudbrandsdalen og Nord-Trøndelag, sjattersøm og plattsøm som vi finner over store deler av Norge.  I løpet av kurset blir det også gitt en innføring i ulike metoder for mønsteroverføring til ullstoff

Vi jobber også med applikasjon og beveger oss over i et friere broderi. Underveis snakker vi om kulturhistorie, folkekunst og den rike bunadtradisjonen i Norge.

Broder din egen bunad, Raulandsakademiet

Ukeskurs 5. - 11.juli. Mange drøymer om å brodere bunad anten til seg sjølv eller til eit familiemedlem, men manglar kunnskap for setje i gang.  Eller har du kanskje starta og lagt bort arbeidet, fordi det ikkje blei slik du hadde tenkt? Nå kan du gå på kurs og få god hjelp med å koma i gang. Kurslærer har lang erfaring med bunadsaum og har hatt ei rekke kurs innan brodering og montering. Ho kan og ta med prøvelapper dersom du treng ekstra trening før du set i gang med sjølve bunaden. Det tek tid å brodere ein bunad, så du blir ikke ferdig på dette kurset. Men du kjem godt i gang og i samarbeid med kurslærar set du opp ein plan slik at du kjem i mål. Du kan og brodere plattsaumskjorter, men ikke skjorter med tellesøm.

 I tillegg er det satt opp et høstkurs: 

Ullbroderi på Raulandsakademiet

Helgekurs, 14. - 17.oktober. Noen har etterspurt ullbroderi, del to. Og dette blir et kurs hvor vi går litt videre fra innføringskurset, men jeg har også plass for ferskingene og de som trenger en liten repetisjon av grunnstingene.

Snart er det jul

 Hva skal jeg bake til jul spør jeg og har håp om detaljerte tilbakemeldinger og ønsker om både fem og åtte slag småkaker.  Men responsen kunne vært heftigere og kan tyde på at det går mot slutten på tradisjonen med tolv slag små og noen store. Kanskje burde jeg heller gå for biscotti, makroner og andre utenlandske julekaker? Kul konfekt og eksotisk frukt istedenfor trauste kombinasjoner av gjennomstekte variasjoner av  sukker, mel og smør?

Det blir færre og færre kakeslag og de fleste som baker opplever at avsetningen er større før jul enn i selve jula, for da har vi så mye annen god mat. Og kanskje er det der problemet ligger:  vi har for god tilgang på mat. Ikke bare i jula, men hele året. Det er slutt på tider der jul og julemat var ensbetydende med et kjærkomment avbrekk fra hverdagen.  I dag har vi kjøleskap og fryser som gjør utvalget av mat mindre sesongbetont , butikker som leverer på døra og kokebøker på internett. Vi kan finne inspirasjon overalt og tradisjon overstyres ofte av innovasjon.

Jeg vokste opp med velfylte kakefat i jula. Sjakkruter, sirupsnipper, berlinerkranser, kakevafler, goro, avletter, smultringer og andre lekkerier. Konditorfargene som plutselig forsvant fra butikkhyllene fordi de visstnok var tilsatt et eller annet mindre heldig. Og ja, det var de sikkert men ærlig talt - hvor mange dråpene brukte vi til melisglasur på pepperkakene? Og selvsagt gleden da fargene kom tilbake i ny og forbedret utgave. 

Kakefatene var et tegn på at det var jul og at gjester var velkomne. Men hvor fote ber vi folk på kaffe og småkaker i dag? Har kaffeslabberas måttet vike for julelunsj og nyttårsbrunch? 

Kaffebesøk har blitt mer uhøytidelige stikk-innom-besøk og da forventer man sannsynligvis ikke full oppdekning og åtte kakefat?  Så, hvor mye skal man bake for disse juledagene? Kan vi ikke like gjerne slappe av før jul og ikke svette over seige deiger eller i jakten på underlige ingredienser ( hvor får man forresten kjøpt sukat i dag?) Ferie før ferien på en måte? Lade opp til jul? Det der skjønner jeg ikke helt, hvorfor desember etterhvert har blitt en sammenhengende kosemåned med julefilmer på tv, et ukjent antall julemiddager før jul og julepynt før vi er i gang med advent. Hva med å spare litt på jula og feire jul når det er jul? 

Samtidig er jula tradisjoner og en høytid hvor vi gjentar det vi gjorde i fjor og årene før det. Adventskalenderen og de fiolette lysene må opp. Middagsmenyen er relativt stabil, klokkeslettene likeså. Julepyntingen frembringer minner om juleverksted med barn eller venner, objekter kjøpt på julemarked eller julemesser.  Jula er minner, lukter, lyder og stemninger. 

Og for meg er jula småkaker. Derfor tok jeg fram kalkulator for noen år siden og nedskalerte samtlige oppskrifter. Jeg trenger kakesortene, men jeg trenger ikke holde en hel armada gående. 

Og så trøster jeg meg med at selv om repsonsen er nokså avmålt fra husets ungdom så var vel ikke jeg heller så stormende engasjert i julebakst da jeg var rundt tyve år...Det var slikt som dukket opp, mer eller mindre av seg selv, men som jeg nok ville savnet hvis min manglende interesse hadde ført til manglende bakst. 

I år har jeg også bakt, men enda mindre porsjoner og med noen nye ingredienser. Det viser seg at mandelmelk er en helt fin erstatning for kumelk og at blantebasert fettstoff oppfører seg omtrent som smør og standard margarin. Altså, tradisjoner med litt andre ingredienser. 

Og så får vi håpe verden ikke stenger helt ned før jul slik at vi blir sittende med halvfulle kakebokser langt uti januar.

Juleskjørt

 Frem fra glemselen:

Fru Storliens adventskalender, Juleskjørt

Jeg har holdt endel sykurs i år, og et tilbakevendende tema er hvor mye ( eller dessverre hvor lite ) jeg syr til meg selv. På høstens siste kurs var jeg eplekjekk og lovde på tro og ære å stille i selvsydd på husflidslagets julemøte.

Men, det var dette med tiden da, som ikke alltid strekker til for alt man skal, bør, må og vil.

Løsningen ble å stupe inn i skapet og hente ut det ultimate juleskjørtet.

  

 Jeg har ikke sydd det nå. For å være ærlig så har det hengt i skapet i noen år uten at jeg har klart å finne noen glimrende anledning. Men altså, denne uka fikk skjørtet være med på møte ( og en liten snartur innom butikken ).

Omsøm og redesign er morsomt, men det er  også viktig å kunne se muligheter i det man ikke bruker. Det være seg utslitte gensere, fravokste olabukser eller gamle slips. Her er det altså en duk.
Og hvis du kunne tenke deg et heidundrandes juleskjørt så finner du forklaringen herr: 

Dette trenger du:

-Rundklipt duk i passe størrelse,

- skråbånd 

(-glidelås 20 cm. ) allternativt en knapp

- merkekritt eller blyant

- sytråd 

-knappenåler

- målebånd 

- saks 

-symaskin 

- strykejern.

    

Dette gjør du:

1. Finn midtpunktet i duken

2. Marker midtpunktet med et lite kryss

3.Mål livvidden til den som skal bruke skjørtet, og tegn en sirkel med utgangspunkt i krysset. 

4. Klipp opp 1 cm innenfor opptegning( sømmonn ). 

5. klipp en splitt og sy i glidelås. 

6. sy på skråbånd som kant i livet. Hvis du ikke syr glidelås bruker du samme skråbånd og kanter splitten.

Jeg målte en kakeboks og kom til det gledelige resultat at livvidde=kakeboksens omkrets. Det sparte meg en del måling...

Og husk en ting: skal du ha et rundklipt skjørt så er det bedre å klippe en for liten sirkel til åpning enn å plutselig ende opp med skjørt med strikk i livet fordi åpningen ble for stor. 

Og du, om du ikke synes glidelåssying er livet og lykken...Husk at det kan være lettere å sy i glidelåsen for hånd. Ofte tar det kortere tid, og du har stålkontroll på hvert sting. En annen mulighet er å lage en splitt som du kanter med skråbånd. 

               

Rundklipte skjørt krever mye stoff, og det blir som oftest minst en sidesøm. Stor vidde gir også en nederkant som er lang, og lenger enn lang. Dette er også et godt argument for å sy et skjørt av en avdanket rund duk – du slipper nemlig å falde den..  Jobben er allerede gjort!

siden sist

 Det går litt tregt...Men jeg har 

- lest ferdig Hekneveven  ( som anbefales noe så innmari )

- sett seks episoder av The Crown, sesong 4

- strikket et par luer og begynt på erme nummer to på en setesdalkofte 

- avsluttet kurssesongen og blitt ferdig med å planlegge vårens sesong 

- brodert litt, montert litt

- lest korrektur på en tekst

-skrevet en tekst

Joda, selv om det går litt tregt så går det jo ganske jevnt unna. Litt sånn som tyktflytende lava som kommer sigende.

Bedre enn ingenting

 

Det var den digitale løsningen da...eller nødløsningen kan vi vel si. Digitale kurs har kommet for å bli

og om du kan lære å lage mat og ta perfekte sit-ups via en skjerm så må det også gå an å formidle prikkesting, isetting av knapp med skinnsnor og grunnsømmer. 

Tiden vi er inne i ( og som vi gleder oss ellevilt til å komme ut av på et eller annet tidspunkt) gir klare begrensninger i hvordan vi skal leve, men for at vi skal fortsette å leve må vi finne løsninger. Nå er ikke avlyste bunadkurs den største krisen i samfunnet, men det er likevel utrolig kjedelig når smittesituasjonen gjør at slutten av et kurs må innstilles. Noen mangler knapphull, noen skal striperynke ermer, noen har god tid og noen vil blir ferdig til jul. Digitale kurs testes ut av flere husflidslag og er et viktig supplement i dagens situasjon. Og faktisk - det er et innmari godt tilbud når det fungerer og en god måte å nå flere deltagere på. 

Problemet er når kurset i seg selv er ment å være i et rom med fire vegger, vinduer og dører, kaffepause og lett samtale med naboen mens man venter på hjelp. En viktig del av et kurs er ofte det sosiale, det å se hva de andre gjør, få noen uventede tips eller triks eller velfortjent ros. Dette forsvinner når møteplassen er digital og arbeid vises på en skjerm. Også lærer skal venne seg til nye metoder og finne ut hvordan arbeid skal holdes uten at skjermbildet er fylt av fingre med ustelte negler. I tillegg mister man muligheten til å vise på kursdeltagerens arbeid og må enten tegne og forklare, sende oppklarende tekster, lage prøvelapper i hui og hast eller rett og slett bare bruke masse, masse ord og håpe det går bra. 

Mandag hadde jeg en digital kursdag med mange timer foran skjermen og i telefonen.  En annen utfordring ved at dette kom litt brått på er at vi ikke har etablert en felles møteplass. Ok, det kan selvsagt skyldes at jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg kaller inn til zoom eller teams og dermed synes videochat i messenger eller facetime er helt fint for kortere samtaler. Noe fikk jeg forklart, noe må vente til neste sesong og det som er helt klart er at den delen med innprøving og tilpasning blir ikke digital med det første... Definitivt utfordrende, men også lærerikt og tankevekkende. Opp gjennom årene har flere spurt om jeg ikke vurderer digitale kurs og jeg har alltid sagt at det ikke er aktuelt. Nå er jeg ikke så sikker lenger. 

Men etter at kveldskurset var over var det helt innafor å søke opp en episode av Boligjakten UK og la seg underholde av fine småsteder i England. Hvor har det forresten blitt av Drømmen om landsbygda som er blant de mest perfekte virkelighetsflukter som har gått på tv? Dette er jo en tid hvor vi kan drømme om små engelske landsbyer og lange turer over lyngheier og langs stillestående kanaler ( ok, ikke for stillestående...Med tanke på mulig lukt sier vi sakterennende...) Og neglefil. Neste mandag stiller jeg med neglelakk og vissheten om at akkurat nå er digitale kurs bedre enn ingen kurs og så satser vi på bedre løsninger etterhvert. Læringskurven er for å si det pent - bratt.

Bildene ja...de er fra England og Skottland. Vi får leve på gamle minner og nye planer en stund til. 

 

på systua

 

Få deg en hobby skrev jeg kjekt og greit forrige mandag. 

Og siden sist har jeg faktisk fått meg en liten hobby. Jeg syr munnbind. Nå ligger det muligens litt for tett opptil deler av det daglige virket til at det er ren og skjær hobby, men siden det ene og alene er til glede for nær familie og ikke avhengig av inntekt så velger jeg likevel å kalle det en hobby.

Forrige helg visste vi jo at det kunne gå mot nedstengning igjen og mandag brukte jeg noe av bunadkursene på å gå gjennom hva den enkelte kan jobbe med på egen hånd. Deretter satt jeg tirsdag og satte opp arbeidsplan for den enkelte og et ringeskjema.

Digitale kurs er en ting, men når du fordelt på to kurs har femten ulike bunadprosjekt å forholde deg til er det ikke helt enkelt å ha felles undervisning hverken i et klasserom eller på en skjerm. Derfor gikk jeg systematisk til verks og dividerte kurstiden på antall  deltagere. Den tiden delte jeg i to, og så satte jeg opp et skjema hvor deltagerne fikk hver sine klokkeslett. Noen kontaktes på telefon, noen på messenger og noen på facetime. Og alle får to samtaler, slik at små oppgaver kan løses i mellomtiden.

Skjema og den enkeltes arbeidsoppgaver ble sendt ut på e-post med med påminnelse om å sende bilder av mulige problemer i forkant av kurset. Om det fungerer i praksis vet jeg ikke, det får vi se i morgen. Men målet er at alle deltagerne skal få sine to tildelte tidsperioder med meg, og at vi får satt opp en plan for videre arbeid for  kveldskurset som ikke avslutter før om en uke.

Puh. Litt stress, litt mye å tenke på og samtidig  - litt heldig fordi jeg fikk brukt forrige mandag ti å planlegge slik at ikke nedstengnigen kom helt bardus på. 

Men - ganske fint å bare sitte på systua og sy munnbind nå i helgen. fant forresten et innmari fitn stykke bomullstoff som jeg kjøpte i København i bloggens spede barndom... Og det der med at noe er for fint til å brukes er bare tull - nå er det tre fjonge munnbind istedenfor hyllefyll.

PS. Nettet er fullt av gode forklaringer på hvordan du syr munnbind. Sy mer enn et - det første er mest fiklete og så går det greit etterhvert. 

Dagens tips: få deg en hobby

 Jaja, da går det mot roligere dager og helger i hjemmets lune rede for de fleste av oss. Ikke det at det vært så voldsomt urolig i år akkurat . de fleste av oss har vært myyyye hjemme. Men nå er det høst, det går mot vinter og det er jevnt over ganske mørkt ute.

Da kan det være fint å få seg en ny hobby eller ta opp igjen en hobby du har hatt glede av tidligere.

I dag deler jeg tre tips til deg som kanskje har lyst til å begynne å brodere:

1. Bunadlue

Jeg er ganske sikker på at det rundt omkring i skuffer og skap ligger en og annen påbegynt bunadlue som lengter etter å bli fullført. Dette er et relativt overkommelig prosjekt, og så kan du jo hygge deg med å montere den etterhvert også. 

2. Julebroderier

 

 

 

Disse julestrømpene laget jeg for "noen år siden" til de to håpefulle og den lille lystige.  Mønster tegnet jeg på matpapir, klippet ut i et tovet ullstoff, sydde sammen på maskin og brukte perler, broderigarn og rester av bånd til pynt.

3.Moro med sting

Ofte er vi veldig opptatt av at det vi lager må bli noe ordentlig. Men noen ganger kan det også være fint å leke med sting: prøve ulike former for kjedesting og kryssesting, lesse på med farger i et plattsømprosjekt og bare la motivet bli til underveis. Noen ganger ender du med en ubrukelig liten lapp, andre ganger får du et fint arbeid som kan felles inn i en pute, henges på veggen eller rett og slett bare være til glede og inspirasjon.

 

Og selvsagt er det fristende å minne om denne boka

Her får du tips om stingretninger, festing, hvordan du legger opp arbeidet og mye annet.

I tillegg håper og tror jeg at tekstene kan inspirere og gi deg lyst til å begynne å brodere.

Den kan bestilles hos Magasinet Bunad og kjøpes hos noen Husfliden-butikker og bokhandlere. 

Og om din lokale bokhandler ikke har den inne - spør om den kan bestilles. 

Sånn jeg har lært

 1. Ta alltid foten vekk fra pedalen når du skal skifte nål eller tråd i symaskina.

2. Du kan klippe tråder med neglesaksa, men ikke negler med broderisaksa

3. Det er en tynn linje mellom passepoilerte og passe spolerte lommer. 

Ny periode

Noen ganger skjer ting helt ut av det blå. Som den vinterdagen telefonen ringte mens jeg stod og skrelte poteter. En hyggelig dame i den andre enden presenterte seg og spurte om jeg ville stille til valg som styreleder i Norges Husflidslag.

Etter å ha fått klarlagt at hun faktisk ikke hadde ringt feil eller at det var en grov spøk ringte jeg først Høvdingen og så foreldrene mine og så ringte jeg tilbake og takket ja. Og så var det egentlig bare å vente i spenning uten å si det til noen flere før Landsmøtepapirene ble sendt ut noen måneder senere. Og tro meg - jeg hadde jo lyst til å si det til alle jeg så for jeg syntes det var så vanvittig stort at noen hadde tenkt på at jeg i det hele tatt skulle være egnet til et slikt verv.

Så kom landsmøtet 2018 og jeg ble valgt. Det tar litt tid å venne seg til en slik oppgave og jeg synes ikke alltid det var like lett å gå fra å være en helt vanlig kurslærer på besøk i lokallag til å være styreleder i tillegg. Burde jeg være mer høytidelig og oppføre meg mer styrelederaktig ( som hverken jeg eller noen andre vet hva innebærer)? Burde jeg strikke meg et par kofter av norsk ull, gå med norske klær, mene mer om saker jeg vanligvis ikke mener noe om? I det hele tatt brukte jeg ganske mye tid på å lure på hvordan dette ville gå og en gang i blant våknet jeg midt på natta og lurte på om jeg hadde blitt aldeles stormannsgal og kom til å bidra til organisasjonens død. 

Og så falt brikkene på plass, litt etter litt. Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg fniser på møter og det hender jeg blander sammen tall i presentasjoner. Det hender jeg glemmer et ansikt eller et navn, men gi meg litt tid og så faller brikkene på plass. Jeg har mine kofter og jeg har mine kampsaker. I tillegg har jeg lært mye, fått noen nye kampsaker og skjønt at det er helt fint å ikke være helt oppdatert på absolutt alt hele tiden. I tillegg har jeg ( og dette er litt uvant å si) innsett at jeg faktisk kan ganske mye selv om jeg fremdeles ikke kan hekle og jeg gleder meg fremdeles til å få tid til å gå på vevekurs.

Men mer enn noen annet har jeg innsett hvor viktig Norges Husflidslag er for meg. Her møter jeg mennesker jeg deler interesser og verdier med. Jeg møter tradisjonshåndverkere av ypperste klasse som har faget som næring, kursdeltagere som har en drøm om å leve av et fag eller rett og slett bare drømmer om å fullføre denne ene bunaden. Jeg møter mennesker som brenner for å jobbe med barn, eller med fagopplæring eller med organisasjonsarbeid. Jeg møter butikkansatte, husflidskonsulenter og de andre i administrasjonen som gjør en flott jobb. Og selvsagt - gode kollegaer i styret, kollegaer som har sin kompetanse, sine kampsaker og sin kjærlighet til husflid. 

Og ofte tenker jeg at jeg er helt utrolig heldig som får lov til å være med i dette. Og ekstra heldig er jeg fordi jeg ble gjenvalgt som styrelder på årsmøtet i helgen og slapp å bli en one-hit-wonder. 

Jeg er klar for en ny periode med husflid for fremtiden, nye venner, nye oppgaver og mye moro. Og selvsagt også litt bekymring for det er ingen tvil om at corona påvirker hverdagen til de aller fleste medlemmene og skaper ekstraarbeid i forbindelse med møter, kurs og andre aktiviteter. 

kortkurs broderi

Hvor mange sting kan man komme seg gjennom på fire timer?

Forrige uke hadde jeg to introduksjonskurs på fire timer i anledning Ullveka og under planleggingen tenkte jeg at her var det bare å kjøre på. Så på prøvelappen fikk jeg lagt inn:

Leggsøm, kjedesting, mille fleur, tungesting, nedsydde kryssesting, attersting, franske knuter, plattsøm og kontursting. 

Og så er det slikt man lærer underveis ( og dette er det fine med å holde kurs - du får nye innfallsvinkler) ... det er ikke så mye fritt broderi på bunadene på vestlandet  og de fleste er vant til tellesøm. Hardangersøm, korssting, smøyg og andre fine teknikker hvor antall tråder og antall sting er superviktig og alfa og omega for et fint resultat. Derfor bør kurslærer være oppmerksom og nevne tidlig i kurset at  her teller vi ikke . 

Blå variant en kveld, rød variant den andre. Litt avveksling må til. Jeg har en plan på en annen fargekombinasjon også  og hvis  noen har lyst på en minikurs i ullbroderi er det bare å gi beskjed. 

 

Opptur i Bergen - fine kurs og hyggelige timer med boksignering på Norsk Flid Husfliden Bergen.

Nedtur i Bergen: Studenten havnet i karantene grunnet smitte på lesesalen. Hurra for gode rutiner rundt varsling men en skuffelse fordi jeg hadde gledet meg så veldig til å se ham. 

Neste uke

 

Hjemme igjen! Etter en time ekstra grunnet kø hvor jeg vekslet mellom å synge høyt og særdeles falskt på diverse popmusikk og å pille på neglebåndene mine.

Vaskemaskina rusler og går ( heldigvis på stedet hvil) og jeg planlegger kommende uke som kommer til å bli aldeles glimrende og uten akutt mulighet for å bli rastløs.

Mandag: Bunadkurs,10 - 14 og 18 - 21. 

Tirsdag: Tog til Bergen, møte studenten, broderikurs 17.30 - 21.30

Onsdag: Møte studenten, signere bøker på Norsk Flid Husfliden Bergen 12 - 14, broderikurs 17.30 - 21.30. 

Torsdag: Møte studenten,  tog hjem. Plan for togtur: Strikke, lese Hekneveven og siste finpuss før helgens møter

Fredag - søndag: fylkesledermøte og årsmøte Norges Husflidslag ( utsatt fra juni )

Skulle nesten tro det ikke var en pandemi på gang... Men det er det og det er ganske mye ekstra planlegging, avstandsbedømmelse og spriting av hender og overflater. Jge har munnbind i veska i tilfelle det er behov for det på toget og tar tog fordi jeg  slipper unna med en etappe istedenfor å reise med fly.  Fly tar kortere tid, men medfører tog, flyplass, fly, flyplass, bybane. Og innsjekket bagasje grunnet saksene som må få lov å være med.

Og ja - jeg tar høyde for at et av mine oppsatte møter med studenten utgår. Han har forelesninger å følge og er atskillig mer strukturert enn jeg var på samme alder. 

Ta en pause

 

Ute er det et par centimeter nysnø og det er rart med det - snøen er fin helt til man begynner å tenke på de praktiske (eller upraktiske) sidene ved snøfallet. Har andre bilister lagt om til vinterdekk, hvor tungt og råttent blir det siste løvet som skal rakes opp, hvor er de nye vottene og hvor gjørmete blir resten av høsten...

Jaja. Jeg har hatt noen gromme dager i Barndommens dal, først et møte på Handverksskulen Hjerleid og så noen dager hos mor og far. Og heldig er jeg som fremdeles har mor og far, det er ingen selvfølge når man har tippet femti år. 

Bildet er fra veien mellom Sel og Vågå, jeg tenker ofte at der er det så fint at jeg burde stoppe og ta et bilde eller fjorten. Og nå gjorde jeg det. Det burde jeg bli flinkere til, bare stoppe på et gunstig plassert avkjøring og ta noen fine bilder. Eller rett og slett bare se på utsikten, den er minst like fin på ordentlig som gjennom en kameralinse.

Hjerleid ja, det er en fin skole som fortjener et eget innlegg. Jeg kommer tilbake til det når jeg er hjemme igjen. Men til da- hurra for skoler som tar håndverk på alvor. Og ha en fortsatt fin søndag, med eller uten snø.

huhei, bunad eller ei

For meg er bunad kjærlighet. Kjærlighet til tradisjoner og historie, familie og oppvekst. Men bunad er også fag og yrkesstolthet. Jeg skal gi kunder og kursdeltagere faglige råd basert på dagens bunadbruk og vår varierte og mangfoldige bunadhistorie. Jeg skal heie på bruk av hodeplagg, forklare hvorfor det er ugreit å krysskombinere to dalfører og jobbe for å bevare en bærekraftig bunadtilvirkning i Norge. 

Dette har jeg tenkt mye på de siste dagene etter at jeg på  lørdag sveipet innom statskanalen og så mine første fem minutter av Stjernekamp. Og det var vel anvendt tid, for jeg fikk gleden av å se unge Solli-Tangen fremføre Se ilden lyse iført nasjonalromatiske gevanter. Rett etterpå tikket det inn en tekstmelding fra en venninne som lurte på hva i all verden mannen hadde på. Så kom det en til, og enda en og så skiftet jeg kanal og la bort mobilen.

Nå går diskusjonen høylydt på facebook og det strides om hvorvidt dette er ren fantasi, en rekonstruksjon, en destruksjon eller årets vakreste eventyr. Jeg ser at han selv sier det er en rekonstruksjon fra Vest-Telemark og håper for hans del at det stemmer. Hvis det ikke stemmer har en eller annen superselger bedrevet særdeles villedende informasjon. Selv orker jeg ikke delta lenger og nøyer meg med å lese kommentarfeltene.  Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi det er så vanskelig å diskutere bunad uten å tippe over i smak og behag ( og veldig ofte ubehag). Noen uttaler seg basert på følelser mens andre baserer seg på kunnskap som de har tilegnet seg gjennom studier av praktisk eller teoretisk art. Dette gir grobunn for misforståelser og dårlig stemning og vi som har en mer faglig innfallsvinkel blir gjerne beskyldt for å være et rigid bunadspoliti. 

I den anledning vil jeg gjenta meg selv og si - VI HAR IKKE NOE BUNADSPOLITI, 

Men det må være lov å uttale seg om bunad med en faglig vinkling. Og samtidig må vi som har den faglige innfallsvinkelen ha respekt for de som uttaler seg fordi fargene er fine.  Raushet skal  gå begge veier og evnen til å lytte og lære er viktig å bevare gjennom livet. 

Og dagens tips - hvis du lurer skikkelig, skikkelig, innmari mye på hva en aller annen person har på seg - spør vedkommende. De fleste elsker å snakke om egen bunad, uavhengig av opphav.

ny uke, nye muligheter

Uka starter og slutter med kurs, menn på onsdag skal jeg ta meg fri. Da skal jeg strikke på den evigvarende vrangborden, lese om Selbumønster og drikke kaffe. 

Ja, og så skal jeg sikkert vaske klær, støvsuge, rydde og gjøre andre  sånne oppgaver som er kjedelige mens de står på men som gjør livet litt hyggeligere etterpå. 

Jeg ønsker dere en fin uke:)

Og husk å holde avstand, holde deg hjemme hvis du har symptomer på det-du-vet og ellers holde motet oppe i denne tiden hvor det å få feberlignende hetetokter i ny og ne ikke passer noe særlig. Jeg føler alltid at jeg bør skrike overgangsalder, ikke feber når jeg blir i overkant varm i ansiktet. 

Bunadopplæringa, modul 6

OK, det er en hel del som er tungvint og kjedelig og som krever ekstra planlegging nå for tiden. Men veldig mye er også fint. Og siden sist har jeg heldigvis gjort mye av det som er fint.

Jeg har vært en tur i Barndommens dal og sett fine folk og fine fjell ( sistnevnte mest fra bilvinduet men det er likevel hakket bedre enn å ikke se fine fjell). I tillegg har jeg undervist på modul 6, søm og tilpasning av kvinnebunad. Dette har jeg skrevet om før, og siden den teksten er like gyldig i dag kopierer jeg den inn her:

Ei kursrekkje som kan vera ein del av løpet til sveinebrev.

Bunadopplæringa er eit samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. Kursrekkja består av seks modular, til saman skal dette gje deltakarane ei brei innføring i praktisk bunadssaum. Kursrekkja er open for alle som ønskjer å lære meir om bunadssaum, anten som grunnlag for fritidsinteresser eller næring. Det er ein fordel med grunnleggjande kunnskap om saum. Det er mogleg å ta heile kursrekkja, eller berre enkeltmodular. Modulane er lagt opp etter vanskegrad med tilrådd rekkjefølgje, dess lenger ut i kursrekkja ein kjem, dess meir forkunnskap vil kursa krevje.

Dette er den innledende informasjonen om bunadsmodulene som du vil finne på hjemmesiden til studieforbundet kultur og tradisjon. Her finner du også mer praktisk informasjon om innhold, når og hvor de ulike modulene avholdes og krav til forkunnskap. Akkurat nå er det hele tre modulrekker som er i sving, fem kursrekker er fullført, den sjette avsluttes i november,  og mer enn 300 deltakere har vært innom en eller flere moduler. Av disse har femti stykker gått hele modulrekka og interessen øker. 
Og det er jo ganske fantastisk at det ikke blir tomt for folk som vil lære mer om bunadsøm! Jeg hadde ikke trodd, da jeg kjørte hjem etter å ha avsluttet min første innsats på en modul at dette skulle vokse seg så stort og bli en slik suksess. 
Mye av årsaken til suksessen er nok at tilbudet er såpass konstant, om du "mister" en modul er det fullt mulig å ta den ved en senere anledning og selv om modulene er satt opp i anbefalt rekkefølge er det fleksibelt.  Modulene er solide, de er faglig variert og  deltakerne kommer innom mange av de fagfeltene som utgjør læreplanen for bunadtilvirkerfaget. Og det er viktig - modulene skal
være en hjelp på veien mot svennebrevet og da må deltakerne også få informasjon om læreplan, kompetansemål, praksisperioder og slikt som kan fremstå som en uoversiktlig paragrafjungel når man saumfarer nettet på egenhånd.
Men noe som også er viktig og som mange både nåværende og tidligere deltakere snakker varmt om  er vennskap, samhold og deling av kunnskap. Det kan være ensomt å jobbe alene på et verksted dag ut og dag inn og en gang i blant vil det være behov for hjelp, trøst og motivasjon. Det å sitte med en  heiagjeng som du har jobbet sammen med på flere intense ukeskurs kan være en god støtte i hverdagen. I tillegg kan det selvsagt være en faglig støtte, enten fordi du kan videreformidle oppdrag du ikke har tid til eller ikke kan nok om eller fordi du plutselig trenger hjelp av typen går foldene den eller den veien, er det to eller tre rynketråder eller hvordan var det nå med disse spissene? Da er heiegjengen god å ha, og midt i gjengen sitter kanskje en som kan svare på akkurat det du lurte på. Rett og slett en fjernkollega ( uttrykk innført for å forklare hvordan en annen bunadtilvirker og jeg jobber).

Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen og igjen og igjen: For at bunadene skal bestå som en levende norsk tradisjon må vi tilby norskproduserte bunader. Men hvis vi skal klare det i fremtiden må vi også ta ansvar for å lære opp de som vil sy slik at kundene har et tilbud og så må vi samarbeide.


Fire faglig sterke organisasjoner som også samarbeider med Norsk institutt for bunad og folkedrakt står bak tilbudet og du kan lese mer om de ulike aktørene på hjemmesidene deres:
Norges Husflidslag
Studieforbundet kultur og tradisjon
Noregs Ungdomslag
Norsk Folkedraktforum

Det finnes også en modulrekke for håndveverfaget. Den er det Norges Husflidslag og Studieforbundet som står bak og den er et godt og viktig tilbud tilde som ønsker fordypning i dette faget. Og hvis du kunne tenke deg en smakebit på et av disse fagene men synes en modul eller en kursrekke er i meste laget akkurat nå så kan du jo sjekke kursoversikten til Norges Husflidslag, der er det mange fristelser.

Jeg har vært så heldig å få være med på dette eventyret siden 2010. Og ja, jeg kaller det et eventyr for det er helt fantastisk at så mange ønsker å tilegne seg kunnskap om bunadtilvirkning og at mange har som mål å leve av faget. Jeg har blitt kjent med så mange fine mennesker, fått inspirasjon og ny kunnskap og selv om ukene er ganske intense er det likevel utrolig stas. 

Hva vi gjør i løpet av en uke?

Vi starter mandag morgen med en kort presentasjon av ukas program, deler deltakere inn i tre grupper og setter i gang prosjekt halvannen dag i tre draktområder:
Beltestakk fra Telemark
Åmlibunad fra Aust-Agder
Livkjol fra Gudbrandsdalen ( Oppland)
Årsaken til at det er disse områdene?
ja, litt tilfeldigheter og litt planlegging. Kanskje mest det siste...Da modulen ble planlagt var det viktig å finne tre områder med ulike bunader slik at deltakerne får en innføring i ulike metoder for montering. Slik det er nå får vi med en god blanding av hånd- og maskinsøm, ulike måter å kante på og andre teknikker som dukker opp flere steder i landet.

Nå er det kveld. Jeg spiller Paul Simon Hearts and Bones og gleder meg til å holde broderikurs i morgen. 

Sånn jeg savner

 

- Å kunne håndhilse på kunder og kursdeltagere. Det føles fremdeles helt feil å dulte borti en albu eller ende opp i en frenetisk fugledans fordi man holder på å glemme seg

- Å kunne planlegge uten å legge inn hvisomattedersomatte og hvisaltgårsomvihåperogikkesomvifrykter

- Å kunne nyse i det offentlige rom uten å måtte be om unnskyldning. Jeg nyser i albukrok men er en akuttnyser  som en gang nøys så høyt i en butikk  at hun i kassa holdt på å utløse ransalarmen ( gjett om Høvdingen synets det var morsomt)

- Å kunne gå på møter i husflidslaget og vite at alle som har lyst til å komme er tilstede

- Å holde kurs uten at spritflaska står lett tilgjengelig og vi prøver å balansere en meters avstand med franske knuter

- Å kunne ta en spontan tur et eller annet sted. Som fjorårets helt enestående husflidstur til Uppsala med x antall innlagte stopp

- Å kunne være sammen med folk uten å telle antall og måle avstand

Og mest av alt savner jeg å slippe å engste meg for at folk jeg kjenner blir syke, og å slippe å lese om økning av antall smittede, røde soner og lokale påbud. 

Det blir jo bra igjen, men innimellom blir jeg så innmari lei.

Knappejakt

I fjor høst, omtrent på denne tiden, var jeg i Molde og hadde broderikurs. Som jeg gjerne gjør, tok jeg turen innom Husfliden for å se etter fristelser i garnavdelingen. Og ikke uventet gikk jeg ut igjen med nye garnnøster og oppskrift på rosejakke. Strikketøyet ble med på Unesco-samling i Bogota og et par andre fine turer før jakka ble ferdig, med knapphull og det hele. Så langt, så godt...

Nå dukket neste utfordring opp - knappene.

La meg først nevne at jeg har "endel" knapper. Men noen var for store, noen for rosa, andre for røde, noen for kantete og kort oppsummert så var det noe galt med alle knappene mine. Ikke fant jeg noen fine i salg heller, så rosejakka har ligget ( og ligget). Samtidig vet jeg at jeg har de helt perfekte, matte glassknapper et eller annet sted. Problemet er at jeg ikke aner hvor det stedet er.

I dag kapitulerte jeg. Enten må jakka ligge knappeløs og omtrent ubrukelig eller så måtte jeg finne en erstatning for de sporløse  og perfekte kanppene. Jeg endte opp med noen glassperler som jeg ikke vet hvor jeg har kjøpt eller hvorfor jeg i det hele tatt kjøpte de. Sydde fast og kneppet fortløpende. 

I morgen skal jakka på.

Jeg ser ikke bort fra at de sporløse og perfekte knappene dukker opp i løpet av 48 timer. Men om så skulle skje kan jeg jo bare bytte før jul. 
 

La oss snakke om yrkesfag

Skolene har akkurat startet opp igjen , nye elevkull skal snart bestemme seg for veien videre og som vi alle vet er det ikke lett å velge. Det er mange valgmuligheter, noen fallgruver og mange meninger. Foreldre, venner, lærere og rådgivere bidrar med velmente og mer eller mindre velbegrunnede råd. I tillegg har vi fått en fylkessammenslåing og oppblomstring av diskusjonen om hvorvidt karakter eller adresse skal bestemme hvilken skole du skal gå på. 

Legg til at det er en stor og viktig fagfornyelse på trappene, hvor de første læreplanene har trådt i kraft på VG1 mens VG2 og VG3 nå er ute på høring og innføres de nærmeste årene. Kort sagt, mye å tenke på og mange hensyn å ta. Derfor tenkte jeg å være ute i god tid dette skoleåret og ta opp et tema som vanligvis dukker opp som troll av eske to-tre uker før søknadsfristen går ut:

Velg yrkesfag!

Det er liten tvil om at Norge må styrke yrkesfagene både med tanke på anseelse og undervisning i skolen og det er gledelig at det blir lagt større vekt på håndverk fra grunnskolen av. Økt kunnskapsnivå hos elever på yrkesfag vil mest sannsynlig også bidra til at elevene etter VG2 blir mer attraktive som lærlinger og kan oppnå en økt faglig forståelse i løpet av læretiden, noe som vil gi mer motiverte lærlinger og lærebedrifter. Og motiverte lærebedrifter reslulterer i flere lærlinger. Kort sagt - hurra for yrkesfag og fagfornyelse.

 Imidlertid er det ikke like lett å velge yrkesfag i dagens regioner og det er ingen selvfølge at alle linjer tilbys i alle regioner. 

Som et eksempel kan vi se på Vestfold og Telemark. Der er det faktisk ingen offentlige videregående skoler som tilbyr VG1 håndverk, design og produktutvikling. Nå tenker kanskje du som leser at det ikke har noen stor betydning, men bortfallet av dette utdanningsløpet fører til at det i denne regionen er så å si umulig å utdanne seg til følgende fag:

Blyglasshåndverker, buntmaker, bunadtilvirker, bøkker, fagoperatør i veving, garnfremstilling, trikotasjesøm, farging, trykking og etterbehandling, trikotasje, filigranssølvsmed, forgyller, gipsmaker, gjørtler, glasshåndverker, gravør, gullsmed, herreskredder, horn-, bein- og metallduodjar, håndbokbinder, håndvever, keramiker, kjole- og draktsyer, komposittbåtbygger, kostymesyer, kurvmaker, modist, møbelsnekker, møbeltapetserer, nautisk instrumentmaker, optroniker, orgelbygger, repslager, salmaker, seilmaker, skinn- og pelsduodjar, skomaker, smed, strikkehåndverker, sølvsmed, taksidermist, tekstilduodjar, trebåtbygger, tredreier, treduodjar, treskjærer, urmaker, veve- og håndstrikkeduodjar.

Altså kan totalt 47 fag  forsvinne fra en region som er kjent for skipsfart, håndverk og kulturarv. Ingen av disse fagene er hva vi kan kalle store, men de har sin misjon og dekker behov i samfunnet. I en tid hvor bærekraft er et viktig tema er det betenkelig at så mange fag som ivaretar håndverkstradisjoner kan forsvinne fra utdanningssystemet.

I tillegg til at dette vil føre til en svært redusert mulighet for å utdanne seg til håndverker er det også grunn til å bekymre seg for hvem som skal undervise kommende generasjoner i kunst og håndverk i grunnskolen. Hvis dette fagfeltet skal få en økt status og være et satsningsområde i fremtiden må skolesystemet ha stabil tilgang på gode faglærere og gode faglærere er ikke bare pedagoger. De må også kunne utøve håndverk og formidle faglig trygghet og skaperglede. I dag opplever mange elever å ha lærere som er stødige utøvere men mange opplever også å ha lærere som ikke behersker symaskin, høvel eller stikksag. Det skaper ikke lyst til egen fordypning. Hvis Vestfold og Telemark ikke kan tilby utdanning i håndverksfag utover grunnskole er det grunn til bekymring for rekrutteringen til den viktige jobben som faglærere.

Det innebærer at man på sikt kan bli sittende med en region ute av stand til å skifte glidelås, reparere bunadsølv eller strikke votter. Da hjelper det ikke å ha huset fullt av teoretikere.

 Med en ikke-eksisterende utdanning innen disse fagene vil en stor del av den immaterielle kulturarven forvitre. Jeg håper derfor fylkeskommunen vil revurdere den totale nedleggelsen av disse linjene og fra neste høst tilby VG1 Håndverk, design og produktutvikling. Vi trenger håndverkere.

Sting, sting, sting

 Noen ganger, når jeg riktig skal kose meg og ikke har noen store prosjekter på gang finner jeg fram litt stoff, litt broderigarn og en skikkelig god nål og setter i gang. Det medfører at jeg har en og annen ikke spesielt vellykket ufo liggende, men noen ganger blir resultatet til å leve med. 

Noen ganger tar jeg opp og broderer på nytt, andre ganger fyller jeg på med flere sting. Som her, hvor jeg la inn kontursting mellom feltene i plattsøm. Tro du meg, det hjalp. 

Legggsømmen er forresten sydd med et chenillegarn jeg kjøpte på slutten av nittitallet. Jeg velger å se på det som et bevis på at selv det mest ukurante garnnøste kan komme til nytte en vakker dag. Hva jeg skal bruke de resterende 49, 70 grammene til et mer usikkert...

Og så ble det høst

 Neida, jeg ligger ikke utstrakt på et svaberg eller nyter utsikten fra en stein på fjellet. Jeg har vært på jobb i flere uker og synes som vanlig at hverdager er gode dager.

Kurssesongen er i gang igjen og med gode rutiner, god avstand og godt humør satser vi på at alt ( ihvertfall det meste) går etter planen utover høsten. Jeg synes det var vanskelig å motivere meg før oppstart, for det er så mye fram og tilbake, usikkerhet og nye beskjeder og alt som skal skje må planlegges med et forbehold om mulig avlysning. Men sånn er det og sånn blir det en god stund til. Vi har fremdeles en pandemi luskende rundt hushjørnene og det skal det tas hensyn til.

Det innebærer at jeg stiller med sprit til fri benyttelse på alle kurs, vi holder avstand og alle opplyser om allergier og andre årsaker til nysing. Og så bruker alle vettet og holder seg hjemme hvis de har symptomer. Det fine oppi alle regler og stramme rutiner er den generelle gleden over å være i gang igjen. Og selv om jeg har slitt med motivasjonen før sesongstart kjente jeg, da jeg stod foran en gruppe bunadsyere lørdag formiddag, at det er utrolig godt å være ute og svinge nålene igjen. 

Her hjemme er det også nye tider. Studenten har flyttet til en storby, Høvdingen jobber nesten hele tiden på bortekontor og gymnasiasten er i gang med siste år og ser fram til å forlate barndomshjemmet om et års tid. 

Denne helgen skal jeg ikke jobbe, jeg skal feire en god venninne som fyller 50 år ( velkommen etter sier jeg). Og så har jeg tenkt å sy en bukse til gymnasiasten. Her forleden kjøpte hun en brukt bukse med ødelagt glidelås og etter at jeg hadde irritert meg i flere dager fordi jeg måtte skifte glidelås var jobben gjort på halvannen time. Jeg trengte et vennlig spark bak for å bli påminnet om at det egentlig er innmari hyggelig å sy "vanlige klær" og nå tror jeg jeg skal benytte meg av den gnisten og bla gjennom mønstersamlingen for å finne noe fjongt.