- Å kunne håndhilse på kunder og kursdeltagere. Det føles fremdeles helt feil å dulte borti en albu eller ende opp i en frenetisk fugledans fordi man holder på å glemme seg
- Å kunne planlegge uten å legge inn hvisomattedersomatte og hvisaltgårsomvihåperogikkesomvifrykter
- Å kunne nyse i det offentlige rom uten å måtte be om unnskyldning. Jeg nyser i albukrok men er en akuttnyser som en gang nøys så høyt i en butikk at hun i kassa holdt på å utløse ransalarmen ( gjett om Høvdingen synets det var morsomt)
- Å kunne gå på møter i husflidslaget og vite at alle som har lyst til å komme er tilstede
- Å holde kurs uten at spritflaska står lett tilgjengelig og vi prøver å balansere en meters avstand med franske knuter
- Å kunne ta en spontan tur et eller annet sted. Som fjorårets helt enestående husflidstur til Uppsala med x antall innlagte stopp
- Å kunne være sammen med folk uten å telle antall og måle avstand
Og mest av alt savner jeg å slippe å engste meg for at folk jeg kjenner blir syke, og å slippe å lese om økning av antall smittede, røde soner og lokale påbud.
Det blir jo bra igjen, men innimellom blir jeg så innmari lei.
Som jeg skulle sagt det selv. Det er ikke til å unngå, vi er lei nå. mMen det er vel bare å bite tennene sammen og holde ut.
SvarSlettJo dette ønske ligger nok dypt inne i oss alle Barbro. Vi ønsker oss tilbake til normalen..men hva blir normalen.. jeg er spontan følsom og er en klemmer.. når kommer vi dit.
SvarSlettJo dette ønske ligger nok dypt inne i oss alle Barbro. Vi ønsker oss tilbake til normalen..men hva blir normalen.. jeg er spontan følsom og er en klemmer.. når kommer vi dit.
SvarSlettJa, jeg er også lei av tiltakene, men vi må bare stå i det. Ser at mange folk begynner å gå lei og gir blaffen mer og mer, men det er jo nettopp derfor vi ser smitteoppblomstringene i disse dager. Og det medfører så mye ekstraarbeid på jobb for oss som står mer i det enn folk flest.
SvarSlettJeg er så enig!
SvarSlett