Livet liksom

Jeg sa en gang at jeg skulle skifte yrkestittel og kalle meg bunadcoach. Mye av tiden går tross alt med til å gi folk et bedre liv.

Inntil videre holder jeg meg til å være bunadtilvirker og fordeler tiden mellom brodering, omsøm, avvikling av svenneprøve, gjennomlesing av læreplan og planlegging av høsten. Og så klemmer jeg inn litt familietid og vage forsøk på sosialt koronaliv i tillegg.
Likevel, selv om masse skjer, finner jeg ikke helt ordene til å blogge. Eller roen til å sette meg ned og skrive tankevekkende, morsomt eller inspirerende. Det blir tidvis stille her og noen ganger undres jeg på om hele bloggen begynner å gå mot slutten. Jeg er litt i tenkeboksen, men tenkte uansett jeg skulle svinse innom og si at om det er stille her så er det ikke nødvendigvis stille på ordentlig.

Og bildene? De er også fra et liv. Nærmere bestemt livet til en Gudbrandsdalen festbunad.