Kvinner kan!

Torsdag reiste jeg altså til Ungarn, fly til Budapest og så ble vi hentet og kjørt til byen  Békéscsaba hvor konferanse og utstilling fant sted.
Link til selve programmet er dessverre til en ungarsk side. Selv om mange unge snakker godt engelsk er det fremdeles slik at de voksne stort sett bare snakker ungarsk. Vi hadde tolker og innleggene fra oss norske, finske og estiske ble oversatt til ungarsk.

Utstillingen av innsendte og juryerte håndarbeid var i byens bibliotek og konferansen på byens universitet. I følge programmet skulle vi først delta på åpning av konferansen og så skulle vi alle se utstillingen, men heldigvis ble det bestemt at vi skulle nytte tiden og vi nordiske gjester med tolker så utstillingen fredag morgen. Og det var veldig fint. For det første var det ganske tomt i lokalene og vi kunne gå fram og tilbake og se på alt uten å stå i kø. Og da det ble delt ut premier under åpningen hadde jeg sett gjenstandene og kunne lettere plassere de som vant og forstå hva de hadde blitt premiert for.
Og dere - såååå mye fint! Broderier i all verdens teknikker, kniplinger, vev, toving og klær. Praktfulle tradisjonelle arbeid og spennende nyvinninger.

Og foredrag om betydningen av tradisjonelle håndverk, forskjellige broderier fra ulike deler av Ungarn, bevaringen av kunnskap på tvers av landegrenser og under ulike politiske styrer. For meg som alltid har likt historie men med fokus på eldre historie har denne helgen vært svært inspirerende og en påminnelse om hvor viktig moderne historie også er. De europeiske landegrensene er, og har alltid vært, i endring og de landegrensene vi kjenner i dag er annerledes enn for femti eller hundre år siden. Dette ble svært synlig under premieutdelingen hvor også ungarske deltakere fra nabolandene ble premiert. De bor i områder som tilhørte Ungarn før 1.verdenskrig og har tatt vare på sine ungarske tradisjoner.
Også under kommuniststyre og bak jernteppet ble tradisjonshåndverkene ivaretatt og videreført.

Søndag, på den internasjonale kvinnedagen, satt vi i auditoriet og hørte foredrag om tradisjonelle broderier, blondeteknikker, toving og veving. Og mens jeg i et svakt øyeblikk svinset innom Twitter og så flammende innlegg om kvinnekamp og likestilling innså jeg at blonder og korssting også er viktig i kampen for likestilling. Den tekstile historien handler om å holde familien varm og kledd, men den handler også om å ivareta tradisjoner og identitet. Den handler om å videreføre kunnskap fra generasjon til generasjon og bevare tilknytning både til familie og bosted. Hadde vi ikke hatt den tekstile kulturarven ville vi manglet en del av historien og ikke så lett sett handelsveier , gamle landegrenser og forståelse for hvordan de gamle samfunnene fungerte med tanke på ritualer rundt liv og død, familieoppbygging og hvordan folk livnærte seg og nyttiggjorde seg det de hadde tilgjengelig.

Og mens jeg satt der og så fantastiske eksempler på ungarsk filering kjente jeg på en enorm glede over å få oppleve dette, se viktigheten av å ivareta kulturarv og å få lov å formidle noe av dette.

Det er mye kraft i små nåler!

Og så var det godt å komme hjem. Det er mye snakk og mange tanker om Coronaviruset og mange hensyn å ta. De neste ukene innebærer en del reising, kursvirksomhet og møter og jeg følger nøye med på folkehelseinstituttet og deres anbefalinger.