Blomster til alle

Ok. Det skjer jo ikke så fryktelig mye for tiden. 

Jeg jobber, spiser, leser, går tur, sender tekstmeldinger og e-poster, sover, hører lydbok og podcast,

jobber litt mer og gleder meg til det noe diffuse begrepet bedre tider.

Det er ikke så mye å skrive om.

Men om dere lurer på noe kan dere jo alltids stille spørsmål og så svarer jeg.

På den betingelse at dere ikke stiller like detaljerte spørsmål som i denne undersøkelsen fra Oslo Universitetssykehus. Ærlig talt, alder og vekt...Hadde det ikke vært såpass viktig som å kartlegge spredning av Koronaviruset så hadde jeg ikke fullført. 

Hvis du ikke har svart ennå, gjør det. Det er for en god sak!

NB. 

Det med spørsmål gjelder ikke den eller de gjøkene som tidvis spammer meg med tilbud om lån, ekteskapstilbud, kosttilskudd som på uklare måter kan forbedre livet mitt  og andre lugubre forslag.

#holdfysiskavstand

Jeg er ferdig med karantene og jammen var det stas å gå i matbutikken selv istedenfor å skrive handleliste for andre.
Vi er for tiden fire stykker med hjemmekontor og hjemmeskole i huset og det blir litt tett til tider.
Etter noen svarte dager hvor det føltes som om alle jobber forsvant var det bare å snu på bunken med jobber og bite tennene sammen. Det blir mange prøvinger etter påske eller når situasjonen endrer seg til det bedre

Venner har fått barn hjem fra utenlandsopphold, mange jobber hjemme, noen forbereder seg på lange og tøffe dager på jobb i helsevesenet. Ingen er syke. Vi holder oss oppdatert via sosiale medier og telefon.

Akkurat nå er det, jeg vet ikke hva jeg skal si - litt for mye eller litt for lite. Er det stille før stormen eller klarte vi å begrense smitten ved å innføre strenge restriksjoner? Kan jeg ta en kaffe på kafe i vårsola i løpet av uka ( hvis vårsola dukker opp)?  Blir det lempet på restriksjoner slik at vi kan få et par dager på hytta i påsken og hvordan er det egentlig med å reise og besøke foreldre i annen kommune og overnatte der ( eller sidestilles det med hytteopphold)?

Jeg sitter her med en skog av spørsmål. For i tillegg lurer jeg på hvordan resten av semesteret blir for de håpefulle som skal avslutte fag, gå opp til eksamen og ideelt sett burde søke sommerjobb i disse tider.

Og samtidig, men alle disse spørsmålene kverner rundt vet jeg at jeg er ganske så heldig.
Jeg kan fritt gå i butikken uten å langtidsplanlegge, jeg har en familie å gå oppå i disse dagene, jeg har jobber på vent og jeg har familie og venner å holde kontakt med. Jeg klarer meg fint selv om et par møter ble avlyst og har på en litt overraskende måte nytt å ha det uvant stille de siste ukene. Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så mye hjemme og vi har hatt familiemiddag hver dag siden restriksjonene ble innført.

Ikke alle er like heldige og det finnes mange ensomme mennesker i Norge. Det som er en av ukas mange avtaler for deg er kanskje ukas eneste avtale for en annen. Og i denne tiden hvor vi viser omtanke ved å holde fysisk avstand er det likevel viktig å holde kontakten med folk. Send en tekstmelding eller en e-post, ta en telefon. Vær konkret hvis du vil hjelpe noen og spør om du skal kjøpe med noe siden du likevel skal på butikken eller om det er behov for måking eller strøing.  Spør om et broderisting, en brødoppskrift eller hvor tett plantene bør stå når du prikler. Finn noe du vet vedkommende kan og som du trenger hjelp til og spør i vei. Si at du gleder deg til neste møte i husflidslaget, neste kurskveld eller medarbeidersamling ( kan byttes ut med andre aktiviteter etter behov).

Hold avstand og ta hensyn uten å ta på hverandre.

PS. Jeg har vasket kjøkkenskapene, men sparte skuffene til neste helg. Det er tross alt viktig å ha noe å se fram til.

till we meet again

En gang kommer vi ut av mørket igjen, Da skal vi ha inspirerende møter og gode kurs og glede oss over å kunne bevege oss fritt uten frykt for smitte. Inntil videre handler livet om å jobbe videre hver for oss, ta hensyn og vise omtanke. Kanskje er vi i full sving igjen fra høsten av, kanskje tar det lenger tid. Noen vil sikkert engste seg for å delta på aktiviteter lenger enn andre og noen er sikkert litt for raske med å komme tilbake til hverdagen.
Enn så lenge hører vi på nyheter og leser oppdateringer fra Folkehelseinstituttet. Jeg er uvant godt i rute før 17.mai og krysser av bunad etter bunad som prøveklar. I tillegg gleder  jeg meg over at den siste boken til Hilary Mantel om Thomas Cromwell kom i postkassa for to dager siden.

Jeg er akkurat ferdig med Alexander Kiellands Fortuna og jeg hadde helt glemt hvor glad jeg var i Kielland en gang i tiden, nå skal jeg lese mer.  ( etter the mirror and the light )
Kanskje er det slik at de bøkene som berørte oss i ungdommen bør leses om igjen når vi har blitt eldre for å se om de berører oss på andre måter. Kristin Lavransdatter  leste jeg først da jeg var 9-10 år og har lest den om igjen med jevne mellomrom siden. Det mest forstod jeg selvsagt ikke ved første gjennomlesning men hver gang jeg leser oppdager jeg nye sider ved Kristin.

Men først skal jeg jobbe noen timer til og gå meg en tur.

Det store alvoret

Og plutselig sitter jeg her i hjemmekarantene...

I går forsvant først et oppdrag, så et til og enda et og så dukket det opp en hjemmekarantene for alle som har vært utenfor Norden etter 27.februar og da forsvant det enda et oppdrag.
Så nå sitter jeg her og syr og har det egentlig ganske bra selv om skuldrene steg noen hakk da det i formiddag ble varslet hjemmekarantene for familiemedlemmer også. Jeg ser ikke bort fra at enkelte i husstanden ville oppfattet tilstanden mer som husarrest. Lettelsen var derfor stor da Folkehelseinstituttet gikk tilbake på dette påbudet ( selv om jeg absolutt så poenget)
Nå er de nærmeste ukene stokket om, jeg har satt opp en ny arbeidsplan og belager meg på rolige uker uten kunder og avtaler utomhus.

Jeg er glad Folkehelseinstituttet og regjeringen tar situasjonen på alvor og innfører tydelige restriksjoner. Jeg er også glad for alle lag, foreninger, butikker og privatpersoner som tilpasser seg og avfinner seg med situasjonen. Avlysninger, utsettelser og endrede åpningstider er viktige hjelpemidler for å unngå smittespredning og vi må ta samfunnsansvar og holde aktivitet på et minimumsnivå.
Likevel må jeg innrømme at jeg helt personlig kjenner stressnivået stige når jeg tenker på effekten av avlysninger. I likhet med mange andre selvstendig næringsdrivende er jeg det som på godt norsk kalles løsarbeider. Et kurs her og et kurs der, noen foredrag og andre oppdrag utgjør sammen med bunadsøm en ganske fin( og nå ganske sårbar) arbeidsdag. Målet nå er å holde meg frisk, levere all bunadsøm til avtalt tid og bruke eventuell fritid til å rydde et skap eller to.

Jeg er spent på hvordan samfunnet vil takle påkjenningene vi vil møte. I en tid hvor vi er vant til stor personlig frihet og å ha all verdens tilbud lett tilgjengelig vil det bli en brutal overgang å måtte planlegge hverdagen og å ikke kunne følge alskens innskytelser. Hittil ( etter halvannet døgn med klare restriksjoner ) er jeg optimist. Folk er hjelpsomme, de handler for hverandre,deler tips og er greie. La oss fortsette med det! For min egen del er hjemmekarantenen helt grei. Jeg har vært på tur, nå er jeg hjemme og regler er regler. Det er enklere med et klart regelsett enn at vi skal søke opp potensielle risikosoner og forsøke å finne ut av behov for karantene på egen hånd.

God helg til dere alle.

Og før dere begynner å engste dere. Det går fint. Det blir bare litt annerledes enn det opprinnelige oppsettet.

I disse virustider

  

Husflidslag og andre frivillige organisasjoner utsetter årsmøter og annen aktivitet på ubestemt tid og  medlemsmøter og temakvelder avlyses. Noen avlyser kurs mens andre ser an situasjonen.
Slik nyhetsbildet er i dag er jeg lettet for hver avlysning som alle vitner om et viktig samfunnsansvar. Også vi som har generelt god helse og ikke befinner oss i risikogruppene skal huske at vi  noen ganger omgås mennesker som ikke har samme immunforsvar. Nå er det en tid for å vise hensyn, holde seg hjemme og ikke utsette andre for smittefare. Selv vi som ikke er i karantene vil oppleve at det blir mer hjemmetid og den tiden skal jo også fylles. Derfor vil jeg minne om at selv om det er hyggelig, lærerikt og givende å holde på med husflid i møter med andre mennesker i et lokallag ligger det også i navnet at dette er finfint å holde på med hjemme.

Hygg deg med et håndarbeid:  prøv deg på en teknikk du har latt ligge brakk en stund eller en helt ny og ukjent teknikk, gjør ferdig en ufo eller reparer en bukse. Rydd garnlageret, sorter strikkeoppskrifter eller legg en plan for høstens bunadprosjekt.

Og så sees vi etterhvert alle sammen, friske og fjonge.

NB. Jeg har redigert teksten. Årsmøter utsettes, de avlyses ikke.

Kvinner kan!

Torsdag reiste jeg altså til Ungarn, fly til Budapest og så ble vi hentet og kjørt til byen  Békéscsaba hvor konferanse og utstilling fant sted.
Link til selve programmet er dessverre til en ungarsk side. Selv om mange unge snakker godt engelsk er det fremdeles slik at de voksne stort sett bare snakker ungarsk. Vi hadde tolker og innleggene fra oss norske, finske og estiske ble oversatt til ungarsk.

Utstillingen av innsendte og juryerte håndarbeid var i byens bibliotek og konferansen på byens universitet. I følge programmet skulle vi først delta på åpning av konferansen og så skulle vi alle se utstillingen, men heldigvis ble det bestemt at vi skulle nytte tiden og vi nordiske gjester med tolker så utstillingen fredag morgen. Og det var veldig fint. For det første var det ganske tomt i lokalene og vi kunne gå fram og tilbake og se på alt uten å stå i kø. Og da det ble delt ut premier under åpningen hadde jeg sett gjenstandene og kunne lettere plassere de som vant og forstå hva de hadde blitt premiert for.
Og dere - såååå mye fint! Broderier i all verdens teknikker, kniplinger, vev, toving og klær. Praktfulle tradisjonelle arbeid og spennende nyvinninger.

Og foredrag om betydningen av tradisjonelle håndverk, forskjellige broderier fra ulike deler av Ungarn, bevaringen av kunnskap på tvers av landegrenser og under ulike politiske styrer. For meg som alltid har likt historie men med fokus på eldre historie har denne helgen vært svært inspirerende og en påminnelse om hvor viktig moderne historie også er. De europeiske landegrensene er, og har alltid vært, i endring og de landegrensene vi kjenner i dag er annerledes enn for femti eller hundre år siden. Dette ble svært synlig under premieutdelingen hvor også ungarske deltakere fra nabolandene ble premiert. De bor i områder som tilhørte Ungarn før 1.verdenskrig og har tatt vare på sine ungarske tradisjoner.
Også under kommuniststyre og bak jernteppet ble tradisjonshåndverkene ivaretatt og videreført.

Søndag, på den internasjonale kvinnedagen, satt vi i auditoriet og hørte foredrag om tradisjonelle broderier, blondeteknikker, toving og veving. Og mens jeg i et svakt øyeblikk svinset innom Twitter og så flammende innlegg om kvinnekamp og likestilling innså jeg at blonder og korssting også er viktig i kampen for likestilling. Den tekstile historien handler om å holde familien varm og kledd, men den handler også om å ivareta tradisjoner og identitet. Den handler om å videreføre kunnskap fra generasjon til generasjon og bevare tilknytning både til familie og bosted. Hadde vi ikke hatt den tekstile kulturarven ville vi manglet en del av historien og ikke så lett sett handelsveier , gamle landegrenser og forståelse for hvordan de gamle samfunnene fungerte med tanke på ritualer rundt liv og død, familieoppbygging og hvordan folk livnærte seg og nyttiggjorde seg det de hadde tilgjengelig.

Og mens jeg satt der og så fantastiske eksempler på ungarsk filering kjente jeg på en enorm glede over å få oppleve dette, se viktigheten av å ivareta kulturarv og å få lov å formidle noe av dette.

Det er mye kraft i små nåler!

Og så var det godt å komme hjem. Det er mye snakk og mange tanker om Coronaviruset og mange hensyn å ta. De neste ukene innebærer en del reising, kursvirksomhet og møter og jeg følger nøye med på folkehelseinstituttet og deres anbefalinger. 

Carpathian Basin Folk Textile Conference

Kofferten er pakket funnet fram  passet ligger klart i sin vante skuff , men  tekst er skrevet ut og jeg er eier av intet mindre enn to flasker AntiBac.
I morgen drar jeg til Ungarn for å delta på en tekstilkonferanse. Først gledet jeg meg. Så kom jeg på at ikke bare skulle jeg skrive en tekst og sette sammen en fengende powerpoint men jeg skal også fremføre tekst i kombinasjon med powerpoint og da begynte jeg å grue meg. Og så kom coronaviruset som en vind fra øst og da gledet jeg meg enda mindre.
Så nå gleder jeg meg egentlig bare til å komme fram og være i gang.
Men altså, da jeg stod som nummer åtte i kø på apoteket og alle kjøpte en eller to flasker AntiBac...da følte jeg meg særdeles adstadig. Og veldig privilegert som kan kjøpe så mye AntiBac jeg vil ( men ikke så mye som hun som kjøpte åtte flasker og fire bokser våtservietter )

Og navnet på foredraget? Keeping traditional embroidery alive in Norway through folk attire
Referat fra konferansen kommer ved en senere anledning, men klok av skade skal jeg ikke si når. Det har vist seg at mine antydninger om tidspunkt for blogginnlegg sjelden slår an.

PS. Det er ren løgn at kofferten er pakket. Men jeg tror jeg vet hva jeg skal ha med og hvilket håndarbeid som passer for flytur, biltur og lytting i forsamling. Snippsjal er den ultimate løsningen.

Dagens plan

 

For tiden har jeg en liten pause fra krim og gru og hører på Gift av Alexander Kielland. Lille Marius, Abraham og hans mor...Jeg har ikke lest Kielland på lenge og det er alltid spennende å ta opp igjen tidligere favoritter. Gjensynet var vellykket og beskrives best med følgende oppsummering:

En vanlig arbeidsdag på systua begynner med to timers brodering men i dag skal jeg flotte meg og brodere i fire timer.

Og så må jeg en tur avsted og kjøpe nytt trekk til strykebrettet. Noen har satt igjen en liten flik av dobbeltsidig limstoff akkurat midt på. Vi skal ikke nevne navn...men vedkommende har lang erfaring og burde visst bedre.

Velg selv - om å velge utdannelse

I dag går søknadsfristen til videregående skole ut.
Jeg håper alle har søkt det de selv vil og ikke ser på hvor vennene skal gå eller har hovedfokus på mediaoppslag av typen Disse jobbene trenger Norge. Tenk på hva du selv vil, hva du selv har lyst til å jobbe med og gå aktivt inn for å skape din egen fremtid. Det Norge trenger er en ny generasjon motiverte mennesker med bevisste valg og ønske om å ha et godt arbeidsliv.

Det norske samfunnet har i mange år hatt som overordnet mål å sende ungdommen inn på et utdannelsesløp som ender med en akademisk grad. Målet virker å produsere teoretikere som mangler grunnleggende praktiske ferdigheter. Dette er vel og bra for de som vil gå denne veien. Vi trenger absolutt akademikere. Men for å få et velfungerende samfunn trenger vi alle andre yrkesgrupper også. Vi trenger butikkansatte, frisører, elektrikere, hjelpepleiere og bunadtilvirkere.

Da jeg gikk på ungdomskolen og hadde et ganske godt karaktersnitt ble mine ønsker om å gå på sømlinje avfeid med at jeg var for flink. Det samme argumentet møtte jeg da jeg gikk siste år på allmennfag og drømmen om sømlinje igjen dukket opp. Det ble sømlinje og et nokså brutalt møte med mange menneskers holdninger. For vi såkalt skoleflinke burde jo bli noe ordentlig. Jeg har mistet venner som ikke klarte å forholde seg til at jeg ikke brukte evnene mine. En venninne klarte ikke å forholde seg til at jeg ødela livet mitt og følte seg forpliktet til å bryte all kontakt. Jeg har opplevd at den mentale rullegardina går ned når jeg forteller nye bekjentskap hva jeg jobber med og jeg har opplevd at folk antar jeg ikke er av de skarpeste knivene i skuffen. Vi kan også nevne at da storesøster jobbet med doktorgrad i matematikk og jeg var buntmakerlærling ble både hun og jeg spurt om det ikke oppstod gnisninger når intelligensen var så umake fordelt.
Når jeg skriver dette er det ikke for å få medlidenhet eller forsikringer om at jeg er en smarting. Jeg vet at jeg er oppegående og jeg kunne sikkert kommet meg opp på en vel ansett akademisk grad. Problemet eller hva vi skal kalle det var min totale mangel på motivasjon.

Jeg ville sy og jeg syr fremdeles.

Samtidig bruker jeg også mine to svennebrev og den yrkeserfaringen jeg har oppnådd som lærling i mange andre sammenhenger og har en relativt variert arbeidsdag. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde fått disse mulighetene hvis jeg ikke hadde bakgrunn i håndverksfag.   Nå er det lenger og lenger mellom hver gang jeg møter mennesker som tror jeg er en tomskalle fordi jeg aldri fikk høyere utdannelse. Derimot møter jeg stadig flere som synes jeg er heldig som turte å stå på, valgte eget løp og fikk en håndverksutdannelse.
Det tror jeg ikke er personavhengig. For meg virker det som om flere og flere får øynene opp for at det er et stort behov for håndverkere og et allsidig yrkesliv. Det virker også som om stadig flere forstår at en håndverker ikke bare produserer gjenstander eller utfører løsrevne tjenester. Mange av oss ender med enkeltpersonforetak hvor vi har eneansvar for bedriftens inntjening, pensjonsordninger, sykeordninger og andre finurligheter som ansatte slipper å forholde seg til på daglig basis.

Det snakkes mye om at foreldre må oppmuntre til å velge yrkesfag. Da er det viktig å huske at det valget ikke blir tatt de siste ukene i februar men baseres på holdninger tilført gjennom et helt liv. Snakk pent om alle yrkesgrupper og alle utdannelser. Hvis rørleggeren kommer for sent til en avtale så angår ikke det hele yrkesgruppen, like lite som en udyktig lege ikke skal ødelegge for alle norske kirurger. Og for guds skyld, ikke bruk argumentet om at du kan alltids ta påbygg og få en ordentlig utdannelse. Fag- og svennebrev er en ordentlig  utdannelse.

PS.
Om du er redd for å miste venner ved å ta utradisjonelle valg så kan jeg berolige deg: Det går så bra så. Gode venner holder sammen uansett og i tillegg får du nye venner med samme interesser innen ditt fagfelt.   Og husk at utdannelse og dannelse ikke alltid går hånd i hånd.