Den verdifulle kunnskapen

Januar er vanligvis en stille måned. Vanligvis starter jeg opp et bunadkurs eller to, men det er aaaltfor tidlig å ha helgekurs ettersom folk får kurskatalogen ved juletider og ikke helt har rukket å tenke kursaktivitet ennå.
I år ble det ikke fullt så rolig. Kursåret startet med helgekurs i Mosjøen og forrige torsdag pakket jeg med meg bøker, broderte puter og materialpakker og reiste til Barndommens dal for en effektiv helg.
Fredag var det litterær lunsj på Lom folkebibliotek og så hadde jeg broderikurs fredag kveld, lørdag og søndag i Skjåk. Og så kjørte jeg hjem søndag kveld, hadde to bunadkurs mandag og sov lenge i dag ( før jeg dro på et veldig hyggelig møte for å planlegge nye kurs til høsten).
Og på søndag reiser jeg for å undervise på bunadopplæringa en uke, sting og broderi, kan det bli bedre.

Og ja, jeg vet jeg er heldig som får oppleve så mye spennende og møter så mange hyggelige folk rundt omkring i Norge. Jeg ser hvor stor glede håndarbeidet gir og hvor viktig det er å ta vare på tradisjonene og kunnskapen om hvordan håndverk utføres. 
Jeg ser at teknikker jeg anser som eksotiske og som husflidslag tilbyr oppstartkurs i var en helt selvfølgelig del av livet til tanter og bestemødre og jeg undres hvorfor det har blitt slik.  Er det slik at vi nesten må glemme noe og se på det som musealt før det får en nyoppdaget verdi?  Kanskje stemmer det jeg hørte i et foredrag for noen år siden, at det en generasjon legger bort som gammeldags må være ute av hverdagen i to generasjoner før det blir gjenoppdaget og får et oppsving?

I dagbøkene mine fra fjerde klasse kan jeg lese om skammen over den skakke og svette lappen jeg klarte å strikke av rødt ullgarn. Lærerinna måtte strikke annenhver pinne for å få løs maskene og jeg gremmet meg når lappene ble sydd sammen til en orm og hang i klasserommet på barneskolen.  Hvis jeg hadde lest Gerd Brantenbergs trilogi om oppveksten på den tiden ville jeg nok nikket gjenkjennende til beskrivelsen av håndarbeidstimene på St.Croix.

Jeg var heldig. For selv om jeg hadde håndarbeid og lærte (så vidt) å strikke, veve, tråkle og sy slapp jeg å bruke det jeg snurpet sammen. Det eneste årene på håndarbeidssalen resulterte i av bruksvennlige gjenstander var et forkle som skulle brukes i heimkunnskap. Min manglende evne og vilje til å ta til meg kunnskap påvirket ikke familien og jeg ble kledd i hele og varme klær. Men hvordan var dette for de formødrene som rett og slett ikke var flinke med nål og tråd? For jeg kan ikke forstå at absolutt alle sammen entusiastisk sydde, strikket, lappet og stelte?

Og kanskje ligger nøkkelen her? Er årsaken til at vi snakker så lite om den store tekstile kulturarven som smuldrer bort mellom hendene våre rett og slett at det ikke var så lystbetont og hyggelig likevel? Noen må ha grått av lettelse når symaskina kom i hus, når butikken i bygda solgte stoff som metervare og ikke minst – når de fikk penger mellom hendene og kunne kjøpe det de før måtte bruke en stor del av dagen på å tilvirke. Det er vanskelig å forestille seg i dag hvordan livene til norske kvinner har forandret seg og hva vi har kunnet velge bort.

Var håndarbeidet noe som ble utført med en så stor selvfølge at vi har glemt å snakke om det og ikke har innsett hvor viktig kunnskapen har vært?

Ble selvfølgeligheten i at alle gjorde det en medvirkende årsak til at typiske kvinnehåndarbeid i dag er så vanskelig å ta seg betalt for? Har vi rett og slett glemt at en time er en time og at all kunnskap og alle tradisjonshåndverk har en verdi uansett om de bidrar til å bygge en katedral eller kle en kropp?