Bare en bukse

Til min store glede har husets yngste blitt riktig så flink til å bruke mine avlagte klær og jeg synes det er ganske stas å se disse plaggene oppleve en ny vår.
Det har også vært en fin påminnelse om hvor sterke følelser jeg har til klær, og hvor fint vi klarte oss med atskillig færre plagg i skapet. I fjor høst tok jeg med en del klær fra Barndommens dal og gjenopplevde deler av barndom ungdomstid når jeg pakket fram diverse skatter jeg ikke hadde sett på flere tiår. Siden jeg samtidig tok med en del årganger med dagbøker var det duket for mange minner. Jeg kan lese om hva jeg hadde på i den ene bursdagen, klassefestene, og første skoledag på ungdomsskolen. Det står om øredobber og sminke, gensere jeg arver etter storsøster og hvordan vi byttelåner av hverandre.
Jeg leser om mine første forsøk på å sy klær til meg selv ( ballongskjørt i hvit lakenlerret) og hvor kjedelig det var når mor prøvde inn bukselengder og livvidder.
Noe av dette går jeg med ( takk til den nokså firkanta gensermoten på åttitallet) og mye har altså husets yngste stor glede av.
Noe tenker jeg vi kan sy om, selge eller gi bort. Men noe klarer jeg ikke å kvitte meg med.
Som Calvin Kleinbuksene jeg kjøpte i New York påsken 1995.  De henger uløselig sammen med en lykkestund på Macy's, to søstre med hver sin nye bukse og en hel verden foran seg. Vi visste jo ikke da at det bare skulle være to søstre i noen få uker til og at jeg aldri skulle se henne igjen i live da vi skiltes på flyplassen. Jeg kan fremdeles huske hvordan Storesøster og jeg prøvde oss gjennom de ulike modellen før vi endte med hvert vårt par. Når jeg tenker tilbake er jeg litt usikker på hvorfor vi kjøpe disse olabuksene, de fleste som kjenner meg vet at det ikke akkurat er av mine favorittplagg, men olabukser skulle vi ha.

Men da det kom en sms fra husets yngste som lurte på om en venninne kunne overta mine avlagte Calvins kjente jeg det som en fysisk smerte og jeg måtte be om betenkningstid. Og så måtte jeg bare innrømme at nei, det klarte jeg ikke. Selv om jeg mest sannsynlig ikke kommer til å bruke buksene igjen klarer jeg ikke tanken på å ikke ha dem.