Dagen som skulle vært en festdag og fylt med glede fra morgen til kveld ble stille og rolig. Datoen som ble satt tidlig på våren ble endret. Den hvite kjolen en venninne skulle sy, vielsen i kirken i barndommens dal, utdrikningslag og bryllupsreise. Mye forsvant da storesøster døde. Men det viktigste stod igjen; vi giftet oss.
I ettertid har jeg tenkt på hvordan det ville gått om vi ikke giftet oss denne varme torsdagen i august. Ville han vært like tålmodig det første året, året hvor jeg stort sett gråt, tok alt i verste mening og ikke hadde overskudd til stort mer enn å sørge? Vi startet ikke tiden som nygifte svevende av lykke, og det var ikke bare jeg som hadde tunge dager.
Ville det fremdeles vært oss om vi ikke hadde giftet oss, men valgt å vente et år "til ting var bedre"? Som om det ble lettere etter et år, som om den tomme plassen ville vært mindre tom om vi ventet?
Nå, etter tjuetre år,noen flere tomme plasser ved festbordet, to barn, en hund, noen hjem, noen biler og enda flere erfaringer rikere vet jeg dette:
Det handler ikke om festen, kjolen og talene. Det handler om å være der for hverandre i gode og onde dager. Det handler om å samarbeide, dele gleder og bekymringer. Det handler om å være ett, men samtidig kunne være to.
Det handler ikke om andres forventninger eller andres vei til lykke. Det handler om å finne sin egen vei. Det handler om å måtte jobbe litt mer i noen perioder, men å aldri miste målet av syne, at det alltid skal være oss to.
Men mest av alt handler det om kjærlighet.
( Og så får vi avfinne oss med slike kommentarer når dette med å bli gamle sammen nevnes; hva mener du egentlig med å bli? Hva tror du dere er? )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar