Spørsmål til en jusprofessor

Åpent brev til jusprofessor Olav Torvund

Jeg har med stor interesse lest ditt blogginnlegg om bunader, og har noen spørsmål om det du skriver om opphavsrett, bunader og hvem som har rettigheter. Det er ikke alltid lett å navigere i dette farvannet og som bunadtilvirker skulle jeg ofte ønske jeg hadde bedre greie på lover og regler slik at jeg ikke tråkker i baret når jeg svarer på henvendelser fra kunder. Jeg håper derfor at du har anledning til å svare på noen enkle spørsmål om bunader.
Jeg vil aller først si at diskusjonen om salg av ullstoff som metervare vil jeg ikke blande inn her. Jeg har vært ansatt på Husfliden i Oslo ( Møllergata, Lille Grensen og Rosenkrantz gate) og har solgt metervare av standardsortimentet som er i butikkhyllene. I tillegg har jeg hatt god erfaring med å kjøpe selv fra flere Husflidutsalg og jeg har sendt kunder for å kjøpe metervare.
Det jeg lurer på, og her er det enklest å kopiere inn sitat fra ditt blogginnlegg, er følgende:

 Sitat fra din blogg:
Gamle folkedrakter er allemannseie, akkurat som folkemusikk og folkeeventyr. Om bunader skulle ha vært opphavsrettslig vernet, hvilket de ikke er, ville ikke Husfliden hatt noen rettigheter. De som har hovedæren for å ha gjenskapt gamle folkedrakter, som har blitt til vår tids bunader er Adolph Tidemand, som tegnet og malte mange folkedrakter. Og Hulda Garborg, som laget drakter man kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Om noen skulle hatt noen rettigheter, ville det ha vært dem. Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Adolph Tidemann døde i 1876 og Hulda Garborg i 1934. Så deres verk er uansett fri i dag. 

Jeg er så heldig å ha Aagot Noss`bok om Adolph Tiedemand. Jeg har også bøkene hun har gitt ut om Joachim Frich og Johannes Flintoe. Dette er fantastiske bøker som viser mangfoldet av klærne norske bønder har brukt. Dessverre viser de svært lite av materialene som er benyttet. Vi ser farger, vi ser stakkelengder og vi får en ide av broderier og annen dekor. Dessverre kan ikke selv d emest naturtro malerier forstørres opp slik at vi finner detaljene. Dette , selve rekonstruksjonen, har blitt gjort ved besøk til private samlinger, museer og ved prøving og feiling. Noen av disse oppdragene har blitt utført av butikker, noen av privatpersoner og atter andre av bunadsnemnder.

En av oppgavene i arbeidet med å gjenskape drakter er å finne materialer som er like, eller tilnærmet like, tidligere tiders materialer. Grønn ull er for eksempel ikke grønn ull. Og selv om Hulda Garborg var en ildsjel og gjorde en viktig jobb for norske bunader skal vi ikke stikke under en stol at hun heiet ivrig på norske tekstiler og ikke var veldig begeistret for utenlandsk pynt. Der kolliderer hun blant annet med enkelte malerier hvor vi tydelig ser at det har vært tilgang på både silke og fløyel. I dag brukes det både silke og fløyel, kniplinger og andre importvarer som det også er gjort rike funn av i norske museer og i private samlinger.
Det å gjenskape slike materialer tar tid. Det tar tid å finne leverandører som kan levere og som kan opprettholde en stabil produksjon. Noen ganger går leverandører konkurs eller de avvikler driften av andre årsaker og da må "noen" finne en erstatning.
Det samme gjelder mønster. Jeg kan ikke nok om søm og mønsterkonstruksjon til å kopiere et helt antrekk ut fra et maleri. For å lage et mønster må jeg se det opprinnelige plagget og kunne snu og vende på det. Jeg må vite hvor det er lagt inn snitt og forsterkninger, jeg vil gjerne vite om det jeg ser er et plagg spesialtilpasset en skytter med gevær med sterk rekyl eller om alle jakker i området har større forsterkning på den ene skulderen enn den andre. Slike detaljer trenger man tid og fagkunnskap for å få svar på. Nå sier jeg ikke at det kun er en engere krets av ansatte på systuer som har tilgang på denne kunnskapen, og jeg er fullstendig klar over at det finnes mange svært sømkyndige mennesker som er fullt ut i stand til å sy bunader. Problemet for mange av disse menneskene er at de ikke alltid har så god tilgang på den nedarvete kunnskapen som ofte finnes på en systue som har blitt drevet over tid.
Mitt spørsmål er:
Er dette også jobber som leverandøren av en bunad ikke har noen rettigheter til?

Du nevner Tiedemand og Hulda Garborg, men jeg vil også når jeg nå først har muligheten nevne noen andre eksempler:
La oss se på Nordlandsbunaden for kvinner. Den ble først presentert i 1928, på årsmøtet til Hålogaland Ungdomslag og er et resultat av innsamling av draktdeler.Du kan lete godt og grundig men du vil aldri finne et komplett antrekk fra før 1928 som ser ut som Nordlandsbunaden. Her har noen satt seg ned, tegnet ut et broderi, sikkert laget noen prøvelapper og satte sammen farger. Dette arbeidet, som vi godt kan kalle kulturarv, forvaltes i dag av en bunadnemnd. 
Er likevel Nordlandsbunaden allemannseie slik at alle som ønsker det skal kunne kjøpe stoff i metervare og et mønster slik at de selv kan plassere broderimotiv, endre farger og tilføre det lille ekstra? Hadde det ikke vært like naturlig da å bare lage en egen drakt fra bunnen av?
Og tro meg, dette gjelde rmange bunader. Det gjelder faktisk de aller fleste broderte bunadene. De er ikke kopier av gamle klær, de er satt sammen av ulike funn og ofte basert på forrige århundres oppfatning av hvordan en bunad skal se ut.
Selvsagt burde de som utarbeidet bunadene skjønt at de skulle søkt om opphavsrett og mønsterbeskyttelse, og de burde opplagt ha fornyet patentene sine med jevne mellomrom. Men på den andre siden - er det greit å kopiere andres arbeid? 

Sitat fra din blogg:
Hun ( altså Hilde Øya fra Heimen Husfliden) står her for en etter min mening forkastelig kulturpolitiske holdning, hvor folketradisjon gjøres til en stivnet museumskultur. Folk som sydde folkedrakter tok etter det de så, brukte de materialene de hadde for hånden, og sydde sine egne drakter som best de kunne. Den bunaden som min farmor hadde, var helt sikkert ikke i samsvar med bunadspolitiets krav. Slik har det blitt regionale og individuelle forskjeller. Slik blir det en stor variasjon i ferdige drakter. Det er dette som gjør folketradisjonen til en levende tradisjon, og ikke til en frossen museumsgjenstand, enten det gjelder bunader eller folkemusikk (når sant skal sies, er jeg mer opptatt av folkemusikk, enn av bunader).

Du beskriver en tid hvor folk flest hadde få muligheter til å reise, og det var en generell vareknapphet i Norge. Noe annet som kjennetegner denne perioden er at mange ikke hadde papirmønster og plagg ble ofte klippet av bygdeskreddere som klippet etter mål. Dette medførte at man i områder fikk en viss draktlikhet til tross for økonomiske forskjeller. Vi ser også spor etter gamle handelsruter og det er  tydelig at handelen med utlandet har vært større langs kysten enn i innlandet. Mange av bunadene vi bruker i dag er konstruerte antrekk basert på funn fra en kort periode og kan ikke direkte sammenlignes med folkedraktene som utviklet seg over tid. Vi har også bunader som har vært i kontinuerlig bruk og bunader som er rekonstruksjoner og her er det flere valgmuligheter, nå som tidligere. Bruken av folkedrakter er en levende tradisjon, men jeg kjenner svært få som ville være i stand til å sy på gamlemåten. Jeg vet ikke når din farmor ble født eller hvor hun vokste opp, men muligheten er absolutt til stede for at også hun, i en folkedrakttradisjon, hadde visse retningslinjer å forholde seg til. Min egen farmor, som ble født i Lom i 1896, hadde ihvertfall ganske strikte kleskoder.

Sitat fra din blogg:
 Men jeg er ikke tilhenger av at selvoppnevnte vokterråd, som i dette tilfellet Husfliden, skal monopolisere og hermetisere en levende tradisjon. 
Det er tilsynelatende lett å mislike Husfliden. Til deg, og  mange andre kritiske røster, vil jeg stille spørsmålet - hvor tror dere bunadene hadde vært i dag uten forhandlere som har tatt vare på denne tradisjonen?

Med vennlig hilsen
Barbro Tronhuus Storlien
bunadtilvirker


For ordens skyld blir dette også lagt inn i kommentarfeltet på din blogg da jeg ikke forventer at du finner min blogg.