Leseutfordring, første bok

Det var denne leseutfordringen da...går det med den som med andre prosjekt av typen nytt år, nye muligheter eller er det gjennomførbart? 


Kategoriene er:
1. En bestselger fra 2016 
2. En bok med et navn som tittel 
3. En bok med rødt omslag 
4. En bok skrevet før 1900 
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke 
7. En bok med tall i tittelen 
8. En bok på mer enn 600 sider 
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan
11. En bok som kun har ett ord i tittelen 

12. En bok som ble publisert den året du ble født 


Jeg er godt i gang med kategori 5 Dynastiet Romanov, men det er tung materie og endel mindre sympatiske bekjentskap så avveksling mottas med takk. Derfor spratt jeg glad innom biblioteket på lørdag da jeg fikk hentemelding om boka Og hver morgen våkner jeg ( kategori 1).
Det er rart med bøker man har hørt så mye om. Jeg husker, uten å på noen måte kjenne noen av de involverte, overskriften om han som falt død om i skiløypa og jeg husker hvordan Marita Hansen fikk utløp for sorgen i sosiale medier. Jeg vet hvordan det føles når en i nær familie dør plutselig, og jeg vet hvordan det føles å stå igjen og prøve å lappe sammen en virkelighet. Ergo, jeg trodde jeg skulle falle pladask for denne boka.
Og så gjorde jeg ikke det.
Jeg begynte på boka lørdag kveld, og var ferdig søndag kveld. Og etterpå tenkte jeg at jeg burde lest saktere, tatt teksten mer inn over meg, dvelt litt mer ved ordene, kjent på sorgen, savnet og fortvilelsen. Så jeg leste den en gang til.
Om det hjalp? 
Nei, ikke egentlig. Jeg synes jeg kom for tett på Marita, jeg får litt den samme opplevelsen som da jeg leste Knausgård - jeg visste mer om ham enn om mennesker i svært nær omgangskrets. 
Det blir for tett, og det blir for dvelende. 
Jeg vet at sorg tar tid, jeg vet at det er snakk om følelser som aldri går helt over, men det blir for mye likevel. 
Og dette gjør det hele så vanskelig - det er så nært, selvbiografisk  og personlig skrevet at jeg skammer meg over å ikke like bedre. Det er akkurat som om jeg tramper på minner og er ufin. 
Og det vil jeg ikke, men jeg klarer ikke å la meg begeistre.