om å brodere bunader

du oppfordrer til innspill på hva du vil skrive om. I dagens bunadsproduksjon går debatten høyt om produksjon i utlandet og da spesielt broderinga. Det argumenteres med at "ingen" vil gjøre denne jobben i Norge. Artig hvis du vil skrive litt om hva jobben din består i og at du faktisk er en norsk nordmann i Norge som BRODERER bunader.......

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hva jeg synes om produksjon i utlandet. Ikke fordi jeg ikke vil skrive om det, men fordi dere like gjerne kan lese om det her, her eller her.
Hvis dere ikke orker å klikke dere bakover kan jeg kort oppsummere: jeg synes bunader bør tilvirkes i Norge. Ikke fordi vi er så ekstremt mye flinkere til å brodere enn alle andre nasjonaliteter, men fordi dette er en del av kulturarven vår.  Jeg broderer ikke alle bunadene jeg monterer, og jeg takker nei til en del jobber fordi jeg ikke kan tillate meg å ha så liten inntjening. Jeg klarer å holde et jevnt tempo når jeg broderer, og jeg prøver å jobbe effektivt, men dette er jobb mange ikke ser verdien av og som mange mener like gjerne kan utføres i land  med like lang eller lenger broderitradisjon enn Norge.
Dette er selvsagt også påvirket av at mange i min generasjon har bunader brodert av bestemor, bunader som er brodert som gaver og hvor det ikke har vært fokusert på antall arbeidstimer. Dette har vært med på å bevare bunadtradisjonen, men det har samtidig bidratt til å befeste oppfatningen av at bunadbroderingen er en hyggelig hobby som i beste fall genererer litt lommepenger.

Det hender jeg undres på vitsen, det kan jeg være ærlig og innrømme. Det hender jeg har lyst til å bare si ja til enkle og lønnsomme jobber, og heller bruke broderibehovet på noe kreativt, noe morsomt, noe eget. Men jeg gjør ikke det, jeg velger å fortsette med en Ørskogsbunad her, en Nordlandsbunad der, en veske, en lue...Ikke fordi jeg blir rik av det ( langt derifra ) men fordi jeg synes det er viktig å bevare en kunnskap om og en respekt for vår kvinnelige kulturarv.

Mange av bunadbroderiene er inspirert av eller kopier av folkelig broderi og er for meg en hyllest til tidligere generasjoners evne og vilje til å gjøre det beste av lite.
Det siste året har jeg vært så heldig at jeg har fått besøkt magasinene i et par museer og sett nærmere på gamle broderier. Det som sjarmerer meg mest er ikke de mange eksemplene på nydelig håndverk av ypperste klasse, men de små vitnesbyrdene om at ikke alle var like flinke og alle fingre ikke like myke. Vi finner prøvelapper fra skoler, små duker, broderte vanter og andre arbeid som klart og tydelig ikke er utført av mesterbrodøser. For noen år siden ville jeg kanskje bare ristet på hodet av disse broderiene og tenkt at noen burde holdt seg til strikking eller hekling. Men nå ser jeg det som vitnesbyrd om en tid da mange rett og slett måtte bite tennene sammen og gjøre det de måtte, ikke bare det de selv ville.

Vi skal ikke langt tilbake i tid for å oppleve et Norge med en helt annen økonomi enn den vi har i dag. En tid hvor mange klær ble sydd hjemme, klesskapene var magre og genserne hjemmestrikket. Og selv om alle kunne sy og strikke er ikke det det ensbetydende med at alle var flinke. Noen var faktisk ganske dårlige til å sy. Men de måtte, ikke fordi det var hyggelig, avslappende eller en måte å oppnå mindfulness på. Dette var for å kle familien eller pynte et hjem etter beste evne.
Det er lett å riste på hodet av ujevn plattsøm eller vindskeive korssting, men før vi gjør det bør vi tenke på hva som ligger bak. Kanskje er disse broderiene utført av en husmannskone med ti barn, i dårlig lys og med dårlig garn? Kreativitet og ønske om å skape noe vakkert følger ikke automatisk hånd-i-hånd med økonomi og tid til egen disposisjon.
Andre broderier kan være hjemmelagde kopier av kjøpte materialer, en personlig tilnærming til stoff og bånd som ligger bortenfor egen kjøpeevne. De er ikke alltid vakre, de har ikke alltid samme farge i alle rosene, og de bærer noen ganger preg av både dårlig lys og dårlig tid. Men de er personlige, de er sydd ( liker jeg å tro) med kjærlighet og de har sitt eget uttrykk. Her er det ingen blomster som er prikklike over en hel bunad, ingen broderier som ser ut som de er stemplet inn i stoffet og ingen, overhodet ingen, påminnelser om masseproduksjon.

Dette ønsker jeg vi skal klare å bevare; en respekt for det håndlagde, for tradisjoner og for formødrenes utrettelige innsats for å holde familien varm og mett. Jeg kan ikke spinne, veve eller dyrke lin, men jeg kan opprettholde en del av kulturarven ved å brodere bunader og jobbe for en økt bevissthet om at det ligger mye historie i gamle tekstiler.

Detalj av brodert stakk fra Nord-Gudbrandsdalen. Denne er helt klart brodert av en som mestret faget. Men når noen kunne brodere slik, mest sannsynlig på frihånd, uten elektrisk lys, lupe og andre moderne hjelpemidler...

Da bør vi, som har tilgang på påtegnede materialer, broderigarn av jevn og god kvalitet, plansjer og lys også kunne klare det.

Her er min versjon.