Som dere vet blir Laika med ujevne mellomrom og med påholden labb sluppet løs her på bloggen. Dette går fint, hun får frem budskapet sitt ( føler både hun og jeg ) men på fredag oppstod en situasjon som jeg vil belyse fra begge sider. Jeg stoler rett og slett ikke helt på hvordan hun vil fremstille det hele. Vi kommer til å veksle på fortellerstemmen, men avsnittene hennes vil stå i kursiv.
Det begynte torsdag ettermiddag, da hun fikk sin daglige rasjon av kuler. Dette er vanligvis dagens høydepunkt og Laika spiser som om mat skulle gå av mote i morgen. Men ikke torsdag nei. Hun stakk snuten nedi matskåla, stirret anklagende på meg og satte seg i buret. Jeg tenkte hun savnet Høvdingen, og reflekterte ikke mer over at hun helt frivillig oppsøkte buret. Tro meg, det burde lyst noen varsellamper for dit går hun bare når hun har gjort noe galt.
Matlysten var ikke større fredag, men tørst var hun.
Fredag ettermiddag kom jeg inn i gangen og så at hun enda en gang satt lutrygget i bure. Hun så på meg med et sånn blikk du får hvis du er aldeles overmett, det blikket som sier jeg orker ikke en bit til men noen må jo tømme kakefatet... Foran henne lå en enslig grillpølse og kroppsspråket var tydelig; denne hadde hun virkelig ikke lyst på.
Jeg kunne ikke forstå hvor pølsa kom fra. men så demret det....Queenie hadde vært på skidag, med grilling, og hvor hadde den pølsepakka blitt av? Jeg saumfarte buret, jeg stålsatte meg for den eksplosive effekten av hund som har spist plastemballasje, og jeg lette i gangen. Til slutt åpnet jeg sekken som stod i gangen. Og i innerlomma, under et særdeles rent sjokoladepapir fant jeg en tom pølsepakke, uten et eneste bitemerke.
Og nå, over til Laika:
Altså, jeg har jo skrevet om at jeg savner matfar. Og alle de andre i huset merker jo at jeg sturer litt og de prøver å kvikke meg opp. Så torsdag da det begynte å lukte så vidunderlig av kalde grillpølser i gangen skjønte jeg at noen hadde funnet på noe for å glede meg. Vagt husket jeg at de andre hadde rebusløp på hytta for noen år siden for å finne påskeegg. Kanskje var det noe slikt de hadde funnet på, for meg? Jeg lette og lette, men fikk ingen ledetråder. Til slutt sjekket jeg sekken, og der, nederst i ei lomme lå det en åpnet pakke med digge pølser. Jeg listet ut en, tok den med inn i bure og storkoste meg.
Så hentet jeg en til, for jeg regnet jo med at herligheten ikke ville vare evig. Så hentet jeg en til. Og ja, dere kan vel tenke dere....
Det tok litt tid å liste ut pølsene, men samtidig er det et fint tidsfordriv og litt spennende. Og, jeg måtte passe på at ingen overrasket meg.
På fredag smakte ikke pølsene like godt, og da matmor oppdaget meg og den siste pølsa var jeg egentlig litt lettet. Egentlig håpet jeg at hun skulle tatt den siste sånn at jeg slapp.
Det var Laikas versjon.
Vi er flinke til å passe på. Hunden har tilsynelatende kuleledd og uttrekkbar hals og kommer til overalt der mat kan snokes og snikes. En gang vi var på skitur snappet hun, i nedoverbakke, en brødskive fra hånda til en som satt ved siden av løypa og spiste niste. Hun hopper, åler, ruller og tigger og er bortimot umettelig og veldig løsningsorientert.
Ungene vet at det ikke skal etterlates mat i sekker, men akkurat torsdag glapp det. Jeg kan ikke for mitt bare lov skjønne hvordan hun har klart å liste pølsene ut av emballasjen, eller hvorfor hun ikke likegodt tok hele pakka med inn i bure med en gang.
Og hvorfor jeg vet at hun ikke spiste alle pølsene på rappen?
Jo det skal jeg si dere. Det var åtte grillpølser igjen i pakken, vi ville definitivt ha merket det om hun hadde glefset i seg alle på en halvtime.
Og i ettertid, tror dere hun syns det er fint å være tilbake på kulene igjen?
Jada, jada. Så lenge var Adam i paradis, og så lenge nøt jeg godt av å være en nettkjefta liten sjarmør...Nå er det kuler igjen, og vann. Og hver gang noen vurderer å stikke til meg en godbit kommer matmor med noen ufine kommentarer om pølseånde og kjøttfising og så blir det ikke noe kos. Akkurat som om jeg ikke taklet dette helt fint, ærlig talt, jeg ble ikke det minste dårlig i magen. Spør dere meg så kunne jeg sikkert spist en hel pakke. Men du og du jeg er glad de stakk innom butikken og kjøpte vanlige grillpølser...den pakken matmor kom hjem med, den med chili og ost, den hadde jeg nok ikke håndtert like godt.
xoxo Laika
Hunden har det fint, vi har det fint og det endte godt. Men det kunne gått mye verre. Hun fant ikke, eller lot seg ikke friste av, posen med pinnebrøddeig og sjokoladen var oppspist ved bålet. Det følger ansvar med å ha hund, kosthold er en viktig del av dette. Og siden hunder jevnt over er noen utspekulerte mattyver er det vi mennesker som må passe på at mat ikke er tilgjengelig. Og ja, hvis du skulle møte en Jack Russell i skjev galopp og målrettet blikk under buskete bryn, hold på maten din. Hun har garantert en plan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar