Jeg er så glad i emaljesmykker!
Selv i min mer opprørske periode kunne jeg prøve å flette inn et emaljert element fra femtitallet i antrekket. Hvis dere ser på den hvite og gule liljen kan dere sikkert se at den er litt mer slitt enn de andre smykkene. Den er etter mor, og jeg har brukt den siden jeg var ung. Nå er jeg så heldig å ha fått noen av tantes konfirmasjonssmykker, og gjett om de også skal få være med på mye moro.
selvsagt avhengig av hva man definerer som moro ...det jeg synes er morsomt nå samsvarer overhodet ikke med hva som var morsomt den tiden jeg iførte meg naglehansker, to blondeskjørt og svart neglelakk for å gå på fest.
Den store, hvite brosjen er forresten kjøpt på loppis. Noen ganger har man rett og slett flaks!
PS.
Emalje fremstilles visst av knust glass. Er det ikke fint at noe vi ser på som søppel kan bli så fint? Og ja, dette er sikkert sterkt forenklet, jeg antar det er litt mer enn noen glassbiter som varmes opp og røres rundt.
Har et minne av at vi laget den slags på sløyden - selvsagt ikke like fine som smykkene dine. Da var det farget pulver (sikkert knust glass?) som vi la i mønster på en kobberbit. Først formet vi kobberet til riktig form, pusset og polerte, etterpå var det pulver og til slutt brenning (var det med en gassbrenner tro).
SvarSlettHei. Tror de som kjøpte brosjer som den hvite er lei av de ;))) har kjøpt en lik i blått på loppis. Pynter opp på kjolene mine. Er også veldig glad i emaljesmykker :)))
SvarSlett