Halloween

Jeg innrømmer det gjerne; jeg har vært relativt skeptisk til Halloween.
Snikende amerikanisering kombinert med sukkersultne og eggekastende gribber  har jeg frest. Uoppdragne slasker som heller kunne spart energien til romjul og julebukkvandring.
Og i starten var det slik. En folkevandring av monstre og prinsesser som taust holdt fram bøtter eller bæreposer som forventes fylt. Skjeletter i plastikk og gravstøtter i isopor.
Jepp, jeg var stram og skeptisk.

Men jeg har myknet med årene. Jeg er fremdeles mer begeistret for julebukker, men det er faktisk ikke så ille at det kommer noen småunger og hvisker knask eller knep en sen ettermiddag. Det er hyggelig når de yngste i gata kommer og banker på, med en eller to voksne i bakgrunnen.
Dette er den mørkeste tiden på året, det er mørkt og vått ute. Litt lys, noen fine lykter og noen oransje innslag skader ikke. Og selv om de gresskarlignende plastbøttene ikke er spesielt vakre er de tusen ganger bedre enn bunnløse bæreposer. Det er færre gravstøtter og langt mellom de dinglende skjelettene.

Og dessuten;
hvor mange andre kvelder i året kan man åpne døra selv om man tar ansiktsmaske og har gnidd inn håret med olje?




Happy Halloween!

og forresten, det blir nok et lite glass hallo-vin utpå kvelden i morgen. Men ikke så mye at det blir hallo-hvining altså!

Midt i sesongen

Jeg er halvveis i høstsesongen og godt i gang med å planlegge vårens kurs. Forsåvidt har jeg begynt å planlegge  høst 2016 også ettersom noen av oss skal på teatertur til London og se Harry Potter and the cursed child i november neste år.

Men altså,  jeg er godt i gang med å planlegge neste år og da altså særlig neste vår . Så om noen kunne tenke seg et helgekurs i mars eller april så er det bare å sende en forespørsel.

helg på en onsdag

I går tok jeg fri.

Det straffer seg i dag, for jeg synes det var så hyggelig med en fridag at jeg gjerne vil ha en til. 

Bikkja og jeg sitter i sofaen og stirrer på hverandre. Eller , hun stirrer på meg og jeg stirrer på alt annet enn henne...

I Laikas hode tilsvarer øyekontakt mat, tur eller alt som er hyggelig. I mitt hode tilsvarer øyekontakt med hunden dårlig samvittighet  fordi det er en forventning som ikke blri tilfredsstilt.

Jeg håper hun tar et hint eller to når jeg diskre peker på min nye t-skjorte!

Er den ikke fin? 

Og tror dere hun skjønner tegninga? ( bokstavelig talt...)

Brodere bunad, ullbroderi

Vi begynte torsdag kveld. Fjorten entusiastiske damer og jeg.

Kurset startet med kontursting, kjedesting og leggsøm.

Fredag gikk vi videre, til franske knuter, plattsøm med hele og delte blad og sjattersøm. Sjattersømmen var i utgangspunktet med to farger men de aller flestes endte med tre farger. 

Lørdag begynte vi på hovedmotivet, som jeg hadde satt sammen av elementer fra flere bunader/draktområder. Målet her var å bruke de fleste av stingene vi hadde gått gjennom tidligere i kurset, og se hvor ulikt fargene fremstår i plattsøm og sjattersøm.

Dette fortsatte vi med på søndag. 

Noen av delene ble alle ferdige med, men alle gikk gjennom alle elementene på hovedarbeidet slik at prosjektet kan gjøres ferdig hjemme.

  

                             
                           

Lørdag begynte vi på hovedmotivet, som jeg hadde satt sammen av elementer fra flere bunader/draktområder. Målet her var å bruke de fleste av stingene vi hadde gått gjennom tidligere i kurset, og se hvor ulikt fargene fremstår i plattsøm og sjattersøm.

Dette fortsatte vi med på søndag. 

Noen av delene ble alle ferdige med, men alle gikk gjennom alle elementene på hovedarbeidet slik at prosjektet kan gjøres ferdig hjemme.

  

                              

Det vil alltid være deltakere med ulikt utgangspunkt på et kurs. Det kan være forskjellig kunnskapsnivå, forskjellig tempo og også stor forskjell på hvor raskt man tar til seg ny kunnskap. Jeg er av de som ofte bruker tid på å lære noe nytt. Dette er selvsagt ganske kjedelig for meg som kursdeltager, men det er nyttig erfaring for meg som kurslærer. 

Jeg var spent før oppstart, det innrømmer jeg gjerne. Fjorten entusiaster er mange. Jeg var bekymret for at det ikke var nok jobb og at alle var ferdige med alt omtrent til lunsj på lørdag... Heldigvis gikk det bra, alle jobbet jevnt og alle fulgte oppsettet. Jeg skal finpusse teknikken for påtegning og justere opplegget litt, men alt i alt er det et kurs jeg kan gjenta.

Og så er det jo så utrolig sta så være på RaulandsAkademiet! Denne helgen var det, i tillegg til mitt kurs, kurs i rosemaling, maskinstrikk, kalligrafi, jolemat og baking i steinovn. Ergo - masse mennesker, masse som skjedde. Konsert en kveld og foredrag en annen. God mat som på avslappende vis dukker opp til faste tider uten at jeg behøver å tenke på hvem som liker hva og om kjøleskapet inneholder det det bør.
Nå burde jeg sikkert ha fulgt opp med å fortelle om de flotte turmuligheten i området. Det utgår. Jeg var over tunet den ene dagen ( for å besøke håndverksutsalget)...men ellers er det stadig noe som skjer. Og når det ikke skjer noe kan man kanskje hjelpe en av kursdeltagerne eller bare snakke med noen av de andre som er der.

Og vet dere, jeg er heldig. Jeg har bare hyggelige kursdeltakere! Og det skriver jeg ikke fordi det er noen av dere som leser dette, men fordi det er sant. Jeg har etterhvert innsett at jeg stortrives med å holde kurs og formidle bunadkunnskap og broderiglede. Men hvis dere som sitter rundt bordene ikke hadde vært så engasjert, så nysgjerrige og så villige til å gjøre feil, ta opp igjen og prøve på nytt så ville jeg ikke trivdes så godt.

Og ja - man må ta opp igjen. Man må gjøre feil. For det lærer vi av. Og jeg heier mer på lurvete prøvelapper med feil du har lært av enn prikkfrie lapper som er resultatet av tretten tidligere lapper.

prikking og pakking

Denne helgen holdt jeg kurset

Brodere bunad, ullbroderi på RaulandsAkademiet.

  

Vanligvis når jeg holder bunadkurs stiller deltakere selv med materialpakker, men her skulle jeg gi en mer generell innføring i sting som brukes i bunadbroderi.

Dermed måtte jeg  bestemme hvilke sting jeg synes er viktigst ( eller som gir en god introduksjon ), lage materialpakker og kort sagt - lage et opplegg som fungerte for felles undervisnng.

Altså, noen utfordringer...

Større systuer har prikkemaskin. Jeg bruker den andre måten, den med  stoppenål festa i vinkork. 

Og mens jeg prikket og prikket tenkte jeg på at jeg 

a. virkelig ønsker meg/trenger en prikkemaskin

og

 b. dette er en aldeles fantatsisk måte å få ut litt aggresjon på.

Og så tegne på, finne farger, finne garnmengde, lage plansje, lage sytten materialpakker og brodere prøvelapp.

Og innimellom - grue meg. Jeg gruer meg alltid når jeg skal gjøre noe nytt. Nå har jeg bestemt meg for at det er greit og at jeg skal få lov til å grue meg. Da får jeg gått gjennom alle mulige ( og noen særdelels umulige skrekkscenarier) på forhånd og er klar når oppgaven er like om hjørnet.

Hvordan kurset gikk?

Det får du vite i morgen:-)

Nye muligheter

Underlig hvordan telefoner  ( og andre livsnødvendigheter) alltid kollapser på verdt tenkelige tidspunkt. ..jeg har hatt i bakhodet en stund at det er på tide å skifte telefon.  Men ikke akkurat nå, kanskje i desember når det er stille og rolig. 

Jaja.  På lørdag måtte jeg ha ny telefon. 
I dag,  onsdag,  har jeg klart å svare på alle innkommende anrop.  Jeg har installert to apper og funnet igjen de bildene jeg lette etter i går.  Eller strengt tatt fant jeg de ikke.  De bare var der da jeg lette etter et vedlegg. 

Rosa sløyfe på tunga?

Vi er midt i oktober, den store og viktige sette-fokus-på-brystkreft-måneden. Og hvordan gjør vi det?
Vi kjøper rosa sløyfer,og gir penger til forskning. Men i tillegg er Facebook full av oppdateringer om at venninnene mine klemmer seg ned i soveposer, heller smør over seg og ruller rundt på kjøkkengulvet. Noen år har det vært skostørrelser, byer man flytter til eller andre finurligheter som skal skape et fellesskap av kvinner som setter fokus på brystkreft.

 Men ærlig talt da jenter, vi lever i 2015.
Trenger vi disse småfnisete hentydningene? Kan vi ikke ta oss sammen, oppmuntre hverandre til å klemme litt ekstra på puppene våre og snakke om brystkreft som en sykdom som kan ramme alle?
Vi får ikke brystkreft av å være løse på tråden eller på andre måter oppføre oss elendig. Vi får det fordi
- man er arvelig belastet
eller
- man har rett og slett jævlig uflaks.

Uansett, det er ikke din skyld. Eller mannen din, kona di, ungene dine eller foreldrene dine sin skyld. Det er en sykdom som rammer rått, brutalt og urettferdig. Omtrent som mange andre sykdommer.
Men det finnes ingen årsak til å gjøre brystkreft flaut, fnisete eller tabubelagt. Vi lever ikke lenger i en tid hvor kvinner blygt pekte på en tildekket kvinnefigur av leire for å antyde ovenfor legen hvor de hadde vondt.

Kan vi ikke, siden vi tross alt leve ri en noenlunde moderne tid, heller være enige om at vi kjenner på puppene våre, ikke på skammen vår, i oktober? Det er ikke flaut å undersøke puppene sine, det gjør deg ikke til en playmate wannabe eller en syndens fristerinne. Derimot gjør det deg til en ansvarlig kvinne med fokus på egen helse.
Så hva sier dere? Skal vi klemme på en pupp eller to? Eller skal vi åle oss rundt på kjøkkengulvet?

PS
Jeg tror vi sparer tid på det også. Det er sjelden snakk om metervis av materiale vi skal undersøke, mens det tar atskillig lenger tid å gjennomføre brunsnegle-seansen ( og ikke minst vaske kjøkkengulvet etterpå)

sy et enkelt plagg

 

              

Jeg tror det er mye mer motiverende å sy noe man har valgt selv enn at lærer stiller med prøvelapper og et ferdig opplegg for å lære f.eks. opplegg. Eller lommer, glidelås eller belegg.

Så i løpet av femten timer, minus noen kaffe- og lunsjpauser, har det blitt sydd:

to puter, en puff, seks kjoler, et skjørt i halvvolang ( halv sirkel ), to barneskjørt og en barnelue.

Vi har snakket om symaskiner, plassert mønsterdeler på stoff, lagt til litt i sider og tatt inn litt på skuldre. Vi har tråklet belegg og glidelåser, sprettet opp skjeve sømmer og vurdert opplegg for hånd eller med maskin.

For meg er dette kurset et innføring i søm og syglede og jeg pleier å avslutte, etter at alle har fått kursbevisene sine, med å si Gå hjem og sy!

Jeg tror jeg skal la den utfordringen gå ut til dere som ikke har brukt helgen på å gå på sykurs også - sy!

Finn deg et enkelt mønster, et rimelig stoff og prøv. Det trenger ikke være intrikate innfellinger, pynteglidelåser, passepoilerte lommer og skjelvende fløyel. Det kan være en pute, en barnelue eller et skjørt med strikk i livet. Legg lista på et hyggelig nivå, opplev mestringsglede og bygg opp sømtillit og selvtillit gradvis. 

Lykke til.

Eller, kanskje sees vi på et kurs?

travle uker

  

  

Noen uker er litt mer hurra-meg-rundt enn andre. 

Som denne. Bunadkurs mandag dag og kveld. Oppstart svenneprøve onsdag, kurs for medlemmer av prøvenemnder torsdag og fredag. Sy et enkelt plaggkurs fredag kveld, lørdag og søndag..

Konsertøvelse for den yngste fredag kveld og konsert lørdag. I den anledning ønske om / behov for multifarget/mønstret overdel med Grand Prix-inspirasjon. 

Jobbe-hjemmedagen på tirsdag ble pent oppdelt av å skulle innom husflidslaget for å hente kurspapirer, se over og signere regnskap, hente søknadene til ledig stilling på kontoret og lese gjennom disse. Jeg tror vi trygt kan kalle det en uke med varierte arbeidsoppgaver.

Jeg merker at det er travlere når Høvdingen ikke er hjemme. Det er mer å passe på. Det er eneansvar for mat, klesvask,lufting, rydding og vekking,  Og jeg kjenner at jeg blir lettere forarget over disse tenåringene som lever herrens glade dager med sosiale medier, mat på bordet ( fortrinnsvis på tallerkener), nyvaska klær og generelt lite å bekymre seg for hjemme. Jeg kjenner at lunta blir kortere og kortere, og i går følte jeg tordentalen nærme seg.

Jeg har et visst forbedringspotensiale når det kommer til dette med å be om hjelp. Men i går klarte jeg det. Mens vi spiste middag nevnte jeg at jeg synes det er travelt når Høvdingen ikke er hjemme, og at jeg trenger mer hjelp. Så sier den ene, men mamma, du kan jo bare spørre.
Og plutselig, istedenfor en irritert mor og to like irriterte tenåringer satt vi og fordelte oppgaver. Den ene støvsugde, den andre luftet Laika. Begge rensket rommene sine for skittentøy, og alle stabler med rent tøy forsvant fra gang og vaskerom. Det ble riktig så trivelig, og jeg følte meg for en gangs skyld som en passe god mor ( men jeg er ikke så naiv at jeg spør ungene om bekreftelse på akkurat det da, det har jeg gjort en gang).

Selvsagt skulle jeg ønske dette skjedde uten at jeg nevnte det og at de uoppfordret tar mer enn sin tilmålte del av plikter. Men det gjør det ikke, ikke ennå. Inntil videre får jeg jobbe mer med meg selv, be om tjenester, komme med definerte ønsker og ikke minst  - huske å takke når de har hjulpet til.


PS.
Før gårsdagens middag hvor jeg hyggelig nevnte behovet for hjelp i hverdagen hadde jeg avreagert med å lire av meg noen ukvemsord mens jeg la sammen en bunke håndklær.

contouring, the bunad way

Jeg sveiper noen ganger innom blogger med sminketips og ser hvordan dukkepene piker med glatt hals og få synlige bekymringer former ansiktene sine med lys og skygge. 

Jeg maler ikke med svamp, applikator eller mårhårspensler. Jeg maler med nål og tråd, og ser at mye av det samme gjelder her. 

Det skal ikke så mye til...noen innslag av lys og skygge, en linje her eller en ekstra nyanse der.

 

Og som så ofte før lar jeg meg begeistre, ikke over eget arbeid, men over hva kvinner før oss har skjønt, hva de har kunnet og hvordan de med enkle midler har skapt skjønnhet som ikke forsvinner i vask.

Just hanging around

            

            

Sterk vilje, sterke tenner

( og en uslitelig leke )

smaken av barndom

Hver gang vi er i Barndommens dal serveres det havrekjeks til frokost, ved siden av brød og knekkebrød. Og hver gang sier Queenie Mamma, sånne må du også bake.
Nå har hun blitt stor og forstandig og vet at det lønner seg å ta initiativ selv. Så nå fikk hun oppskriften.

 

  

Mormor er helt klart mye mer tålmodig enn meg. Hun kjevler, stikker ut, samler deig, kjevler, stikker ut og holder på til det er tomt for deig.. Det gjorde vi også, en stund. Men når det først er  slutt på tålmodigheten så er det slutt. Over og ut.

Så da hentet jeg pizzahjulet og innførte firkantede havrekjeks. De smaker helt likt, men det føles litt feil. De har jo tross alt alltid vært runde!

Det er noe helt eget med smaker man har vokst opp med og oppskrifter som har vært i familien i generasjoner. Men om du ikke har noen tradisjon for havrekjeks i familien, og har lyst til å bake...her er "vår" oppskrift:

1 kg havregryn
500 gram hvetemel
6 spiseskjeer sukker
1 ts hornsalt
300 gram smeltet smør/margarin
6 dl melk

Bland  det tørre, tilsett smør og melk. La deigen hvile i ca femten minutter.
Kjevle ut. Strø eventuelt litt mel på deigen hvis den klisser.
Stekes 10-15  minutter, på 200-225 grader.

Smaker barndom, ungdom, kjærlighetssorg, voksenliv, søvnløse netter og lange frokoster med god tid. Fortreffelig alene, like god med G35.

  

Koppen stod i et butikkvindu i København og vinket til Regine tidligere denne uka. Tinnskåla derimot er min, den fikk jeg i dåpsgave.