Høstferie med tenåringer

Ikke før er vi ordentlig i gang med skole, skole, jobb og enda mer jobb så er  det jammen høstferie.
Og jeg beklager å si dette til dere med småbarn, men det blir ikke så veldig mye enklere når ungene blir større. Joda, de kan være hjemme mens vi foreldre jobber. De kan se på tv, Netflix, spille Fifa16, renske kjøleskapet og sove lenge om morgenen. De kan legge egne planer og henge med venner. De kan faktisk gjøre ganske så mye...

Men så synes kanskje vi at de like godt kan gjøre noe mer fornuftig, lufte bikkja i tre timer, gjøre lekser ettersom det tross alt er skole igjen om ikke mange dagene, lese en bok, rydde rom og sortere sokker. Være med mor, eller far, eller begge på tur, kino eller museum.
Og så har vi dette med aldersforskjell og den ene vil av prinsipp ikke det samme som den andre ( jeg undres hvordan det er der det er enda flere unger i huset). Den ene legger planer om overnattingstur sammen med venner, og vi andre sitter på gjerdet og venter på at kanskje-planene enten punkterer eller blir noe av slik at vi kan planlegge fellesdelen.
Og hvis vi eksploderer og forlanger fortgang i planlegging og frivillig flyt av informasjon risikerer vi at alt går i vranglås og fellesdelen også går ad undas.

Mens ungene var små og vi kunne ta dem med på ferie dit vi ville når vi ville hadde jeg en idé om at livet  som tenåringsmor skulle bli som en amerikansk sitcom hvor alle var venner, alle lo og tullet med hverandre, frustrasjoner ble løst over eviglange frokoster som skled over i lunsj mens venner kom og gikk. Jeg så for meg at ungene aktivt ville søke våre råd og vennlige innspill, at de ville like å gjøre ting sammen med oss og at vi skulle være en sånn kul familie som alltid opererte i flokk.
Ja særlig.
jeg har gått mange runder med meg selv. Jeg har prøvd å være kul, snill, innovativ og alt jeg tror skal hjelpe for å få denne Cosbyaktige stemningen i hjemmet. Nå begynner jeg å innse at slaget er tapt. Vi lever ikke i en velregissert hverdag hvor områder som ansvar for eget rom, sortering av sokker, variert kosthold og informasjonsflyt mellom tenåringer og  foreldre ( den andre veien går særdeles fint) ikke går helt etter min plan.
Og etter noen sene kvelder, mange tanker om hvorfor planen ikke fungerer og andre tanker om hva jeg har gjort feil har jeg omsider innsett at dette er helt greit. Dette er livet som tenåringsmor.

Mitt ønske om vennskap, fortrolighet og fellesskap er basert på min ide av hvordan omverdenen skal se meg i min vellykkethet som  mor, ikke hvordan livet egentlig er. Å være tenåring er ikke lett. De er hverken barn ( som vi gjerne vil) eller voksne ( som de gjerne vil). De skal finne egne veier og balansere hva vi skal vite og hva de synes vi bør vite. Når jeg tenker noen tiår tilbake kan jeg ikke huske at vi hadde noe enormt behov for å dele all informasjon med våre foreldre. Det hendte nok at vi også ble utsatt for det vi definerte som utidig mas, men som de mest sannsynlig definerte som vennlig interesse. Selv om vi lever i en verden med større sporbarhet, mulighet for øyeblikkelig varsling hver gang noe går galt og mobiltelefoner er slått på hele døgnet skal vi foreldre likevel respektere barnas behov for å etablere et eget liv, en foreldrefri sone. Det er ikke lett, men det må til.

I år blir det derfor miniferie for mor og den yngste tenåringen mens den andre tenåringen skal avsted med en kamerat. Vi vet sånn noenlunde hvor de skal, vi vet sånn noenlunde når de kommer hjem. Vi vet de er fornuftige fyrer. VI vet de har kjørt lett motorsykkel i opptil flere måneder og vært på langtur før. Vi er ganske sikre på at alt går bra, og vi har fått atskillig flere detaljer om turen ved å innse at vi ikke er kule sitcom-stjerner men helt normale, lett frustrerte foreldre som selv har vært unge.

Uten å gå nærmere inn på detaljer kan jeg vel si at å lese denne boka igjen har gitt meg en fin oppfriskning i dette å være tenåring. 

Min oppfatning av the Cosby show er basert på hvordan jeg opplevde familien på åttitallet. 

fredagskveld

       

    

Kalven er partert.  Bikkja er frustrert.

Hjertene er renset og lagt i fryser, de henger vi ut til tørk når det blir kaldt og fluefritt.

Tungene er kokt, flådd og lagt i fryser.

Kraft er fordelt i isbitposer. Og angående dette siste så vil jeg komme med et lite husmortips:

Merk posene med kraft. 

Spesielt hvis du har noen i huset som i full fart skal ploppe noen isbiter i en vannflaske. 

bunadbrodering, ullbroderi

             

Det er jo såååå koooselig....?

Bunadbrodering er overhodet ikke lønnsomt. 

Tidvis er det også dørgende kjedelig. Hvis vi også tar med at det er tidkrevende kan man jo undres hva som er vitsen.

Har jeg noe større ansvar for å holde denne delen av kulturarven i hevd enn andre?

Nei, det har jeg ikke. 

Så, skal jeg gå over til å bare sy om bunader andre har montert, 

eller til nød montere materialpakker som er brodert i det store utlandet? 

Skal inntjening være alt som gir mening?

Selvsagt tenker jeg på dette når jeg sitter med bøyd nakke og broderer på en raudtrøye fra Telemark. For når alt kommer til alt kunne jeg gjort veldig mye annet som er mer lønnsomt, og den der kulturarven er det vel andre som kan ta seg av.

Men hva skjer om vi alle tenkte slik. Tenk om alle som syr bunad tenkte profitt hele tiden og absolutt aldri gjorde noe av ren glede, entusiasme og idealisme?

Jeg tror det ville blitt ganske trist. Trist og grått. 

Og etterhvert forsvinnende lite kunnskap om kulturarv.

Så jeg broderer videre. 

Og så er jeg hoppe-opp-og-ned-og-klappe-i-hendeneglad for at helgekurset på RaulandsAkademiet har tolv påmeldte. 

Tenk det dere, tolv stykker som vil tilegne seg kunnskap i bunadbrodering, ullbroderi

Det er rett og slett fantastisk!

Regn og rein

Den årlige kalvmerkingen er et godt barndomsminne; spenningen når reinsflokken skulle inn i bægarmene( en slags sluser) og inn i tråa. Bål, mennesker, små og myke ørelapper tredd på snor, altfor sent i seng...merkelig nok alltid godt vær.

Deretter nattgjeting for far og så sommerferie.

Nå er det mer rasjonelt, merking og slakting samtidig, og litt andre omgivelser. Ingen bål, ingen småunger som løper rundt, en annen lukt...Og alltid høst.

Likevel, det er en mektig opplevelse å se samspillet mellom mennesker og dyr, hvordan  små flokker skilles ut, dyr sorteres til liv ( eller ikke liv), simlene som har sluppet unna og som venter på kalvene sine.

Jeg hadde sett for meg fjelltur i strålende sol fra skyfri himmel og dertil tilhørende fagre bilder fra fjellet i høstprakt. Men det ble en fin tur. og det lille jeg så i tåka var, som alltid, vakkert.

 Begge ungene har vært med på høstslakting når de var yngre. Nå er det ikke like lett å ta fri fra skolen. Og selv om jeg synes det er viktig at de kjenner denne siden av oppveksten min kan jeg vel ærlig innrømme at denne årlige turen for å hente slakt er en fin luftlomme i hverdagen


PS.
Jeg glemte å fortelle hva årets kalv heter...Jeg hadde to stykker i bilen, en til oss og en til et vennepar.  Årets navn ble Anne og Catherine, inspirert av min sterke fascinasjon for Henrik den 8. og konene hans.
Queenie mente Eddard Stark hadde vært et naturlig valg, så neste år får vi ha et Game of Thrones-tema.

Utakknemlige beist!

Jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg i det hele tatt gidder å forsøke. For hva er takken? Hvor er takknemligheten?
I går var jeg altså avsted, og mann, barn  og bikkje skulle stelle hjemme. Og hva skjer? Joda, jeg får et bilde tilsendt. Et bilde av en meget molefonken hund og en særdeles demontert gummihylegris.
Tre døgn og tyve timer tok det denne gangen. Forsåvidt ny rekord, men likevel.
Jeg fatter ikke hvorfor bikkja aldri kan beholde lekene sine litt lenger, men absolutt skal ta knekken på dem, slite innmaten utover og så tro at det skal komme noe nytt ved neste korsvei. Er hun misfornøyd med fargen, fasongen eller lyden? Tror hun vi blir glade, stolte og imponert over at hun har klart å knerte enda et gummidyr? Er det i det hele tatt noen tanke bak disse handlingene?

PS.Jeg fatter forsåvidt ikke hvorfor jeg går fem på nå lenger heller, og kjøper nye leker med lyd...

Og etterpå ser vi alltid veeeeldig fredelige ut. 

Prikkesting

Prikkesting er en håndsøm som ofte nevnes sammen med spilesøm, og som brukes i håndsydde liv og som kantstikninger på vester og trøyer ( og sikkert andre steder også ). Stinget som er synlig på plaggets rettside er bittelite, bare som en prikk. Derav navnet.
Men hvordan innsiden av plagget ser ut kan variere. Noen ganger syes det sammen med en kombinasjon av for- og attersting, som på bildene under.

    

   

Og noen ganger bruker man kastesting som blir liggende akkurat i kanten av foret. Dette er mindre synlig, og går raskere.
Noen ganger syr  man en søm på maskin først, vrenger og syr en rad prikkesting lenger inn på plagget, som en støttestikning ( avstand vil variere, så her lønner det seg rett og slett å følge sømforklaring/bilde/muntlig forklaring/plagget du kopierer).

  

Noen ganger syr man med knapphullsilke, som på de øverste og nederste bildene og prikkene blir ikke så synlige. Andre ganger syr man med lintråd, og prikkene blir synlige ( bildene i midten)
her er det mange faktorer som spiller inn, mange hensyn å ta og ingen enkel fasit. Forvirrende? Ja. Utfordrende? ja. Spennende? ja, absolutt.


Dette er et godt eksempel på de ulike måtene man syr "det samme" på i en bunad eller en folkedrakt. Mye av denne kunnskapen har overlevd ved opplæring, vanligvis i hjemmet, og er gode eksempler på immateriell kulturarv. jeg kan skrive og vise bilder, men det enkleste er å vise mens jeg syr.

Ved å holde kurs, demonstrere på husflidsdager og -messer, ha temakvelder og bunadkafeer bidrar kvinner og menn landet rundt til å holde en del av den handlingsbårne kulturarven i hevd. Dagens oppfordring herfra er å ( bortsett fra å lese FruStorlien), å la deg sjarmere av en teknikk du ikke kan så mye om, eller som du har glemt og tilegne deg ny kunnskap. Søk på nett, les kurskatalogen til ditt lokale husflidslag eller se på ww.husflid.no. Jeg tipper de aller fleste finner noe av interesse!

matauk

I dag skal jeg bedrive matauk;  jeg skal  til fjells og hente årets kalv. Og siden jeg er atskillig bedre til å dra kortet enn rifla så foregår dette i ordnede former; jeg bestiller på forhånd og henter på slakting i tamreinlaget i Barndommens dal.. 

          

Bilde fra et annet år. 

Jeg skal kjøre bil alene, høre lydbok, spille høy musikk og ha lange samtaler med meg selv,. Og så må jeg finne navn til de to hodeløse som skal være med meg hjem igjen...Jepp, jeg tror dette blir en fin dag. 

Fin tirsdag ønskes dere også:-)

Sesongstart

Jeg hadde en ganske tettpakka kurskalender i vår, som i fjor høst, og våren før det igjen. Og selvsagt var planen å trappe litt ned på kurs i høst. vel, det gikk sånn passe. I det minste har jeg bare et kveldskurs i uka, men bortsett fra det er det ganske fullt.

Jeg var rett og slett lei da vårsesongen var over men de siste ukene har jeg gledet meg til oppstart og til å se deltakerlistene . Omtrent midt i sommerferien tok jeg meg selv i å lure på hvordan det gikk med hun som skulle ha konfirmasjon i juni og de to som skulle ha konfirmasjon i september. Jeg lurte på hvordan det gikk med broderiene til de som skulle jobbe videre på egenhånd og om de som ventet på materialpakker fikk det de hadde bestilt. Noen ganger får jeg en melding eller en epost med oppdateringer fra tidligere eller kommende deltakere og det er kjempestas!
 Noen av kursdeltakerne har gått i flere år og trenger kanskje ikke like mye hjelp som de som har sin første kursdag i dag. Noen har sydd mange bunader, andre holder på med en. Noen er flinke til å stille spørsmål, andre er mer stille. Noen av de som har gått lenge hos meg har jeg blitt kjent med, jeg vet hva barn og barnebarn heter, jeg vet om sykdommer og ferieplaner.

Det er lett å tenke at den som er på kurs nummer åtte kanskje ikke trenger like mye hjelp som de som er på sitt første kurs. Men det er feil, alle skal ha hjelp og ingen skal bli forbigått. Alle har betalt det samme, og alle skal få det samme tilbake.

Jeg er heldig som kan jobbe såpass mye med å formidle bunadkunnskap og å hjelpe andre med å sy bunad til seg selv eller noen i familien.Og når jeg tenker på hvor nervøs jeg var da jeg startet mitt første kurs for åtte år siden er jeg inderlig glad for at det kurset ble, til tross for få påmeldte.

PS.
Ifjor på denne tiden hadde jeg ikke sett en Senjabunad på nært hold. På høstersn kveldskurs skal tre av syv, uavhengig av hverandre, enten brodere eller montere denne bunaden. Dette er en dela v sjarmen, spenningen og moroa ved å ha kurs i generell bunadsøm...jeg vet ikke alltid hva jeg skal jobbe med før jeg ser navnelistene og får oppgitt hva de skal sy. Noen ganger har det ført til frenetisk jakt på kunnskap, f.eks om dobbel uttrekkssøm, sparesaum eller  det dama refererte til som den andre og mye lurere måten å sy knanpphullsting på..Men det går, og trikset er å a. innrømme uvitenhet og b. ligge omtrent en uke foran kursdeltaker i kunnskap og innprente henne viktigheten av å ikke jobbe altfor fort ( slik at jeg er garantert å ha noe å formidle)

Tipp topp labben opp

OMG, jeg må bare si det! Dette har vært en alle tiders helg altså!

Aller først vil jeg gjerne si at dette med alder bare er tall. Jeg føler meg nøyaktig like frisk og fjong som da jeg første gang ble båret over dørstokken og inn i dette huset. 

Men helgen altså. Gnagebein! Gummihylegris! Ny seng! Kooooz! Bursdagskjøttkake! 

           

  

  

  

Nesten for mye fart og spenning for en liten hund...

Ja, faktisk så ble det litt for mye for meg og jeg kastet opp i gangen. Og matmor var såååå fornøyd! For dere vet kanskje at jeg har gnagd i meg en del sko opp gjennom årene? Dere vet  kanskje også at jeg har favorisert lettere fordøyelige varianter med sløyfer, blomster og annen pynt? 

Altså slike sko som matmor liker...

Denne gangen derimot trengte jeg ikke noen halvåpen pensko. Nei, her gjaldt det å finne et sted å skjule elendigheten. Og der dere, der stod Høvdingens tøfler. Akkurat passe høye, akkurat passe tette.  

I dag er jeg på tur, på besøk sammen med Woody, Queenie og Høvdingen. Jammen bra de tok meg med, for det ryktes at matmor hadde satt av to timer til å nappe meg fra ende til annen. Fytterakkern, det er bare grusomt. Tenk dere selv; en hånd holder deg i en skrustikke mens den andre napper, napper, napper. Og ikke bare på oversiden nei. Her snakker vi overalt, til og med på kroppens mest følsomme steder. Nei, mye bedre å være på besøk, ligge liten og lekker under et stuebord og håpe på dalende druer og fallende fyrstekake. Yummi. 

Og så dere, jeg vil gratulere bestisen min, Loke, med dagen også. Og hvis du har lyst til å leke så er  jeg klar som et egg. Men ikke så klar som forrige uke, da jeg hadde husarrest grunnet løpetid...

De nygifte

This is how the entire course of a life can be changed - by doing nothing. 

 I boken On Chesil beach møter vi de aldeles nygifte og særdels uerfarne Edward og Florence. Lettere forknytt og svært anspent spiser de middag i hotellets suite før de skal tilbringe sin første natt sammen. Og ikke en hvilken som helst natt, men selve bryllupsnatten. Året er 1962, den seksuelle revolusjon er flere år unna og enkelte ting snakker man tydeligvis ikke om.

Uten å røpe for mye kan jeg vel si at det kunne gått bedre både med bryllupsnatt og ekteskap...Jeg har litt vondt av de her to. De vil så inderlig gjerne, men det er så mye usagt og så mange misforståelser.

Dette var mitt første møte med Ian McEwan. Jeg vil definitivt lese mer.


PS.
Da jeg var ferdig på allmennfag bestemte jeg meg for at jeg i det minste skulle holde engelskkunnskapene ved like. Derfor har jeg alltid lest mye engelsk og amerikansk litteratur på originalspråket. Og stort sett går det bra. Det hender jeg må slå opp et og annet ord, og noen ganger dropper jeg å slå opp men får med meg handlingen uansett. Ofte når jeg anbefaler bøker er de derfor på engelsk, med engelsk tittel.

åtte år og syv kilo kjærlighet

                         

 

 

 

                         

Hun vet det ikke, der hun ligger og småsnorker i kurva, men i dag fyller hun åtte år. Kanskje har det ikke så mye å si for en hund, kanskje har det overhodet ingenting å si i det hele tatt. Men en særdeles rosa og særdeles hylende gummigris skal hun få. Og bursdagskjøttkake, uten lys.

Bunadkurs; Hvor flink må jeg være?

  

  

Her en dag fikk jeg en hyggelig epost fra en dame som har lyst til å gå på bunadkurs. I den anledning lurte hun på hvor flink hun må være for å sy bunad. 

 Svaret mitt ser du her:

Takk for hyggelig epost. Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, ettersom det ikke alltid er så  lett å si hva som er godt nok. 

I kursteksten står det at deltager må ha grunnleggende sømkunnskaper. Med det mener vi at du skal kjenne din egen symaskin, vite hva det vil si å tråkle og en del andre sømtekniske begrep. Du bør ha et visst forhold til håndsøm og ha brodert tidligere ( hvis du skal brodere).

I tillegg avhenger det av hvilken bunad du vurderer å sy. Er det mye broderier, og liker du å brodere? Er det mye håndsøm? Og hvis det er mye som skal syes på maskin, har du symaskin?

Noen bunader er enklere enn andre, det er færre sømtekniske finesser og selve tilpasningen er enklere. 

Men det avhenger minst like mye av din egen motivasjon. Min mening er at om du virkelig har lyst til å sy så får du det til! Dette er også en viktig årsak til at det er vanskelig å si nøyaktig hva man bør kunne eller ikke. Noen av oss blir inspirert av Pippi Langstrømpe "dette har jeg ikke gjort før så det får jeg helt sikkert til" sier de og går løs på nye utfordringer med stor entusiasme. Andre vil helst vite nøyaktig hva de skal lære, på forhånd, slik at de kan øve seg før kurset. På samme måte ser vi også at noen har stor tro på egne kunnskaper, mens andre er usikre og tror de ikke kan noe som helst. I begge tilfeller kan virkeligheten være en helt annen.

jeg liker å ha elever som i tillegg til å ha grunnleggende sømkunnskaper er nysgjerrige på bunadsøm, er villige til å ta opp igjen sømmer og ikke minst - som hører på det jeg sier. Og jeg blir alltid glad når mulige elver gjør som du og tar kontakt på forhånd.

Velkommen på kurs!

Hilsen Fru Storlien

Så, mener jeg at alle skal sy bunaden sin selv? Nei, absolutt ikke. Men jeg tror fullt og fast at atskillig flere kunne klart å sy hele eller deler av bunaden sin selv hvis forholdene ligger til rette for det.

  

Spilesøm

I det store og hele er det ikke så lenge siden folk flest ikke hadde symaskin. Det er heller ikke så lenge siden folk flest ikke kunne gå på butikken og kjøpe klær ( det var forsåvidt ganske langt mellom butikkene også). Derfor måtte klær sys hjemme, for hånd. 

Spilesøm er en sømteknikk som ble mye brukt før, og er en søm som syr sammen for og ytterstoff på en enkle måte. 

Fordelene er mange. Du får en solid sammensying, det blir ingen synlige sårkanter som utsettes for slitasje og du får en oppstivende effekt. Jeg regner med at det er derfor det heter spilesøm, du får litt av den samme effekten som av spiler men du kan likevel bøye deg både hit og dit. Det er jo en stor fordel hvis du ikke er en finfrue som sitter på stas hele dagen, men skal utføre fysisk arbeid.

Før du begynner å sy selve spilesømmen må du tråkle inn sømmonnet på ytterstoffet. Deretter tråkler du inn foret, mens du passer på at det er et par millimeter mindre enn ytterstoffet. Fest delene sammen, enten med knappenåler eller ved å tråkle. 

Hvis du ikke har sydd spilesøm før, eller er uvant med håndsøm vil jeg anbefale å tråkle, tråkle, tråkle. Du tror kanskje det tar lenger tid, men det gjør det ikke. Bruk tid på forberedelser og vær nøyaktig da, så går selve arbeidet mye lettere. Dessuten er spilesøm noe herk å ta opp igjen, så det lønner seg å bare måtte sy hver søm en gang.

Når du begynner på selve sømmen er det viktig å stramme ordentlig til. Dvask spilesøm gir et flatt liv og stingene synes på forsiden. Mitt forslag er å få ut litt mild aggresjon mens du syr, tenk på noe som irriterer deg og dra til skikkelig. Eksempler kan være nye og overraskende politiske samarbeid i disse post-valg tider, merkelige annonser i avisa, været eller et eller annet annet du ikke liker. Tenk på dette, dra til ( tråden altså) og vips får du fast og fin spilesøm. Siden du skal stramme og sy, sy og stramme kan du ikke bruke vanlig sytråd. I damaskkjolen jeg bruker som eksempel her har jeg sydd med knapphullsilke. 

Knapphullsilke og lintråd er det vanligste å sy med. 

                    

Så selve sømteknikken:

Når du holder arbeidet vil du se to lag med ytterstoff i midten og et lag med for på hver side. Du skal hele tiden sy gjennom tre av lagene. Alltid gjennom ytterstoffene, og annenhver gang mellom foret på hver side. Stikk gjennom ytterstoff og for og gå over forstoffet på veien tilbake. Og ja, det er vanskelig å forklare og derfor heier vi på handlingsbåren kunnskap, immateriell kulturarv og andre bevis på at bunadsøm er enklere å lære ved å vise. Men se på bildene og prøv, 

                   

                   

Så tenker vel noen - hva er vitsen? Her kan vi vel like godt kjøre fort med symaskin og få et glatt resultat som kan strykes og presses...Ja, for det glemte jeg vel å nevne...spilesømmene skal du ikke stryke så de blir flate.  

Ja, hvorfor? Noen steder er det historisk korrekt. For eksempel i rekonstruerte folkedrakter som er eksakte kopier av gamle plagg, her er alt kopiert. Stoff og sømteknikker, alt sammen.

Andre steder er det bunader som er delvis kopiert, eller rett og slett bare utarbeidet med et ønske om å følge tradisjonelle sømteknikker. Hvis det står spilesøm i sømforklaringen så skal det være spilesøm.

Og noen ganger kan du velge. Råndastakk for eksempel. Den har vært i bruk så lenge at livene har blitt sydd både for hånd og på maskin. I slike tilfeller spør jeg kunden. Det er nå engang slik at det noen synes er fint synes andre ser merkelig ut. 

Jeg liker håndsydde liv. Det tar litt lenger tid, men det blir så mye finere, sitter bedre på kroppen og gir et helt annet utseende. Men jeg er glad jeg lever i en tid der jeg kan sy på maskin også...

PS.

Jeg kommer tilbake til dette med knapphullsilke eller lintråd i et innlegg om prikkesting, der er det enda lettere å vise forskjellen.