lørdag 29. august 2015
Stunder med kunder
Noen ganger får jeg henvendelser som får meg til å undres om det er meg eller den som spør det er noe galt med. Det var mer av dette den tiden jeg jobbet som diskenspringer ( tro meg når jeg hevder at enkelte mennesker har få filter når det gjelder å gå inn i en butikk og stille spørsmål ), men det er fremdeles en og annen. Nå for tiden er det helst e-poster eller telefoner, det virker som om det er lettere å stille uhyrlige spørsmål når det er en disk mellom oss enn på en systue i et privat hjem.
i dag skal jeg dele noen av mine mest minnerike stunder med kunder;
1.The naked guy.
Han som alltid kledde av seg. Uansett. Han skulle ta mål av hals og håndledd, og vips stod han i prøverommet i bare tangaen. Dette var heldigvis mens jeg jobbet i butikk. Det ville vært enda mer ukomfortabelt på systua her hjemme.
2. Supersyklisten
Han som hentet bunaden sin, komplett med hatt og det hele, og insisterte på å sykle hjem i finstasen for å vise seg fram for foreldrene ( som han bodde sammen med ) slik at de fikk se den før han skulle feire femtiårsdagen. Det var en fin solskinnsdag i juni og han skulle opp noen bakker.
3. Hun med vippa
Hun som ringte og lurte på om hun kunne bruke vippe ( hodeplagg til Telemarksbunad ) til samekofta og som ble snyte fornærmet da jeg etter en lengre og ganske nytteløs diskusjon om hvorvidt dette var en god idé eller ikke forslo at jeg kunne bruke Kautokeinolue til min bunad.
4. Den geskjeftige mora.
Hun fulgte sønnen for å få sydd ut bunaden hans og som mente han burde ta av seg noen kilo for å dra damer. Da hun i tillegg prøvde å få min mening om saken ble jeg helt og fullt overbevist om at menn som har fylt tredve år ikke behøver ha med mamsen når de skal prøve bunad. PS. Jeg har siden sett bilde av ham med kjæreste og nyfødt baby i lokalavisa.
5. Slankedronninga.
Hun som gikk opp og ned fem kilo annenhver uke. Samme hva jeg gjorde så satt ikke bunaden som den skulle. Jaja, jeg lærte ihvertfall at det er lurt å ta livmål hver gang kunden prøver, ihvertfall hvis bunaden alltid er biiiittelitte granne feil.
6. Den indignerte bunadentusiasten.
Hun som ringer en gang i blant for å ha noen å snakke med om bunad og fagets fremtid og som enten har lest noe i avisa og tolket det hele litt annerledes enn det er ment, blitt fornærmet på et kurs eller sett noe hun ikke helt husker men ikke likte på et bilde og lurer på om jeg vet hva hun mener. Tilknytningen til faget er diffus.
7. Smilefjesdamen
Hun som omsider hentet bunaden sin etter en rekke henvendelser fra meg og en tilsvarende rekke tamme unnskyldninger fra henne. Jeg bedriver ikke lager eller oppbevaring av bunad. Når jobben er gjort skal bunaden ut. Samme hvor mange cruiseferier og bridgeaftener du skal på.
8. Epostdamen.
Jeg vet ikke helt hva hun vil, men med ujevne mellomrom sender hun en utrolig hyggelig epost med de mest ærbødige vendinger hvor hun stiller spørsmål av typen "hvordan kan jeg begynne å sy bunad", " trenger man sømerfaring for å sy bunad", "hva slags symaskin syr man de norske bunader med". Jeg svarer, og så er det stille en stund. Hun er superhyggelig men klarer på en underlig måte å tirre meg noe aldeles grenseløst. Nå sist lurte hun på symaskintips, jeg svarte hva jeg brukte og hun spurte hvorfor jeg brukte den typen og ikke en industrimaskin. Jeg burde selvsagt lirt av meg noe hyggelig, men svarte bare at om jeg ikke hadde vært fornøyd med min maskin ville jeg ha byttet den ut.
9. Krysskombinasjonsmannen
Han som absolutt ville ha bukse fra en dal, vest fra en annen og trøye fra en tredje og syntes jeg var dritkjip som ikke applauderte denne innovative ideen.Jaja, han gav meg ihvertfall ideen til fotballargumentet; du bruker ikke buksa fra Man U og trøya fra Chelsea.
10. den motvillige konfirmanten
Hun ville ikke ha bunad. Hun ville ha Mac. Det var liten tvil om at denne bunaden ville bli brukt så lite som overhodet mulig og hun spurte på hver prøving om det gikk an å selge bunad på nettet, slik at hun kunne bli kvitt filla om noen år. Mitt råd til mor, som ikke hørte, var å sette pengene i banken og vente til ungen ombestemte seg.
Noen ganger, når jeg har de mest hårreisende forespørsler lukker jeg øynene ( hvis det er pr. telefon eller epost altså) og innbiller meg at dette er en fleip , tulletelefon fra en radiostasjon eller noe annet fjas. Hvis ikke det nytter kan jeg prøve å innbille meg at denne kunden er sendt fra en eller annen diffus instans som skal vurdere meg for fremtidig premiering for strålende formidling av fag ( jeg er ganske lettlurt og kan bli fullstendig revet med av egne tankerekker). Og om ingen ting nytter bestemmer jeg meg for å bite tennene sammen og teller timer til jobben er gjort og kunden er ute av døra.
Men ingen ting, absolutt ingen ting kan noen sinne slå denne:
Kunden ringte ( dette er også fra butikktiden), skjelte meg ut etter noter og fortalte detaljert hvilken bedriten jobb vi hadde gjort da vi monterte bunaden hennes. Jeg husket ikke navn, kjente ikke saken og fikk ikke klarhet i hva som hadde skjedd eller når dette hadde hendt. Til slutt ble vi enige om at hun skulle komme med elendigheten slik at vi kunne komme til enighet om en eventuell kompensasjon eller finne en annen løsning. Time ble satt opp, jeg stålsatte meg for en ny runde med kjefting og til avtalt tid kom en seiersikker dame seilende inn i butikken og viste meg triumferende bunaden. Bunaden som beviselig ikke hadde blitt sydd hos oss siden vi aldri hadde dekket dette dalføret.
Ble hun blidere? Neida. Dette var som å helle olje på bålet...Det hjalp heller ikke nevneverdig at bunadens utseende tilsa at den måtte være fra rundt 1950...
Hva jeg lærte av denne saken? Ingenting bortsett fra at det er smartere å ha potensielt vrange kunder rett etter lunsj enn rett før lunsj.
Herlige historier! :)
SvarSlettHahaha. Der og da koster det nok sitt å holde tann for tunge, men det er veldig morsomt å lese om episodene i ettertid. :-)
SvarSlettPludrehanneklem