Berlin 2015, del to

 

Vi var ved minnesmerket for ofrene for Holocaust. Midt i Berlin ligger denne betongjungelen ( ok, det er sikkert ikke det jeg skal kalle det...) Jeg er ingen mester i symbolikk og kunstretninger, men det å gå her, opp og ned mellom disse monotone klossene fikk meg til å føle meg ensom og utrygg. Det er så enormt stort, og det er ingen steder å gjemme seg. Det er uhyggelig. 

  

Vi var i Sachsenhausen, konsentrasjonsleiren som ble bygd midt i en av Berlins forsteder. Det meste er revet, men noen av brakkene står fremdeles. I tillegg er grunnmuren, eller omrisset, av alle bygningene markert. Det er et verdig minnesmerke over en aldeles ufattelig ondskap.
Jeg skjønner ikke hvordan det var mulig å holde grusomhetene skjult for nærmiljøet. Noen må ha reagert på mengden mennesker som kom inn, og hvor få som dro derfra. Samtidig ser jeg ikke bort fra at jeg nok også ville vært fristet til å se en annen vei og ikke stille vanskelige spørsmål hvis jeg var mor med små barn å ta vare på. Jeg vil gjerne være modig som en løve, jeg tror virkeligheten ville vært en annen.

 

Vi var på det jødiske museet. Der lærte jeg forresten også at kippaer ikke bare er svarte eller hvite, men at de kan ha filmstjernemotiv, se ut som en amerikansk fotball eller være pyntet med diverse supermenn. I sommer er det forøvrig også en tankevekkende utstilling om jødisk oppvekst etter andre verdenskrig, og om veien videre med svært liten og ofte svært spredd familie. 

Det er lett å si at vi må lære av det som skjedde, at det aldri skal gjenta seg...

 Folkemordene i Rwanda nevnes knapt nok lenger. Forrige uke var det tyve år siden massakren i Srebrenica.Vi leser om Syria, om båtflyktninger og diskuterer antall flyktninger og forbud mot tigging på offentlig sted. Det er kriger og slåssing, krangling og elendighet. 

Er det ikke snart nok?