håndarbeid i dagens skole

Jeg leser i Aftenposten ( 15.juni 2015 ) at kunstfagene velges bort av lærerstudentene. Hver tredje av de unge lærerne som underviser i musikk og kunst&håndverk mangler fagutdanning og de som velger å ta spesialutdannelse synes det er vanskelig å få relevant jobb.
Ut fra dette leser jeg meg også fram til at elevene får dårligere undervisning, noe som påvirker deres muligheter til å velge håndverksutdannelse selv. Betenkelig er det også at neste generasjon igjen skal undervises av de som i dag får en mildt sagt variabel undervisning i faget kunst&håndverk.

Skal vi innse at løpet er kjørt? Eller skal vi ta opp kampen for å få nevenyttige unger før det er for sent?

Jeg mener det trengs en grunnleggende omlegging av enkelte fag i norsk grunnskole. Det kan godt hende dette er en generelt behov, men siden jeg er håndverker skal jeg forholde meg til mitt fag og en mulig rekruttering og videreføring av håndverkstradisjoner og kulturarv. Vi kan også legge bort den slags fine ord og spørre oss selv om vi er interessert i å sende hjelpeløse ungdommer ut fra barnerommet og inn i den voksne verden uten å ane hvordan man syr i knapper, reparerer en rift i en søm og skrur inn riktig type skruer i veggen med riktig type skrujern. Vil vi ha generasjoner etter oss som i fullt alvor mener at andre mennesker skal utføre alle reparasjoner, ta alle tunge løft ( bortsett fra vektene på treningsstudioet) og gjør alle de mindre spennende oppgavene som utgjør en del av hverdagen?

I Norge har vi et skolesystem som gir alle rett til tretten års skolegang og gode muligheter for høyere utdannelse etter videregående. De som velger yrkesfaglige linjer i den videregående skole kan ofte ta det som så fint kalles påbygning og få generell studiekompetanse. En annen mulighet som har kommet de senere årene er yrkesfag med studiespesialisering, for de elevene som vet at de ønsker å bruker håndverket som en del av en høyere utdannelse.
Dette har ført til at noen flere velger yrkesfag, men det fører også til at noen av de som faktisk ønsker å bli håndverkere faller ut siden det blir for mye teori og for lite praktisk arbeid.

Redusert timeantall i praktiske fag gir et klart resultat - mindre erfaring med selve faget. Dermed blir det mindre attraktivt for bedrifter å ta inn lærlinger ettersom en større del av læretiden må brukes til grunnleggende innføring i teknikker som før skolereformer var en selvfølgelig del av undervisningen.
Det fører også til at de som ønsker å utdanne seg som faglærere i kunst&håndverk har lavere kjennskap til faget før de begynner på høyskoleutdannelsen nå enn tidligere. En faglærer på  design&tekstil i den videregående skole skal kunne gi elevene en innføring i sytten sømfag.  For å være ærlig, det er nesten ikke mulig uten å leie inn eksterne fagfolk som kan komme inn og presentere sitt eget fag. Men hvor lang tid trenger du? To timer, en dag, en uke? Skal alle gå grundig gjennom salmaker, buntmaker, bunadtilvirker og de andre fagene? Hvem skal koste dette, og hvordan blir karaktersetting og vurdering av faglig forståelse?

Dette handler om videregående skole. Vel så viktig er hva elevene lærer de første ti årene:

For noen tiår siden strikket vi. Vi vevde skjerf og sydde forklær hvor vi måtte tråkle, sy på skråbånd og lage lomme. Vi lagde brødfjøl, fat og krakk. Vi tredde synåler og symaskiner, brukte strykejern og annet relevant utstyr.
Kort sagt hadde vi timer i håndverk.

Det bør vi gi den oppvoksende slekt også.

Det pågår stadig gjennomganger og evalueringer av skolen. Det snakkes om tester og tilbud , delmål og kompetansemål. Hvis vi skal få selvhjulpne generajsoner etter oss foreslår jeg følgende:

1. Del faget kunst og håndverk; gi elevene grunnleggende kunnskaper innen søm og sløyd. Lær dagens ungdom å reparere og vedlikeholde. La ungdommen oppleve mestringsgleden i å lage noe som kan brukes.
Kunst er viktig, men la oss bruke tid på håndverket først. Til syvende og siste trenger vi flere håndverkere enn kunstnere.

2. Innfør klare kompetansemål for hvert alderstrinn. Legg bort bruken av uttrykk som eleven skal ha kjennskap til, og definer hva elevene bør kunne. Og ja, jeg vet at ikke alle lærer å strikke perfekt i fjerde klasse, men det er stor forskjell på å prøve og feile selv og å se en teknikk presentert på storskjerm.

3. Behandle håndverk som et fag. Dette går mer på holdninger enn på det faglige innholdet. Forvent at elevene lærer noe selv om de "bare har håndarbeid eller sløyd", ikke se på disse timene som avslapning i en hard hverdag. Og til dere foreldre - når spurte dere siste den håpefulle hva han eller hun virkelig lærte på sløydsalen?

4. Tenk langsiktig. Det tar kort tid å fjerne kunnskap og tradisjoner. Hvis vi lar enda en generasjon vokse opp uten å få en viss kjennskap til håndverk, sang og musikk, eller hvis vi tar fra disse ungdommene ideen om at dette er noe man kan drive med selv så mister vi kunnskap. Vi mister utøvere av kunst og kultur og vi blir et fattigere land. Enn så lenge finnes det lærere av det vi så flott kaller den gamle skolen, men de går etterhvert av med pensjon. Hva skjer når de er borte?


Dagens samfunn har behov for mange typer kompetanse. Vi trenger bussjåfører, leger og butikkansatte. Men i tillegg til alle yrkene vi trenger har vi behov for en viss grad av selvhjulpenhet.  Det er faktisk ikke kult å ikke kunne sy i en knapp som henger i en tråd eller å måtte be naboen om hjelp til å henge opp bilder i gangen. Vi kan ikke kaste t-skjorter hvor et sting har gått i sidesømmen eller kassere fine jakker fordi det er kjedelig å bytte glidelås. Vi kan være takknemlige over at vi slipper å sy om og reparere i det uendelige. Vi kan være glade over å kunne kjøpe klær fremfor å måtte klippe sauen, spinne ulla, veve stoffet, klippe og sy.

Vi trenger ikke kunne alt, men vi må kunne litt.