Jeg synes ikke det er så lenge siden vi stod i skolegården med en tannløs og rosakledd som trippet, trampet og tråkket rastløst rundt. Klar for førsteklasse og livets alvor, og strålende fornøyd over å ha en storebror i femte klasse.
Det er da ikke så lenge siden?
Eller jo, det er visst det. For den tannløse er nå ferdig, ikke bare med tannfelling og påfølgende regulering, men også med hele barneskolen.
Disse årene har gått så fryktelig fort, og selvsagt er det en klisje, for alle år er like lange og består av omtrent like store deler av alvor og hygge, hverdag og ferie.
Hun er den som kommer etter, hun lukker dørene til de forskjellige fasene i livet. Han andre, han startet alt for oss. Den førstefødte. Tilvenning i barnehage. Barneskole med vennegrupper, klasseutflukter, juleverksted og nyttårsfest. Ungdomskolen med litt mindre foreldreinnsikt, litt mindre synlige lekseplaner og litt mindre synlige andre planer. Konfirmant. Videregående. Han går foran.
Hun som er yngst kommer etter på en delvis opptråkket sti og avslutter disse fasene. Hun lukker dørene rolig bak seg og går fornøyd over i en ny fase, klar for nye utfordringer.
jeg lurer på om hun er like spent som mammaen... og jeg lurer på om de vet hvilken kjærlighet som ligger bak alle spørsmålene våre...
Ungdomsskolen blir en spennende, ny fase. Vi har allerede begynt å tenke på det vi også, vi som har en som hadde siste dag i sjette klasse i dag.
SvarSlettDet går så fort. Alle sa det kom til å gå kjempefort, bare å begynne å brette konfirmasjonsservietter straks første skoledag var unnagjort... som forøvrig var i går. Bare at mellomtrinnet venter til høsten.
SvarSlettJaja, godt jeg ser like ung ut... det er på ungene man ser at årene går.