Jeg synes det er interessant hvordan noen kan kjenne både bark og bråte i et glass, mens andre kjenner pæredrops og hockeypulver.
Jeg liker å lese om viner som er som fløyel i munnhulen, selv om veien derfra til å våkne med plysjtunge muligens ikke er så lang. Familier med århundrers erfaring, generasjoner som tråkker druer og spytter vin og uttaler seg med italiensk entusiasme...alt dette liker jeg å lese om.
Helt til jeg kommer til siste linje, hvor det står hva herligheten koster.
Hæh! Flerfoldige hundrelapper for en flaske?
Er det mulig? Er det nødvendig? Er det flytende gull?
Jeg synes derfor at noen med vinfaglig makt bør ta til orde for visse endringer i dagens system. Og siden dette er noe som opptar meg meget skal jeg komme med et par tre eksempler, eller innspill, på hvordan en flaske Amarone kan bli allemannseie:
- Kjør halvferdig vin fra Italia til et eller annet land med lavere timelønn.
Der kan vines tappes for lavere pris.
- Temperatur kan lett styres fra et panel i lastebilen, kjør på med ekstra varme eller kulde alt ettersom en innleid effektivitetskonsulent foreslår.
- Bruk plastflasker
Alle vet at glass et tungt og at pappvin ikke kan klaskes ned på et dannet bord. Plast er lett å løfte, lett å resirkulere og ser aldeles ut som glass i dempet belysning.
- Eller om ikke dette er nok kan man kanskje vurdere å flytte hele produksjonen, vinstokker og det hele til et annet land?
Land er land, sol er sol, og tråkkende føtter er tråkkende føtter.
Jeg er helt sikker på at mange flere kunne kjøpt dyre viner på denne måten. Hva tror du?
Ville du kjøpt en vin som er Amarone, men likevel ikke Amarone? Amarone with a Polish polish? Eller er det litt kaksete og gjevt å servere vin som koster 7-800 kroner flaska? Er vi innerst inne litt lettet over å ha oppnådd et snev av kunnskap og forflyttet oss fra ungarsk okseblod, husets døde og Mateus?
De siste ukene har det ganske land skrevet spalte opp og spalte ned om ungjenter og vesker, unggutter og snowboard. Lokalt har det blitt skrevet om Kinabunader som farger av og forskjellen på pris og kvalitet. Det som interesserer meg mest er vår tilsynelatende bunnløse vilje til å bla opp for det man kan kalle merkevarer, mens bunader som "bare er der liksom" defineres som klesplagg og derfor bør være billig.
Hvorfor er det slik?
Og hvorfor i all verden er det så viktig å vite hvor vinen du drikker et glass av kommer fra, mens bunaden du skal bruke resten av livet kan komme fra hvor som helst og ihvertfall ikke være dyr?
Helt til jeg kommer til siste linje, hvor det står hva herligheten koster.
Hæh! Flerfoldige hundrelapper for en flaske?
Er det mulig? Er det nødvendig? Er det flytende gull?
Jeg synes derfor at noen med vinfaglig makt bør ta til orde for visse endringer i dagens system. Og siden dette er noe som opptar meg meget skal jeg komme med et par tre eksempler, eller innspill, på hvordan en flaske Amarone kan bli allemannseie:
- Kjør halvferdig vin fra Italia til et eller annet land med lavere timelønn.
Der kan vines tappes for lavere pris.
- Temperatur kan lett styres fra et panel i lastebilen, kjør på med ekstra varme eller kulde alt ettersom en innleid effektivitetskonsulent foreslår.
- Bruk plastflasker
Alle vet at glass et tungt og at pappvin ikke kan klaskes ned på et dannet bord. Plast er lett å løfte, lett å resirkulere og ser aldeles ut som glass i dempet belysning.
- Eller om ikke dette er nok kan man kanskje vurdere å flytte hele produksjonen, vinstokker og det hele til et annet land?
Land er land, sol er sol, og tråkkende føtter er tråkkende føtter.
Jeg er helt sikker på at mange flere kunne kjøpt dyre viner på denne måten. Hva tror du?
Ville du kjøpt en vin som er Amarone, men likevel ikke Amarone? Amarone with a Polish polish? Eller er det litt kaksete og gjevt å servere vin som koster 7-800 kroner flaska? Er vi innerst inne litt lettet over å ha oppnådd et snev av kunnskap og forflyttet oss fra ungarsk okseblod, husets døde og Mateus?
De siste ukene har det ganske land skrevet spalte opp og spalte ned om ungjenter og vesker, unggutter og snowboard. Lokalt har det blitt skrevet om Kinabunader som farger av og forskjellen på pris og kvalitet. Det som interesserer meg mest er vår tilsynelatende bunnløse vilje til å bla opp for det man kan kalle merkevarer, mens bunader som "bare er der liksom" defineres som klesplagg og derfor bør være billig.
Hvorfor er det slik?
Og hvorfor i all verden er det så viktig å vite hvor vinen du drikker et glass av kommer fra, mens bunaden du skal bruke resten av livet kan komme fra hvor som helst og ihvertfall ikke være dyr?
Den satt!
SvarSlettJeg tror alt handler om Hyacinth for de fleste av oss. Det er ingen jenter som gidder å ta på seg mascara hjemme for seg selv dersom det er GARANTERT at ingen kommer til å dukke opp i løpet av dagen. "Fint"folk har servert billig vin helt over på dyre flasker i evigheter. Så lenge ingen kan SE hvor ting kommer fra, lurer vi oss selv. I alle fall de som bryr seg om å fremstå som kakser.
SvarSlettFor meg er vin vin, hvor den kommer fra og hvor dyr den er spiller ingen rolle så lenge den er god. Jeg har vært på vingård og smakt vin i kjempedyr-klassen, jeg foretrekker en riesling eller en enkel makedonsk rødvin anyday. Ikke behøver den helles over på en fancy flaske heller, og vinglassene mine er fra Hadeland. Og jeg føler meg like fin i begge bunadene mine, enda den ene er et gammelt arvestykke og den andre er laget på samlebånd.