Fru Storlien

Da jeg begynte å blogge var det viktig å ikke være altfor sporbar. Jeg skrev kjølig nyansert i tredjeperson og alle navn og stedsnavn ble omskrevet. Hvorfor dette var så viktig?
Nja, det var vel litt av hensyn til de søte små som tidvis figurerte med sine mer eller mindre flatterende ( om mor ) utsagn. Dessuten var det ganske vanlig å ikke blogge under fullt navn.

Jeg blogget mest om barna, litt om håndarbeid og overraskende lite om det jeg faktisk fyller mye av uka med - bunadsøm. Tanken var nok at folk flest heller ville lese om unger og strikkaluer enn om broderier som tar tid og bunader som skal syes inn eller ut.

Etterhvert skriver jeg stadig mindre med håndarbeid, med unntak av disse bunadene da, og de søte små er det ikke like naturlig å skrive om. Det er faktisk lettere å mammablogge om unger på to og seks eller 12 og 16. Bunader derimot, og husflid og håndverk, det skriver jeg stadig mer om. Jeg  er mer bevisst på behovet for og mangelen på ordentlig fagopplæring. Jeg holder kurs, og noen ganger reklamerer jeg for kursene mine her på bloggen.

Det har etterhvert gått opp for meg at den der kjølige distansen jeg hadde i starten, den er rett og slett vekk. Det har også gått opp for meg at om jeg skal fortsette å blogge, mene, tenke og skrive så får jeg være voksen nok til å sette navnet mitt på dette.

Bloggen vil selvsagt fortsatt hete Fru Storlien, det er tross  alt navnet mitt. Men fra og med i dag vil hele navnet mitt stå på bloggen.



Så værsågod; her er jeg, usminket og med utslått hår.

Barbro Tronhuus Storlien