Gypsy Boy

 

Hvis en bok er aldeles ubeskrivelig kjedelig hender det jeg smugkikker på siste side for å se om det er håp om at handlingen tar seg opp. Bortsett fra det prøver jeg å holde meg på matta og lese fra første til siste side.

Men i går måtte jeg se på siste side i denne boka. Ikke fordi den er kjedelig, men fordi jeg rett og slett måtte vite om livet noen sinne vil bli bedre for Mikey Walsh.

Jeg kjøpte selvbiografien hans i London, sjarmert av det lure blikket til gutten på bildet. Vagt hadde jeg forestilt meg en trist men fin historie fra første halvdel av forrige århundre, en fortelling der det lå en grunnleggende godhet og vaket i kulissene, et glimt av håp. Jeg hadde definitivt ikke sett for meg handling fra åttitallet, med tv-serier og artister jeg selv har et forhold til. 

Det er en forferdelig oppvekst med vold og misbruk, rotløshet og fortvilelse. Det er en oppvekst ingen skal ha, og som det gjør vondt å lese om.

Men samme hvor vondt det er, samme hvor ubehagelig og ubeskrivelig skittent, nedverdigende og ekkelt det er så tvinger jeg meg til å lese videre. Og jeg tenker at når vi ser disse mistilpassede ungene, de som skiller seg ut på en lite hyggelig måte så skal vi ta oss tid. Vi skal ta oss tid til et smil, et ekstra spørsmål, en klapp på skulderen. Det er ikke barnets egen skyld at livet ikke alltid spiller på lag og stiller med nyvaskede klær, klare øyne og hvite melketenner.