en bunadtilvirkers digitale hverdag

Hvis hele programmet hadde vært avbildet ville dere sett siste punkt på agendaen - nemlig at undertegnede forteller om egen bruk av og erfaring med sosiale medier.

Som dere enten vet fordi dere har hengt med en stund eller fordi dere ser i sidemenyen, så har FruStorlien eksistert i godt og vel fem år. Fem år med blogging om bunad, fagopplæring, barn, bikkje, bøker, ferier, sorger , gleder og utfordringer i arbeidslivet.

Så, hun som spurte Hva blogger du om, du som bare sitter hjemme og syr? Kan kanskje innse etterhvert at du trenger ikke blogge om shampoo, dagens outfit og trening for å holde ut. At du kanskje bør blogge om sistnevnte for å ligge stabilt på en toppliste er en annen side av saken - målet har aldri vært å ligge der.

Et av målene mine er å vise hvordan bunader blir til; ikke skjematisk som en sømforklaring, men med tekst og bilder om kunder ( mest tekst her opplagt nok), broderiene, sølvet, rynking, striping, trådhemper, knuter og alt det som vi ser med likevel ikke ser når en bunad går forbi oss på gata.
Ved å gjøre dette håper jeg at flere skal få øynene opp for at håndverk er viktig og bør bevares som en del av vår nasjonale kultur.
Før i tiden ble bunader sydd lokalt, av gammeltanter eller andre flittige fingre i nærmiljøet. Gjennom eposter og kommentarer som kommer til FruStorlien ser jeg at det blir stadig lenger mellom disse lokale småprodusentene. Når jeg får forespørsler om å hjelpe en familie på vestlandet om å brodere en nordlandsbuand, eller en dame i Østfold trenger hjelp til å fullføre en sunnmørsbunad tenker jeg at det er behov for flere allsidige tradisjonshåndverkere. Og de bør være på nett. Hit kommer det lesere som har googlet alskens variasjoner at vask og stell av bunadskjorter. Det kommer lesere som har søkt brodere ferdig grafferbund, knytte knuter på sjal, veien til svennebrev og hvordan prøve bunad på barn.
Jeg ser at på denne måten, ved å være synlig på nett og ha tanker og meninger om bunader og håndverk får jeg kunder. I år kom nærmere en tredjedel av kundene via sosiale medier.

I tillegger det selvsagt det rent sosiale; det er tidvis ganske kjedelig å sitte alene og sy. Jovisst er det hektisk og kunder inn og ut og mye jobb i perioder, men jeg har sjelden kaffepauser med kundene og samtalene styres ofte av at jeg er leverandør og de kunder.
Derfor blir det mye radio, mye lydbok og relativt stort behov for å snakke med mann og barn når de kommer hjem fra jobb og skole. Nå er det dessverre ikke slik at de alltid er like mottakelige for mine tankerekker. Da er det godt å ha lunsj på nett, lese et par blogger, kommentere litt, skrive en tekst trykke publiser og del og vente  ( håpe ) på respons.

Kanskje kunne jeg brukt denne tiden på noe annet? Jogget, gått lenger med bikkja, laget en eller annen middag helt fra bunnen av, sydd om en bunad og heller brukt litt penger på vanlig annonsering? Nei. Dette er mitt fristed, min kanal eller lufteluke.

Ikke bare fikk jeg lov til å snakke om dette, hvordan jeg bruker nettet, hva jeg oppnår med det og hvilke muligheter det gir ...Jeg fikk blomster også! Tusen takk! 

( Og jeg fikk en påminnelse om at det faktisk går an, noen ganger, å tråkke litt utenfor komfortsonene og gjøre noe man egentlig ikke tror man kan. )

PS

Akkurat hva de søte små hadde å si om at jeg skulle ytre meg om bruk av sosiale medier skal vi ikke gå nærmere inn på...Men vi kan kanskje slå fast at de kunne vært biiiitelitt mer supportive.