Det skal de ha ros for amerikanerne, de snakker med alle. Hele tiden. Overalt. Om alt. Eller i hvertfall om det meste.
Woody og Queenie kan fremdeles bli glassaktige i blikket når de minnes Charlie som kjørte turistbuss i Los Angeles. Han snakket på inn- og utpust i fire timer. Bare avbrutt av små slurker energidrikk...
For egen del ble man mer rystet over reiseselskapet på flyet fra New York til Alberqueque. Hun var på vei hjem etter å ha tilbrakt seks uker hos sin sønn, hans kone og deres nyfødte ( og førstefødte viste det seg). Som hun sa; hun så det som sin plikt å hjelpe dem i gang med gode rutiner. Og, i tillegg ville hun gjerne hjelpe dem å organisere den nye leiligheten slik at den ble mest mulig praktisk.
Ikke overraskende ( mitt syn på saken ) syntes hun at de unge og kanskje særlig svigerdatteren hadde virket utakknemlig i perioder.
Jeg husker egen barselperiode, hvor magisk det var å stadig oppleve noe nytt med de søte små, hvor hyggelig det var å få besøk og vise frem vidunderet. Og hvor hyggelig det var å vinke gjestene farvel, etter noen timer, en dag, en helg og så synke inn i dette med å være en helt ny og fersk familie igjen.
Seks uker ville vært for mye.
Og nei. Det var ikke sykdom i huset. Det var bare det at hun syntes de trengte hjelp to get settled in.
Ja der er vi like. Jeg hadde blitt gal om noen plasserte seg slik her i heimen den gangen vi skulle "settle in" med våre små. Men jeg vet folk i egen slekt som bare syns det var helt vidunderlig at besteforeldre kom og bodde ukesvis i huset og tok over daglig drift. Så vi er forskjellige.
SvarSlettFor min egen del tror jeg også at jeg var så usikker, særlig med eldstemann, at jeg ville blitt enda mer usikker og sikkert ganske passiv om noen andre gikk inn med full tyngde og ordnet opp. Og ja, vi er forskjellige...men jeg tror likevel at den svigerdatteren i New York skiftet lås og tok et heftig glass vin med en gang svigermor var plassert på flytoget.
SlettOh my! Er det sant? Det der må endt i katastrofe!!
SvarSlettJeg tenker som deg, jeg var så usikker så usikker, at jrg ville blitt enda mer passiv og usikker av å ha en allvitende svigermor over oss den første tiden. Tror aldri jeg har hatt så behov for å stenge verden ute innimellom, som den første tiden etter at vi ble foreldre. (At jeg gråtende ringte min egen mor midt på natta og spurte om hun kunne komme til Oslo NÅ, da Anna var en snau uke, velger jeg å fortrenge.)