Man kan være særdeles lite overbærende ovenfor den akk-så-vanlige søskenkranglingen som er en del av det å vokse opp og glemme at dette var vi gjennom vi også.
Og så kan man hente frem hårspenna som ble kjøpt en av de siste dyrebare søsterdagene i New York, for snart atten år siden, og være litt blank i øynene og tenke at
nei, det er ikke rart jeg slapp unna den der berømmelige førti-årskrisen. Det var verre, mye verre, å bli 28 år og være eldre enn sin egen Storesøster.
Og disse dagene kommer og går. Noen ganger er de tette, andre ganger går det lenger i mellom. Men de blir aldri borte.
Nå sitter jeg her med tårer i øynene. Både for det du skrev, og for hjelpeløsheten jeg føler idag. En 16 åring vi kjenner opplevde før helgen det ingen 16 åringer burde få oppleve: å finne mamma'n sin død. Vår egen 16 åring sørger sammen med sin venn, og mitt mammahjerte blør for dem begge, og for resten av familien som har mistet kone og mor. Ord blir virkelig fattige. Sorg suger. Men sorg er bare vrangsiden av kjærlighet og gode minner. Uunngåelig og nesten som en fødsel. Det er bare en vei gjennom den, nemlig gjennom den...
SvarSlettJeg tror det er en mening med slike dager. Selv hvor vondt det er. Så er det noe vakkert i det også...
SvarSlettSøskenkjærligheten som varer evig <3