My heart

Noe gammelt , som en tinnskål gitt i dåpsgave.

Noe nytt, noe man gjør for første gang. Som å servere hjemmetørket reinsdyrhjerte.

Skåret opp med finkniven fra far .

Jo , livet er fylt av hjerter og kjærlighet .

alle hjerters dag

Vi er ikke så gode på sånne dager vi...Morsdag, farsdag, Valentine´s day og alt dette andre som dukker opp og som skal minne oss på at nå må vi kjøpe noe for å vise vår kjærlighet.
Det har ingen sammenheng med at vi ikke liker å få gaver, blomster og kaker. Gaver, blomster og kaker er stor stas og veldig hyggelig. Og enda hyggeligere blir det jo om dette er gitt med et åpent sinn og et reelt ønske om å skape hygge. Da trenger vi ikke åtte&fjørti heldekkende annonser i hver avis vi åpner  som påminner oss vårt ansvar som gode familiemedlemmer og gode forbrukere .

Ære være alle de som gjør noe ekstra utav disse merkedagene, det er ikke noe galt i det. Vi er bare ikke der  i det hele tatt.  Kanskje er vi sånne særinger som burde bodd midt uti skogen og gått rundt og kakket og sparket og vært indignerte over at verden er i endring?

Men altså, i år ligger vi faktisk an til en heidundrende markering av alle hjerters dag. Fruen har nemlig hatt to reinsdyrhjerter hengende til tørk. Og denne delikatessen skal vi smake på i kveld.
Selv om Queenie synes dette er hjerterått.

Se der ja. Ved hjelp av arkivet fikk vi med bilder av hjerter, roser og solnedgang. Men ikke av mitt lille, innskrumpede hjerte. Det får da være måte på.

den verdslige mor

Vi vandret gjennom det lokale sentrum i går bevæpnet med fiolinkasse, håndveske og bibliotekbøker. Mette på kaffe og fornøyde med livet sveipet vi innom de viktige temaer her i livet; vinterferie, ansiktsmasker, hva man skal bli og hvorfor gutter oppfører seg som de gjør.

Små og store detaljer fra skoledagen ble referert og (antakelig ) utbrodert og mor merket at tankene skled litt hit og dit og ikke alltid holdt seg stramt til livets urettferdighet, hvorfor noen alltid må låne passer og linjal og hvorfor noen bruker mobilen heeeeele tiden mens andre ( les: fortelleren) oppfører seg ordentlig og etter forskriftene...

Tankene vandret over til middagsplaner, logistikk og hvem som skal gjøre hva til enhver tid. Men da Queenie fortalte at hun skulle holde foredrag for førsteklassingene fikk man flettet inn et spørsmål om tema ( man må jo vise at man følger med).

Svaret var overraskende nok Gucci.

Nå er ikke vi helt hekta på merketøy og designervesker, men et og annet har nok frøkna snappet opp. Likevel syntes mor at det å fortelle en gjeng seksåringer om italiensk luksus var i overkant ambisiøst så man fulgte opp med spørsmål om hvem som hadde funnet på dette glitrende temaet.

Det var læreren, som mente at dette var midt i blinken for de yngste på skolen.

Javel, tenkte mor, og fulgte opp med hva de andre skulle fortelle om. Og de skulle snakke om emner relatert til naturfag og samfunnsfag. 

Da fant man det betimelig å spørre hvorfor i all verden hun skulle snakke om Gucci?

Hvorpå barnet så storøyd på sin mor. 

For hun skulle overhodet ikke snakke om italiensk luksusdesign. Hun skulle snakke om luftskip.

Og hva hun mener om mors ekstremt verdslige vinkling...? jotakk. Hun var ikke imponert ettersom livet handler om mer enn bare vesker og sko vet du, mamma.

PS: det er veldig, veldig plagsomt det ekkoet/ den gjenklangen i vårt lokale parkeringshus altså...særlig midtvinters og med biler overalt. Alle antydninger om redusert hørsel blir møtt med minimalt engasjement. 

lyden av rød og grønn allværsjakke

Det kan komme et lite vift av Neutrogena håndkrem, man kan fornemme en gnissende allværsjakke litt for nær. Man kan bla gjennom papirer og plutselig finne et kort med en håndskrift som aldri mer vil dukke opp i postkassa.
Man kan være særdeles lite overbærende ovenfor den akk-så-vanlige søskenkranglingen som er en del av det å vokse opp og glemme at dette var vi gjennom vi også.
Og så kan man hente frem hårspenna som ble kjøpt en av de siste dyrebare søsterdagene i New York, for snart atten år siden, og være litt blank i øynene og tenke at
nei, det er ikke rart jeg slapp unna den der berømmelige førti-årskrisen. Det var verre, mye verre, å bli 28 år og være eldre enn sin egen Storesøster.

Og disse dagene kommer og går. Noen ganger er de tette, andre ganger går det lenger i mellom. Men de blir aldri borte.

femten timer

Hva kan man gjøre på femten timer?  Ja, man kan for eksempel tegne mønster av en favoritt-overdel, sy en kjole med glidelås eller et skjørt med splitt. Man kan lære å legge snitt forskjellig vei på for- og livstoff, man kan drikke kaffe eller te, man kan klippe mønsterdeler og lage huskeliste for det som må syes ferdig når de tilmålte femten timene er vel overstått.

Man kan bli kjent med nye mennesker, diskutere kvalitetsforskjell på knappenåler og hvorvidt sandvasket silke er håpløst å sy på eller ikke. Man kan sprette opp sømmer, rette opp feilklipp, prøve skjørtelengder og diskutere snitt, farger og fasonger.

Man kan snakke om håndarbeidslærinnner man har møtt, prosjekt som har ligget gjemt og glemt innerst i et skap i årevis . Man kan snakke om det man har inderlig lyst til å sy en gang, og det man ikke kan forstå at det var nødvendig å sy på skolen.

Kort sagt; tre timer fredag kveld, seks timer lørdag og seks timer søndag kan gi et veldig fint kurs, nye vennskap og ikke minst - nye plagg  ( og en ganske matt kurslærer...)

nett(s)vett?

Alt du skriver i sosiale medier skal du kunne si til meg, på norsk, mens du ser meg inn i øynene.

Dette har vært mantraet etterhvert som de søte små beveger seg ut i internettets vidunderlige nye verden. For, det finnes ikke noe slikt som en fullstendig anonym kommentar, eller en ikke-sporbar melding. Bilder kan lagres, spydigheter likeså. Ord som skrives på engelsk får en annen betydning, en annen styrke på norsk. Det er lett å glemme, men viktig å huske.

Det ene barnet er på facebook, det andre på instagram. Facebooksønnen har motvillig godtatt mors febrilske venneforespørsler men man mistenker at et og annet blir filtrert bort. I tillegg er det lukkede grupper for klasse, fotballag og diverse annet. Den kjappeste veien å miste et i utgangspunktet skjørt vennskap ( i sosiale medier altså) ville være å kommentere eller på andre måter legge igjen spor på sønnens side, for den slags gjør man tydeligvis ikke.
Instagramdatteren er opptatt av å ha følgere og likes. Der får mor lov å følge og like i vilden sky, enn så lenge. Selvsagt er det mindre populært når mor går gjennom intens bruk av # og andre metoder for å sanke inn følgere og ikke alle kommentarer er like populære.

Det er ikke alltid så lett å følge med eller følge opp. For selv om facebook og instagram er store og relativt etablerte, finnes det et hav av andre små og store samfunn som vi knapt nok har hørt om før minst et barn er lykkelig etablert med konto og passord. Og vi, dinosaurene i huset, er avhengige av tillit, nettvett og gode dialoger.
Siden far er lykkelig fraværende fra alle sosiale medier, og dermed totalt avhengig av sin kone for oppdateringer på sladder, slarv og nye blomsterbuketter i de tusen hjem, faller mye av snakket om nettvett på mor. Og mor stuper ut i det, med blogg, twitter, facebook både for seg selv og bloggen og instagram.
Og ærlig talt, det er da morsomt? Det er stor stas å smelle sammen en liten tekst, klikke inn et bilde og vente på responsen. For det er ikke bare ungdommen som synes det er moro med litt bekreftelse på at man henger med i svingene og kan ordlegge seg med snert eller la seg avbilde i ikke-fullt-så-ukledelig positur som den man vanligvis opptrer i på butikken eller når man lufter bikkja. Det er hyggelig å fortelle at man for en gangs skyld har vært ute og hoiet, vært på fest, gått på bar ( gått i baret)

Men så snakker vi med de søte små om hvor viktig det er at disse søte små ikke legger ut bilder de kommer til å angre på, eller skriver noe ufordelaktig om dagens fiende. Og de søte små ruller med øynene og akker og oier og synes vi er fryyyyyktelig gamle for det der sluttet de jo med for lenge siden.
I motsetning til et par av venninnene dine , mamma...
Og hey, ja. Det stemmer kanskje det ja. Og da tenker man at joda, det kan være fristende å legge ut et bilde av de tre-fire vinflaskene vi skal hygge oss med på hytta i sommer, eller blogge litt om den gangen vi tok med litt for mye vin fra søta bror og svettet oss forbi tollen. Det er skremmende lett å legge igjen en ugrei kommentar på en artikkel på nett, eller uttale seg med fryd om den nye lover-boyen ( dette gjelder absolutt ikke meg altså, bare så det er sagt. Her har det ikke vært utskiftninger siden 1991).

Men så kan man spørre seg selv;
Hvis vi gjør det, hvorfor kan ikke ungene gjøre det samme?
Og tenk deg følgende; om noen år drar en av de søte ( ikke små lenger) på hyttetur med gjengen og fem timer senere ser du på facebook et bilde av en stabel ølkasser, og en helflaske blankt brennevin ved siden av. Synes du det er riktig? Vil du at sønnen, eller datter, skal legge ut noe slikt? Eller sette til livs noe slikt? Og kan du egentlig si noe, hvis du har gjort det samme selv?


Er våre voksne spor automatisk bedre og  mer gjennomtenkte enn de sporene våre barn legger igjen?
Og er det alt vi legger ut som de trenger vite, eller vennene deres?

Og til slutt; se på det øverste bildet. Det instagrammet jeg for et par dager siden, uten tanke på at det lå et sykt barn innrullet i dyner, tepper, puter og pledd på sofaen. Like før hadde vi hatt en diskusjon om dette med å skrive #yummi på bilder, noe hun hadde gjort uten helt å vite hva det betyr.
Da mor kom opp igjen på systua var det imidlertid klart og tydelig at frøkna hadde skjønt hva yummi betyr, og når det kan passe å bruke dette ordet.

ikke helt på høyden?

Queenie har vært hjemme i noen dager med et eller annet vondt av den typen som ikke er alvorlig nok for legebesøk men litt for alvorlig til at barnet sendes i skole.
Mor, som er lettpåvirkelig begynte å kjenne på elendigheten i går...Er det alle influensaers mor som flytter inn, tre dager før helgekurs i søm ( Ekstremt dårlig planlegging) ? Eller det viruset som visstnok flakker hvileløst rundt i bygda, i en evig jakt etter nye steder å slå seg til ro?
Hvis det er det første alternativet bør man unngå alkohol. Hvis det er det andre kan en gintonic redde helse og helgekurs.
Og dette har vært hovedbekymringen de siste dagene. Helt til en liten jypling nevnte noe om mulig overgangsalder. Det var rene mirakelkuren gitt. Fruen er fullstendig frisk. Det finnes ikke antydning til stive ledd, murrende nakke og hodevondt i det hele tatt.
Men det er nok lurt med en bitteliten skarp en i kveld, for sikkerhets skyld?

dreiundviertzig etwas

Alder er selvsagt ingen hindring,hver alder sin sjarm og joda, alternativet er jo tross alt verre.

 Likevel...det var mye morsommere å fylle atten, eller fjorten, eller toogtjue.

Men når man nå først skal fylle 43 år så kan man da like gjerne gjøre det i Berlin? Sammen med en av de venninnene som alltid har vært der, og som alltid kommer til å være der. En av de man har så mye å snakke med at vi muligens like gjerne kunne vært i Karlstad. Ikke for det, Karlstad er absolutt en hyggelig by altså . Men det er kanskje litt færre skobutikker der, litt lavere tetthet av hyggelige vinsteder og færre muligheter til å glimte til med skoletysk av typen muss ich in die Schlange stehen? Ich bin dreiundviertzig Jahre alt, heute og ikke minst Wie viel kostet et?

Men neste gang vi skal på tur, da dropper vi bursdager og sånn og reiser når det er hakket mildere. Det var nemlig ikke fullt så temperert i Berlin som Fruen i sin villfarelse trodde en ukes tid før avreise. 

Forøvrig en villfarelse man beskjemmet kom ut av ved å stille om telefonen fra fahrenheit til celsius. Og jada, selvsagt burde jeg ha skjønt at det ikke er 25 varme celsius i Berlin i slutten av januar. Jeg ville bare så veldig gjerne tro det.