om hår og hud

Woody skal konfirmeres neste år og i den anledning frekventeres kirken noe oftere enn hva vi er vant til. Det tar vi absolutt ikke skade av. Kirken er pen, budskapet godt og gdustjenestene varer knapt en time.
I går var vi på lysmesse hvor pen ungdom tente lys, leste tekster og sang. Og nå skal man selvsagt ikke sitte i Guds hus og tenke all verdens verdslige tanker. Men det gjør man jo. Eller, noen da. Deriblant Fruen.

For det første:
Hvorfor har alle jenter langt hår? Man husker fra egen oppvekst at noen var guttekorte på håret, noen hadde særdeles gradert bob og et fåtall hadde langt hår. Og siden dette var i tiden hvor man enten vasket håret i Timotei shampoo eller med en usannsynlig grønn og syntetisk epleduftende shampoo ble heller ikke håret fyldig og blankt slik som hos dagens ungdom.
For når man sitter der, på lysmessa, og ser disse hårmankene; Ingen har tynt hår.
Ingen har slikt hår der ørene stikker ut.

Hvilken leder over til neste spørsmål:
Er det over og ut med tynt hår? Og hvordan har dette skjedd? Finnes det remedier man kan klappe, smøre eller på andre måter tilføre englefjonene slik at de blir fyldige? Med en tiåring i huset kjenner Fruen prestasjonsangsten bryte frem...For hvordan skal man tilegne seg all denne kunnskapen? Skal det komme fra mor? Fra venninner? Fra frisøren? Når skal man begynne regimet med øredekkende hår?

Og dette leder til neste spørsmål:
Hvor ble alle pizzaene av? Og med det menes ikke de frossen-pizzaene som fantes før grandisen overtok. Nei, det er de begredelige guttefjesene der kvisene kjempet seg frem som kappgangere mot en mållinje man tenker på. Dette er også borte. Har guttene også begynt å stelle, vaske, tone og smøre?

Nå savner man egentlig ikke noe av dette, hverken tynt tjafsehår eller kjempekviser. Men det som var en trist del av vår oppvekst er visst helt borte.
Vi var ikke sånn. Vi visste rett og slett ikke at det fantes hjelpemidler som kunne gi oss glatt og fyldig hår og kjærester med kvisefrie kinn.
Vi var kanskje mer uskyldige, vi var mer barn. Men om vi var så voldsomt mye lykkeligere, det er en annen sak.