kvinnelig håndgjerning

Fruen hadde for en del år siden ansvaret for bestilling av håndstrikkede varer ved en av landets husflidutsalg. Selv kunne man ikke fatte at noen kunne tenke seg å strikke par etter par med selbuvotter eller masseprodusere setesdalsgensere for "ikke veldig god lønn".
Et par ganger spurte man noen av produsentene, og ja det var 99,5 prosent kvinner og de fleste var hva man kan kalle godt voksne hvorfor de holdt ut. Svaret var stort sett det samme;
Nå har jeg strikket til hele familien, og selv om det jeg får for hvert par er ikke så mye  blir det jo en fin sum når jeg leverer tretti par ( eller tre gensere/kofter ).
Så kan man jo spørre seg om dette er grunn god nok til å bruke dag etter dag på å strikke votter og vanter? Og man kan spørre seg hvorfor kundene stort sett reagerte veldig negativt de gangene vi satte opp prisene for å kunne gi produsentene bedre lønn?
Skal en kvinnes timer være mindre verdt enn mannens?
Er det fordi vi innerst inne synes vi burde kunne gjort det selv, eller fordi vi selv har vokst opp med strikkende/syende/heklende/vevende kvinner i familien og derfor er vant til at dette er ulønnet arbeid og noe man gjør ved siden av alle andre plikter?
Sigrid Undset skrev ofte om de hun kalte fattige skjæbner, kvinner som ikke akkurat befant seg på livets solside. Mange av disse levde av å sy, for forretninger eller privat. Det var lange kvelder med dårlig lys, lav lønn og en evige angst for at kunden ikke skulle bli fornøyd eller la være å betale.

Uansett hva som er årsaken så er det en kjensgjerning at kvinnedominerte håndverk er lavere lønnet enn de mannsdominerte, og at de fleste i dagens samfunn synes det er  akseptabelt å betale en høyere timepris for å skifte eksosfilter på bilen enn å få brodert bunad.

En gang i tiden lå det en viss prestisje i det å utføre broderi. Det ble ansett som vanskelig, og mye ble utført på frihånd ( altså uten påtegnet mønster). De flinkeste var ettertraktede og etterspurt over store områder. De var nesten uten unntak menn og ble godt lønnet. Men etter hvert som kvinnene har overtatt broderirammene har lønna sunket. Selvsagt kan dette ha en sammenheng med at broderi var en akseptabel fritidsbeskjeftigelse for bemidlede, ugifte kvinner som ikke hadde arbeid utenfor hjemmet.
Men likevel, det er et tankekors at i yrker der kvinner overtar vil lønna stagnere.

En tante som gikk på Statens kvinnelige industriskole fortalte at de pleide å ha felles fester med ingeniørskolen som lå like over veien. Da man lurte på hva som var tanken bak ble hun usikker, men hun mente det muligens lå en tanke der om at de som utdannet seg innen disse fagene trengte en forsørger. Vi snakker om tiden rundt 1965...Ikke 1865.

Hva som skjer fremover blir spennende. Stadig færre utfører tradisjonelle håndverk, og viljen til å betale for design er større enn viljen til å betale for tradisjonshåndverk. Dermed vil de fleste som utdanner seg innen søm i dag trekkes mot den mer prestisjefylte motebransjen, og da helst mot en karrière som designer ettersom det er slik at lønn for de fleste er en medvirkende faktor i valg av yrke. Kanskje vil det om noen tiår være så få igjen her i landet som er villige til å leve av å skifte glidelåser, reparere klær og sy bunader at lønna vil stige grunnet økt etterspørsel. Eller kanskje vil vi fortsette å betale lite for selve jobben men desto mer for å sende arbeidet til land der slike jobber fremdeles utføres av underbetalte kvinner?

Nå skulle man kanskje tro at Fruen takker pent nei til enhver jobb av typen overhodet-ikke-lønnsom.
Men neida...Men jevne mellomrom jubler man ja til å brodere en bunad fordi det er sånn en hyggelig jobb. Og så lukker man øynene, gleder seg over sluttsummen og gjør seg selv og andre håndverkere en bjørnetjeneste. Og oppfører seg omtrent som Olaug og Klara og de andre selbustrikkende damene man for femten år siden rystet på hodet over.