du skal itte strø i graset

Her en dag var vi ute og spaserte, jeg og matmor. Eller, hun gikk og jeg svinset og svanset litt hit og dit.
Ærlig talt, man kan da vitterlig ikke gå rett fram når det er så mye spennende å snøfte og grøfte etter?
At jeg ville strøket med glans på alle tester og prøver på å gå pent ved siden av får så være. Livet og verden skal utforskes.

Men så kjente jeg da, at nå kunne det passe å sette seg ned litt, sånn diskre vet dere...For jeg er litt sånn at jeg setter meg ikke ned på asfalt og annet glatt underlag. Jeg vil ha grus og gress slik at jeg unngår  uhumskheter på labbene mine.
Men hva skuet mine øyne? Et forbudskilt?
Hva er dette tenkte jeg, skal jeg ikke få strø i graset?
Eller er dette ment for de uansvarlige hundeluftere som ikke har med det danskene så vakkert kaller øhm-øhm-poser?

Nåja, jeg fant meg en annen grøft. For det sier jeg dere, det der med at små terriere er strie og stridige, det stemmer slettes ikke. Jeg er myk som en lilje jeg altså.

kreative sommerdager

Og vips var den over, ikke sommeren, men årets første kreative sommeruke.

Noe vi har jobbet mot og planlagt i flere måneder. Fruen har hatt stressnakke ved tanken på å være ansvarlig for at noenogtjue unger og noen voksne skal ha en meningsfylt og utviklende uke.

Vi har sydd i og trykket på skinn

Vi har snekret hyller, laget spekefjøler og spikket

Vi har kjevlet, stekt, smurt og spist potetlomper. Smøret vi smurte med kjernet vi selv ( eller ristet )

Vi har laget boller i pappmaché, malt og lakket dem og enkelte av oss har oppdaget at aktiviteter man bedrev på syttitallet er enda morsommere nå

Noen har strikket masse, andre ikke fullt så mye. Noen har fingerheklet eller tvunnet snorer.

Ingen måtte på legevakta og alle har fått nye venner.

Nå gleder vi oss til neste uke, i august. Fruen håper den blir like fin.

juks og behag

To venninner på biltur, med det mål for øyet å sole seg på en snøflekk og speide etter kjekkas i bil. Ferdige med førstevakt i spisesalen og klare for en lang sommer på fjellet.
Snøflekken velges, liggeunderlag rulles ut og norske flagg plasseres i veikanten.
Men passerer kjekkasen?
Neida.
Etter noen varme timer, og med prektig bikiniskille pakkes bilen og alt er klart for retur. Da skimtes i det fjerne - kjekkas i bil.
Venninne med sertifikat får en glimrende ide:
- Vi stopper ham og sier vi ikke får start på bilen
Venninne uten sertifikat er skeptisk til hvordan dette skal gå til.
Men hun med sertifikat og bilkyndig far vet råd. Fort åpner hun panseret, plukker ut en svart ledning og erstatter den med en tom ledningstrømpe som oppbevares for å gjøre bilen umulig å starte.
Så når kjekkas i bil kommer kjørende henger venninenne lett drapert over panseret og vifter etter hjelp.
Kjekkasen åpner panser, klemmer på det som skulle vært en ledning og konstaterer raskt at her er det juks og fanteri og slettes ingen ledning.

Av dette lærte vi følgende:
1. Å aldri undervurdere en blond kjekkas som kjører veipatrulje

2. Noen ganger kan man jukse seg til et godt resultat. For selvsagt inviterte vi ham på kaffe. Og takket være dette, gode råd fra kokkene på fjellstua og et par-tre andre faktorer har hun uten sertifikat nå vært sammen med kjekkasen i 21 år. Og forresten, hun har sertifikat nå altså...

kreativ sommeruke

Det er alltid spennende

Både for oss voksne og for barna som i fem dager skal gjennom et visst antall aktiviteter. 

I år har vi valgt å jobbe med strikking, pappmaché, snekring, spikking, skinnarbeid og baking av potetlomper. Noe har vi gjort før, andre aktiviteter er nye av året.

Og det er det mest spennende, for tenk om noe av det nye viser seg å være helt mislykket?

Heldigvis er både ungene og vi voksne fornøyd.

Fruen, som er daglig leder, er aller mest fornøyd med at man i år valgte å benytte seg av fløyte istedenfor stemmeprakt ved innkalling av barn. Alle som har prøvd å avbryte noen&tjue unger som er ivrig opptatt av boksen-går og fotballspill på tampen av en pause vet at det er lett å tippe over i falsett...

En ivrig fløyting derimot virker som en drøm og skaper atskillig mer munterhet enn en hylende og harkende fruefurie.

Fra bord dekk deg til duk dekk meg

Det er , av uvisse årsaker, mye enklere å kjøpe duker enn å bruke duker. Ihvertfall her i huset. Det hender ikke sjelden at man etter en vellykket loppisrunde kommer hjem med både to og tre duker som man bare måtte ha. Og så havner de i skapet, eller i en skuff. Og der blir de liggende, og liggende. 
Som denne, som utvilsomt hadde sin storhetstid på det glade syttitall. Fruen er sikker på at den har vært til stor glede i et eller annet hjem. her derimot har den ligget i skapet, i påvente av 
A: at man får det ideelle runde bord og 
B: at duker med umiskjennelig syttitallsstil vil få sin renessanse.
Siden ingen av delene er innen rekkevidde ble duken sydd om til skjørt. 
Ikke akkurat det fineste skjørtet i verden ifølge Queenie, men ihvertfall flere hakk bedre enn det i samme snitt som er sydd av en glitrende juleduk...

Slik får du et svingende flott skjørt

Rundklipte skjørt krever mye stoff, og det blir som oftest minst en sidesøm. Stor vidde gir også en nederkant som er lang, og lenger enn lang. Dette er også et godt argument for å sy et skjørt av en avdanket rund duk – du slipper nemlig å falde den..  Jobben er allerede gjort!

Dette trenger du:

-Rundklipt duk i passe størrelse,

- skråbånd 

-glidelås 20 cm. 

-sykritt 

- sytråd 

-knappenåler

- målbånd 

- saks 

-symaskin 

- strykejern.

Dette gjør du:

1. Finn midtpunktet i duken

2. Marker midtpunktet med et lite kryss

3.Mål livvidden til den som skal bruke skjørtet, og tegn en sirkel med utgangspunkt i krysset. 

4. Klipp opp 1 cm innenfor opptegning( sømmonn ). 

5. klipp en splitt og sy i glidelås. 

6. sy på skråbånd som kant i livet.

Jeg målte en kakeboks og kom til det gledelige resultat at livvidde=kakeboksens omkrets. Det sparte meg en del måling...

Og husk en ting: skal du ha et rundklipt skjørt så er det bedre å klippe en for liten sirkel til åpning enn å plutselig ende opp med skjørt med strikk i livet fordi åpningen ble for stor. 

Og du, om du ikke synes glidelåssying er livet og lykken...tråkle den pent på plass og sy for hånd. Kanskje tar det kortere tid, og mest sannsynlig blir det penere enn en utrent maskinsøm.

Knytt et tørkle på nytt

Mange sier at det de leter etter alltid er der de leter til slutt. Det er helt naturlig, ettersom de aller fleste slutter å lete når de finner det de i utgangspunktet var på jakt etter. De morgenene jeg ankommer klesskapet med en plan, ender jeg som oftest opp med å lete. Først leter jeg etter det jeg opprinnelig hadde i tankene, men etter hvert er det bare tiden som begrenser min innbitte romstering. De dagene jeg har tenkt å toppe antrekket med et fjongt silketørkle går det som oftest riktig ille. Jeg har ”noen” silketørklær. Det går uante mengder av dem i en koffert, og på loppemarkeder ligger de i bunker i eskene under bordet. Dessuten er de så små at de egentlig aldri blir skikkelig slitt heller, og det er kanskje hovedårsaken til at en skuff i skapet mitt et proppet full av tørklær i alle farger og størrelser.

Jeg har hatt ambisjoner om å sy dukketøy av noen, men så ser jeg hvordan dukketøyet blir håndtert og da klarer jeg ikke det. Og så tenker jeg på å sy puter, men det er de stort sett for tynne til. En venninne kom med dette tipset, som er helt strålende og kjempelett.

Slik får du en topp av et silketørkle

Det er veldig variabelt hvor mye jeg bruker tørklær, og som oftest blir de liggende ubrukt fordi jeg ikke finner ut hvordan jeg skal knytte dem eller hva de passer sammen med. På denne måten kan større tørklær gjøre nytten som en overdel istedenfor å ligge trykt sammen i en skuff.

Dette trenger du:

- Kvadratisk silketørkle, stort nok til å knytte på ryggen

-1 m lærsnor (eller annet knyttebånd ),

-  symaskin/ nål og tråd.

Dette gjør du:

- Brett ned det ene hjørnet av tørkleet

- Stryk ned kanten og fest med nåler

- Sy en stikning. Husk at knyttebåndet skal få plass i løpegangen

- Trekk knyttebåndet gjennom. Det enkleste er å feste en sikkerhetsnål i enden og dytte den gjennom

- Når du skal ta på overdelen, knytter du førs tørklesnippene på ryggen.. Etterpå knytter du båndet i nakken. Jo mer du drar til desto mer tekkelig blir du….

retur

Kan man gjenta en suksess?
Er det like sjarmerende å bo på hotell som i leilighet? Vil byen være akkurat så sjarmerende, innholdsrik og akkurat passe stor som vi husker den?
Vil det være rart å være der uten de gode vennene vi var der med forrige gang? Burde vi valgt et helt annet sted, og bevart minnene om denne byen?

Alt dette, og mere til vil vi få svar på i løpet av sommeren. Vi må bare jobbe litt til først.

klippe, klippe

Det burde ikke kommet som noen overraskelse. Ærlig talt, bare et blikk eller to inn i Høvdingens klesskap, eller litt tankevirksomhet over skjortestrykingen.
Her har vi ingen rockabilly eller hillbilly, heller ingen happy hippie. Her er det variasjoner over et og samme tema, nemlig blå- og hvitstripete skjorter.

Så hvorfor går man da fremdeleles av sted og kjøper skjorter som bryter med dette mønsteret, og forventer at de skal brukes? Det hjelper ikke at Fruen i huset synes orange er en feiende flott farge hvis skjortebæreren ikke føler nevnte farge passer i møter og jobbsammenheng.
Når han heller ikke er av de som trekker i skjorte på fritiden blir Fruens forsøk på å kle mannen i fargerike klær hengende i skapet.
Men ikke nå lenger.
I dag kom Queenie over sin mor som glad og fornøyd klippet i stykker Høvdingens skjorter, og barnet utbrøt
Er du sinna på pappa siden du ødelegger klærne hans?
Absolutt ikke. Håpet er at det atskillig mer attraktivt å gå med kortermede, fargerike skjorter enn ditto med lange ermer.

Og forresten, om noen synes det er skammelig at stripene ikke stemmer;
de gjør ikke alltid det ettersom ermer ofte smalner av nedover. Da kan det ikke gå opp med striper hele veien rundt.

drømmen om lys og varme

Tidligere har man skrevet om drømmen om rosekopper med gullkant, og om mor som ikke var like positiv til nevnte kopper. Og man har skrevet om lykken da man omsider, i en alder av førti år, fant og kjøpte de perfekte rosekopper. Vel å merke er dette Fruens syn på saken, Høvdingen er noe mer lunken til slike kopper.
Noe annet man husker er å være barneskoleelev midtvinters og stå foran utstillingsvinduene til samvirkelaget i barndommens dal og se på lampene. Og ikke helt vanlige lamper...Det man drømte om, med rød nese og kalde fingre i polvottene, var bildelampene. Særlig to motiv har festet seg i minnet. Den med Niagara Falls, og ikke minst - skogbrannen. Hvis vi så riktig lenge på den kjente vi nesten varmen fra flammene...
Og nå, når man er voksen og kan innrede etter eget forgodtbefinnende er lampene ikke å oppdrive. Ikke at det ville ha hjulpet om man så dem i salg heller ettersom det er to voksne med stemmerett her i huset hvorav den ene er mindre interessert i merkelige lamper fra syttitallet...
Derfor er denne en fattig trøst, enn så lenge. Men sannelig, den dagen lampen med skogbrann er tilgjengelig, så skal den i hus. Om den så må bo på systua.

veivalg

Det siste halvåret har det blitt mange vikartimer på Design&Tekstil, og Fruen har oppdaget at det å undervise er spennende, utfordrende og ikke minst - givende. Faktisk trives man så godt med å formidle fag og å omgås ungdom at tanken på å ta (den hersens ) pedagogikken ligger til modning.
Nå er eksamen vel overstått, og om få dager forsvinner jentene over på andre linjer, andre skoler. Noen tar påbygning og ender med en allmennfaglig studiekompetanse, noen ønsker å fortsette innen sømverdenen og noen vet ikke helt hva de skal bli.
Og så spør de, og man svarer etter beste evne mens man i sitt still sinn undres på om man er rette vedkommende til å gi råd om utdannelse og karrière...
For hva har man selv gjort?
Allmennfag, sømlinje, svennebrev som buntmaker, hospitant hos modist, noen år på Husfliden, svennebrev som bunadtilvirker, noen år på Husfliden, noen år som selvstendig og etterhvert stadig mer undervisning. På kurs og i skolen.
Ikke akkurat en rett linje, og ikke lett å finne den røde tråden i dette. Annet enn at det stort sett har handlet om tråder kanskje?

Rådet man gir er sikkert lett for oss som er voksne og vet at verden ikke faller i grus annenhver måned;
ta deg tid, velg det du føler er riktig og om det blir feil velg noe annet. Du trenger ikke en fiks ferdig fasit når du er tyve år. Livet er i stadig endring og det som er riktig og viktig når du er ung er ikke nødvendigvis like riktig og viktig tyve år etter.

Hvordan man selv endte opp med å sy bunad fremstår fremdeles som noe diffust. For selv om Barndommens dal er rik på draktskikker og "alle" har bunad, så var vi av de som ikke hadde bunad. Mor var ikke spesielt glad i å stryke bunadskjorter og støttet helhjertet opp om minstebarnets ønske om speideruniform på 17.mai. Det kan ha vært årene på Husfliden, for selv om det meste av tiden ble tilbrakt i garnavdelingen så avløste man en og annen gang borte hos bunadene. Det kan ha vært den stilling-ledig-annonsen man så den våren permisjonstiden med Woody nærmet seg slutten, der man for første gang skjønte at det å være bunadtilvirker faktisk var et fag, ikke bare noen gammeltanter drev med.
Det finnes ingen enkeltstående løsning, og ingen gode svar.

Og om de forstår det, disse jentene som nå skal ut på nye eventyr, da har man muligens gitt dem en idé om at fremtiden er noe du skaper selv. Om de derimot ikke forstår det, ja da har vikaren bidratt til å skape enda mer forvirring i et dusin unge sinn...

spørsmål fortjener svar

 Queenie var to år gammel da hun stakk en varm hånd i sin mors, smilte smektende og sa Vi er bestevenner, vi kan snakke om alt.
Og selv om morshjertet banket varmt  svarte man du kan snakke med meg om alt, men ikke omvendt.
For det er en viktig forskjell, vi skal være oppdatert på barnas gjøren og laden, men de trenger ikke nødvendigvis være like oppdatert på hva vi bedriver tiden med.

Vi er ikke  alltid helt enige om hva de søte små trenger å vite. Selv husker Fruen godt fra egen barndom at det var uendelig mye man hadde lyst til å spørre om, men som vi ikke turte nevne. Eksempelvis var det slik i grenda i Barndommens dal at vi lekte sammen alle ungene, og vi yngste snappet opp en del interessante ord og uttrykk. Det var ikke alt vi forstod betydningen av, men vi forstod nok til at vi visste dette ikke var slik vi gjenfortalte hjemme. For om vi hadde kommet hjem og briljert med vår kjennskap til lokale navn på diverse kjønnsorgan ville vi mest sannsynlig ikke lekt utendørs på en del uker...
Slik vil  ikke Fruen ha det. Er det noe de lurer på, så får de spørre og så svarer man som best man kan, selv om det ikke alltid passer like godt å forklare og fortelle. For eksempel er ikke lørdagskøa på matbutikken rett sted for å forklare hva de små, flate pakkene bak kassadama inneholder, eller hva man egentlig skal med innholdet.
Men til tross for gode forsetter, gode samtaler og barn som tør å spørre når de treffer på vanskelige ord, enten det er fyord, Warszawapakten eller adjektiv som besværlig så er det noen ganger man angrer på denne åpenheten og denne holdningen til at spørsmål fortjener svar:

Her en dag investerte Fruen i nytt pudder, og etter å ha mattet seg betraktelig ned var tiden inne for å motta hyllesten fra husets yngste. Fruen strøk seg over kinnet og fisket uhemmet etter komplimenter om ferskenhud.

Hvorpå barnet svarte; mener du de hårete? De som vi aldri kjøper fordi du synes de er seige i skinnet?

Jo, det var forsåvidt de man tenkte på ja...

kvinnelig håndgjerning

Fruen hadde for en del år siden ansvaret for bestilling av håndstrikkede varer ved en av landets husflidutsalg. Selv kunne man ikke fatte at noen kunne tenke seg å strikke par etter par med selbuvotter eller masseprodusere setesdalsgensere for "ikke veldig god lønn".
Et par ganger spurte man noen av produsentene, og ja det var 99,5 prosent kvinner og de fleste var hva man kan kalle godt voksne hvorfor de holdt ut. Svaret var stort sett det samme;
Nå har jeg strikket til hele familien, og selv om det jeg får for hvert par er ikke så mye  blir det jo en fin sum når jeg leverer tretti par ( eller tre gensere/kofter ).
Så kan man jo spørre seg om dette er grunn god nok til å bruke dag etter dag på å strikke votter og vanter? Og man kan spørre seg hvorfor kundene stort sett reagerte veldig negativt de gangene vi satte opp prisene for å kunne gi produsentene bedre lønn?
Skal en kvinnes timer være mindre verdt enn mannens?
Er det fordi vi innerst inne synes vi burde kunne gjort det selv, eller fordi vi selv har vokst opp med strikkende/syende/heklende/vevende kvinner i familien og derfor er vant til at dette er ulønnet arbeid og noe man gjør ved siden av alle andre plikter?
Sigrid Undset skrev ofte om de hun kalte fattige skjæbner, kvinner som ikke akkurat befant seg på livets solside. Mange av disse levde av å sy, for forretninger eller privat. Det var lange kvelder med dårlig lys, lav lønn og en evige angst for at kunden ikke skulle bli fornøyd eller la være å betale.

Uansett hva som er årsaken så er det en kjensgjerning at kvinnedominerte håndverk er lavere lønnet enn de mannsdominerte, og at de fleste i dagens samfunn synes det er  akseptabelt å betale en høyere timepris for å skifte eksosfilter på bilen enn å få brodert bunad.

En gang i tiden lå det en viss prestisje i det å utføre broderi. Det ble ansett som vanskelig, og mye ble utført på frihånd ( altså uten påtegnet mønster). De flinkeste var ettertraktede og etterspurt over store områder. De var nesten uten unntak menn og ble godt lønnet. Men etter hvert som kvinnene har overtatt broderirammene har lønna sunket. Selvsagt kan dette ha en sammenheng med at broderi var en akseptabel fritidsbeskjeftigelse for bemidlede, ugifte kvinner som ikke hadde arbeid utenfor hjemmet.
Men likevel, det er et tankekors at i yrker der kvinner overtar vil lønna stagnere.

En tante som gikk på Statens kvinnelige industriskole fortalte at de pleide å ha felles fester med ingeniørskolen som lå like over veien. Da man lurte på hva som var tanken bak ble hun usikker, men hun mente det muligens lå en tanke der om at de som utdannet seg innen disse fagene trengte en forsørger. Vi snakker om tiden rundt 1965...Ikke 1865.

Hva som skjer fremover blir spennende. Stadig færre utfører tradisjonelle håndverk, og viljen til å betale for design er større enn viljen til å betale for tradisjonshåndverk. Dermed vil de fleste som utdanner seg innen søm i dag trekkes mot den mer prestisjefylte motebransjen, og da helst mot en karrière som designer ettersom det er slik at lønn for de fleste er en medvirkende faktor i valg av yrke. Kanskje vil det om noen tiår være så få igjen her i landet som er villige til å leve av å skifte glidelåser, reparere klær og sy bunader at lønna vil stige grunnet økt etterspørsel. Eller kanskje vil vi fortsette å betale lite for selve jobben men desto mer for å sende arbeidet til land der slike jobber fremdeles utføres av underbetalte kvinner?

Nå skulle man kanskje tro at Fruen takker pent nei til enhver jobb av typen overhodet-ikke-lønnsom.
Men neida...Men jevne mellomrom jubler man ja til å brodere en bunad fordi det er sånn en hyggelig jobb. Og så lukker man øynene, gleder seg over sluttsummen og gjør seg selv og andre håndverkere en bjørnetjeneste. Og oppfører seg omtrent som Olaug og Klara og de andre selbustrikkende damene man for femten år siden rystet på hodet over.

sol, nå!

Her en dag, mens jeg slang rundt på nettet i min evige jakt på gode kupp og rimelige leveranser av utenlandske lekkerier, kom jeg over dette bildet.
Og med hele min kropp, alle mine tette kilo, kjenner jeg at jeg trenger sol og sommer, gjenglemte grillpølser og bading i dammer og gjørmehull.

Og forresten. Nå har jeg vært lystige Laika aldri så lenge...Jeg tror jeg skal skifte navn.
Hva tror dere om sjefen over alle schäfere?

Uvillig elev - villig lærer

Tredve år tilbake i tid;
En håndarbeidssal med rundt femten elever bevæpnet med garn og strikkepinner. Målet var å lage hver sin lapp, og når den andre gruppen også hadde strikket sine lapper skulle det hele syes sammen til en slange.
Slik man husker det satt fjorten elever og strikket som små maskiner, mens den femtende satt svett og fortvilt og masserte stramme masker av magnetiske pinner. At lappen i det hele tatt ble ferdig kan eleven takke læreren for, hun hadde en egen teknikk med å vippe vrange små masker over på neste pinne.
Eleven var sjeleglad når halvåret med håndarbeid var over.

Hopp noen år fremover;
En ungjente prøver å knekke koden på sying av ballongskjørt ved hjelp av sin mors symaskin og et stykke hvitt lakenlerret. Når man endelig har fullført sitt første frivillige prosjekt rakner det i første vask fordi man ikke har forholdt seg til dette med sømmonn. Kanskje burde mor i dette tilfellet nevnt fordelen ved å sy pene sømmer; ikke bare at vrangen blir pen men at holdbarheten øker.

Og hopp fram til nåtiden:
Hun som aldri utmerket seg i håndarbeistimene syr og underviser i søm.
Hva som skjedde? Kanskje var det de voksne som aldri ga opp, som ikke rullet med øynene eller slang spydigheter over skeive sømmer og svette strikkelapper.
Og dette er noe av det Fruen har i bakhodet når hun står foran en klasse, et knippe kursdeltakere eller en skoleklasse som kommer hit på juleverksted. Man kan lære hvis forholdene legges til rette. Ikke ved at den voksne gjør alt, det lærer man ingenting av og føler seg bare håpløs og teit, men ved å få litt hjelp på veien.
Den voksne kan strikke en pinne i ny og ne, tre en nål, slå en knute, klappe en skulder oppmuntrende, sy noen sting. Og ikke minst, man kan være voksen nok til å huske følelsen av å ikke mestre det alle andre mestrer.

Selvsagt hender det man har lyst til å skrike, fortelle en elev at joda, du har lært å sy knapphull, eller vet du hva, symaskina kommer ikke til å ete deg opp når du slår den på.
En elev som får forklart at en ujevn søm blir stygg i vask eller er bortimot umulig å stryke ut skjønner dette bedre enn argumentet med at vrangen skal være like pen som retten. En elev som får vite at sytråd med knute er mer praktisk fordi man da unngår å trekke den ut skjønner at en knute sparer deg for dobbel jobb.
Og en elev som får vite at læreren aldri kravlet seg over en middelmådig G i håndarbeid vil kanskje skjønne at det er håp for de fleste.
At man betalte en klassevenninne for å lage prøvelappene i hekling derimot, det forbigår man i stillhet ettersom prøvelapper faktisk er ganske lurt å lage ( og spare på). Hvis Fruen for eksempel hadde spart på sine ville hun spart seg selv for en del unødige timer ved sybordet denne vinteren...

EM i (tv)titting

Det må ha vært sommeren 1982, eller der omkring. Uansett, det var VM ( eller EM) i fotball og fruen som vagt hadde begynt å engasjere seg i det motsatte kjønn fulgte med på en og annen kamp. Om ikke akkurat for kampresultat; offside visste man slettes ikke hva var. Hverken det eller corner var uttrykk vi brukte når vi spilte store mot små eller gutter mot jenter i nabolaget.
Men det var noe med disse sydeuropeerne som løp rundt med korte shortser og lenger hår enn hva man var vant til...
Nå har det blitt slik at de man ser på banen i disse tider, de er så usigelig unge. Og selv om de e minst like veltrente og minst like langhårete som for tretti år siden, så er de ikke plakatmateriale.
Ihvertfall ikke for Fruen. Enkelte andre i husstanden er mer engasjert og veier for og mot diverse landslag. Og når de samme i husstanden tror mor er oppriktig engasjert, for hey hvorfor drar man ellers på fotballtur til Liverpool?, så er det duket for , om ikke tid foran TVen så i det minste forventet forståelse for at fjernsynsskjermen fylles av svette menn.
Om så skjer, og om man kjenner frustrasjonen ligge som en dyster sky bak øyelokkene...her er et par tre tips for å bli forvist fra stua eller enda bedre få avkommet til å emigrere til kompiser med forståelsesfulle foreldre:
1. Le riktig høyt og skjærende ved upassende anledninger.
2. Sett deg godt til rette midt i sofaen med lavendelduftende fotbad, neglelakk og strikketøy. Mist garnnøstet, ikke oppi fotbadet, men bortover gulvet med jevne mellomrom og be om hjelp til å hente det.
3. Utvis enormt engasjement for utseendet til spillerne og trekk gjerne frem fordelaktige frisyreendringer fra forrige mesterskap. Dette kan også virke oppstrammende på voksne partnere som da oppildnes til å avslutte tv-titting og heller engasjerer seg i deg.
4. Støvsug!

Nå kan det hende at ingen ting biter på...
Da kan man med lett hjerte lese kinoprogram, bruke ekstremt mye tid på badet, eller rett og sett bare nyte synet av veltrente menn. Men, var ikke shortsene kortere før?
Og ærlig talt, er det egentlig verre å se svette menn spille fotball enn snørrete menn bedrive skiskyting?

Forresten; noen av dere vurderer å se SnowWhite and the Huntsman -gjør det. Den har Queenie og Fruen sett i kveld.

som en punktert ballong

Vi er ferdige med 17.mai, konfirmasjoner og bursdager.
Vi er ferdige med selvangivelser og planlegging av ferie.
Vi er ferdige med utvidelse av hekk.

Og Fruen har takket pent ja til å jobbe mer som vikar disse siste ukene av skoleåret. Og vips merker man at alle ord blir brukt opp på elever og de søte små. Og joda, Høvdingen får noen ord han også, av den hyggelige sorten.

Men bloggen har måttet lide. Ensom og forlatt ligger den på mac´en og ber om oppmerksomhet, like patetisk som en viss tiggende hund.
Derfor må tiltak settes i gang og Fruen må sparke seg selv i gang. Eller, må man det?
Kunne man like gjerne lagt ned? Eller blogget hvert jubelår?
Eller kanskje  kan man ty til gode lesere og fri til dere for litt inspirasjon?

Snälla: gi meg en utfordring eller to å skrive om.

sytten år

Når en storesøster dør slutter man å kalle den som er igjen lillesøster, eller som i Barndommens dal vesljenta.
Og det er et savn. Noen ganger, når man møter folk man egentlig ikke kjenner hadde det vært så enkelt og greit å presentere seg som nettopp dette, vesljenta til reingjeteren. Nå må man si, datteren til reingjeteren, og så vente for å se om det blir kommentert, om noen sier åja, det var to av dere, var det ikke?
 I dag er det sytten år siden hun døde. Sytten år med savn, sorg og et ønske om å kunne snakke med henne igjen. Ikke i tankene, eller via et medium. For selv om noen velger den løsningen så tror Fruen at om storesøster virkelig ville fortelle oss noe så hadde hun klart det på egen hånd.
Og kanskje gjør hun det? Som når man sitter på en benk i Nice, ser ut over blått hav og er lykkelig, hvorfor kjenner man da den umiskjennelige duften av hennes håndkrem? Er det hun som gleder seg over at vi også har det bra?
Men likevel, det er ikke alltid nok. Det er ikke nok å se bilder, besøke en grav. Det skulle vært mer. Det skulle vært den blide stemmen i telefonen, den jevne håndskriften utenpå en konvolutt.
Det skulle vært to av oss. På ordentlig.

Og så klemmer man litt ekstra på de to som gav oss lyset tilbake og ber om unnskyldning for at man noen dager ikke er helt i balanse. Og det er en trøst i dette at selv om det antakelig er mest fristende å vri seg unna så holder  de ut. Og de spør, de hører historier om igjen, de spør og de lar tanten de aldri møtte være en del av livene våre. Og de vet det ikke, men det er den beste trøsten. Ikke tiden, men de lyse barnestemmene som snakker om et menneske de ikke har møtt, men som de likevel har en forhold til. De lar henne være en del av vår historie. De lar meg beholde henne.