Glade bunadbarn

Det nærmer seg 17.mai og mange har festantrekkene for de håpefulle klare mens andre teller på knappene om de skal gå for bunad, festdrakt eller annet pentøy. Og det er mye å tenke på; pris, bruksvennlighet og hvor ofte plaggene vil bli brukt før barnet vokser ut av de er hensyn å ta. Noen har glede av å arve fra eldre søsken eller andre familier. Noen har foreldre eller besteforeldre som kan sy nytt og sy om, mens andre er avhengige av å kjøpe nytt. Noen synes det å vise tilhørighet til hjemstedet gjennom bunadbruk er viktig, andre synes det å kjøpe en festdrakt uten lokal tilhørighet er helt ok. Noen går for ull, andre for lette blondekjoler. Det finnes ingen fasit, ingen enkle løsninger og selv om Fruen naturlig nok ( fagidiot som hun er) synes bunad er det fineste så har man kapitulert og lar den førstefødte feire nasjonaldag i dress. Han har brukt bunad fra han var et år, men for noen år siden var meldingen klar - bunadbruk er ut. Og hva gjør en bunadtilvirker da? Selvsagt kan man lokke og lure, ty til bestikkelser og kjøre på med loslitte argument. Eller man kan stilltiende håpe at Woody om noen år ser lyset i de blanke sølvknapper og vender tilbake til bunadflokken. For om man nå hadde tvunget ham til å vandre rundt i rutete vest, knebukse og ullstrømper når han egentlig ikke vil og mest av alt føler seg som en fjompenisse så ville all fremtidig bunadglede blitt loppet av ham. Derfor har vi også vært avslappede i forhold til dette med korrekt tilbehør. Queenie gjemmer med jevne mellomrom sin mors bunadskaut med begrunnelsen at skaut er flaut, og har ved flere anledninger vist seg med egenklippet lugg og uten hodeplagg.Her har hun vært klinkende klar, den dagen vi setter på henne skautet slutter hun å gå med bunad.Nå er vi heldigvis ferdige med skamklippede pannelugger og det mest akutte behovet for dekkende skaut er dermed borte, men likevel...Det plager Fruen bittelitt. Vi har også latt de søte små tilbakelegge et relativt langt 17.maitog iført joggesko. Ikke fordi de skal løpe, men fordi bunadsko ikke alltid er like behagelig på små føtter. De kan kippe ( Fruen mistet selv en sko ved en lignende anledning og måtte kjempe seg motstrøms i det som fortonet seg som et milelangt tog av større elever for å finne tilbake til den svarte og fotformede).Bunadsko kan klemme på små tær, eller ha så glatte såler at våt asfalt fortoner seg som en fristende skøytebane). i det hele tatt, det å gå med vonde sko kan fort medvirke til at hele bunadsopplevelsen blir negativ. Nå gjelder forsåvidt ikke dette bare bunadsko, men generelt pensko uten knytting. Men om man velger joggesko istedenfor bunadsko er det alltids en idé å styre unna rosa blinkesko eller kule Converse... Det er slik med bunadbruk at det skal læres. Og som med det meste andre man skal lære så er lystbetont læring å foretrekke fremfor tvang og foreldede argument. Man kan trekke på barnet en bunad fordi det er det vanlige, men man får ikke automatisk barn som trives i bunad. Man kan irritere seg grønn over tenåringen som insisterer på rosarosa lip gloss og dingelpynt i ørene til konfirmasjonsbunaden og forgjeves tute henne ørene fulle om respekt for tradisjoner. Men like gjerne kan man puste dypt inn, spandere en ny lipgloss og stilltiende håpe at hun om noen år innser at svingende turkise og gule øredobber ikke nødvendigvis er innovativt og lekkert til en bunad. Gi dem tid, la de velge litt selv og la avkommet selv få oppdage gleden over å bruke bunad. Eller, la dem oppleve gleden i det å bli hørt og dermed slippe å bruke bunad.