Noen dager kan man klippe og sy slik at det virkelig synes, og når arbeidsdagen er over kan jobb etter jobb krysses av lista. Fornøyd kan man klappe seg selv på støl skulder og fable om kommende fridager og belønning av den verdslige sorten.
Andre dager ender man opp med alle de små detaljene som aldri kommer med på huskelista; sy hekter i liv, legge opp de siste fjorten centimeter på en stakk, klippe takkekanter, sy rynketråder for hånd ( over fire tråder, under fire tråder...)
Men lista krymper, litt etter litt.
ps. Det kan jo også skyldes gårsdagens favorittkunde som slettes ikke vil at barnebarnet skal ha bunaden til 17.mai. Nei, hun skal værsågod vente med debuten til konfirmasjonsdagen.
Akkurat nå er Fruen helt enig...
Ære-være dere som syr bundader! Det er litt av en jobb, samtidig som det er viktig at tradisjonen holdes i hevd! Min bundad har dessverre krympet i skapet, ehm.. Håper min datter passer den om 10 år:-)
SvarSlett