Ull fra topp til tå?

Hun var ganske smart, Hulda Garborg, og hadde det ikke vært for henne hadde vi nok ikke hatt den rike bunadtradisjonen vi har her til lands. For da hun kom på banen og utgav boken Norsk klædebunad, var det mer vanlig å kle seg i byklær enn i folkedrakt og det ble vel ansett som like dynamisk å kle seg som bønder.
Gjennom leikarring og folkedans, teater og skriverier jobbet hun utrettelig med å heve statusen til de tradisjonelle klesskikkene her til lands, og i ettertid kan vi trygt slå fast at hun lykkes.
Men Hulda heiet på de hjemmevevde stoffene. Solid ull fra topp til tå var storveis, og utenlandske kjøpestoff havnet lenger ned på henens liste over brukbare stoff.
Men vi er en nasjon med lang kystlinje og det har vært mye ferdsel over sjø og land. I enkelte områder har dette gitt utslag i lokal draktskikk. For tenk for en lykke det var for en mor, en kone eller en kjæreste å få et stykke silke fra det fjerne Østen, eller fra Frankrike? Og for en lykke å kunne kjøpe med noe slikt hjem, for en del av lønna?
Et sjal, eller et stykke stoff som kunne syes til et lite liv? Et lite bevis på at man hadde vært i tankene til han som reiste ut?
Nå har dette kommet mer og mer tilbake og mange bunader har silkeliv i stedet for stødig ull.
Fruen håndsyr for tiden et slikt liv. Det er jubel og begeistring over feiende flotte farger og glede i hvert sting. Og takknemlige tanker til de som reiste ut, og som hadde vett på å kjøpe med noe fint hjem!

Dagens besøk av journalist håper og tror vi gikk bra. til tross for minstebarnets noe ufine kommentar i går kveld da mor i huset nevnte behovet for å ta en ansiktmaske i anledning fotografering i dag...
Korrekt svar der ville ligget i retning av du ser ut som en duggfrisk rose uansett du mamsen.
Men siden livet ikke alltid leves etter en fasit kom det ganske prompte fra den håpefulle burde du ikke heller ha på en maske når hun tar bilder?