om kaffe og kjøre-opp-og-ned-damer

Vi hadde lang skolevei og mange bakker i Barndommens dal. Skolebuss derimot, det hadde vi ikke. Derfor gikk vi opp og ned bakkene, morgen og kveld. Og på barns vis la vi merke til mangt og meget i veikanter og rundt hushjørner.
Noe at det man husker, er kjøre-opp-og-ned-dama. Hun bodde lenger innover i grenda, ned en bakke og rundt en sving. Litt for langt til å gå for de som var små. Derfor kjørte hun, opp og ned, frem og tilbake.

Det har vært dager og uker nå der Fruen også har følt seg som en kjøre-opp-og-ned-dame. Det har vært flere vikartimer enn normalt, det er barn som skal hentes, barn som skal leveres, avtaler som skal holdes. Og ganske ofte klaffer det akkurat ikke, slik at man istedenfor å tråkle seg smertefritt fra punkt til punkt ender opp med en liten time hjemme, en time der man akkurat får luftet den lystige, drukket halvvarm kaffe og tenkt på hva man burde gjort. Som for eksempel å droppe den stressturen innom husets fire vegger og heller ta en kjøpekaffe i solveggen.
Det gjorde Fruen på mandag, etter at det gjenglemte gymtøyet var gjenforent med sin unge eier som ikke er særlig lysten på anmerkninger-for-gjenglemte saker, og før bunadkurs. Glad og fornøyd trippet man inn på kaffebar med sol i sinnet, glad dog fornøyd trippet man ut fra kaffebar med sol i sinnet og kaffekopp i hånd. Og vips, som to ånder fra en fillehaug materialiserte det seg to taletrengte sannhetsvitner ved nabobordet. Og sann mine ord, hadde man valgt  å lytte til deres budskap ville det ikke vært mye sol igjen i sinnet...Heldigvis kan man vifte med giftering, lire av seg noen gloser fra Barndommens dal og deretter nyte sin kaffe i fred. Og ikke minst, man kan være glad for at man ikke har valgt et liv der det  å misjonere gatelangs er en del av løsningen...
Vi hadde forresten et vitne i Barndommens dal også. Vi hadde alltid lyst til å bli stoppet av henne ettersom hun relativt levende fortalte hva som ventet oss i det hinsidige. Dessverre skjedde det sjelden. I ettertid innser man at målgruppen for misjonsarbeidet var over fjorten år.