matematikk i hverdagen

Det blir kanskje slik at når det ene barnet er veldig flink i et fag, så tror det andre barnet at hun ikke er så flink? Ikke fordi noen sier det, men rett og slett fordi en meget eller en femmer aldri er like bra som en særdeles godt eller en sekser.
Slik vokste Fruen opp med en idé om at mattekunnskapene ikke var helt hva de burde vært, og at samme hva man gjorde så nådde man liksom aldri helt opp. Etter to år på allmennfag var man derfor svært glad for å kunne pakke sammen mattebøkene og love seg selv at dette skulle man aldri mer beskjeftige seg med.

Men hva gjør man nå, på systua?
Joda, her er det matematikk i hverdagen...Det ganges og deles med kjente og ukjente faktorer. Timer og stoffmengder skal fordeles etter alle kunstens regler.
Det sier seg selv at det tar kortere tid å sy sammen stakk og liv for hånd når livvidden er 75 cm enn når det samme målet er 127 cm. Og antall centimeter som skal puttes inn i et legg vil endre seg avhengig av kundens livvidde og antall meter stoff i stakken. I tillegg skal man ta hensyn til sidesømmer, for ingen ønsker å ha de altfor synlige...Derfor blir kanskje et legg litt dypere eller et annet litt grunnere slik at sømmer forsvinner inn i en fold.
Antall legg skal, ideelt sett, bli likt på kundens høyre og venstre side, og ingen er tjent med at midt bak på stakken ender omtrent i den ene sidesømmen på livet.
Det telles og deles, ganges og tenkes. Og brikkene faller på plass.
Gode tanker sendes til en meget tålmodig Storesøster som dag etter dag terpet gangetabeller med gråtkvalt lillesøster. Og like gode tanker, men med en unnskyldende undertone, sendes med tanke på de utallige gangene hun hadde klart å få eleven til å se lyset, og dermed oppildnet av suksessen kjørte på med en annen og enklere metode. Dessverre var Fruen evig og alltid et par hakk under og nektet plent å ta til seg mer lærdom. Derfor endte flertallet av disse seansene med hyl og skrik og ville beskyldninger om at hun var ute etter å skape forvirring og frustrasjon.
Og så tenker man, som i så mange andre situasjoner; enn om man kunne sendte en sms og fortalt at matematiske utregninger går som en lek? Da ville hun nok smilt og sagt med sitt gode smil, slik hun pleide å si;  Du trenger ikke bli så sint, du får det jo til.

Og i savnet ligger gleden over å huske dette, huske hvordan hun var i hverdagen når lillesøster drev henne til vanvidd med maset sitt. Huske hvor tålmodig hun var, og hvor irritert hun kunne bli.