Med mobilens inntog i de tusen hjem ble vi alle mer tilgjengelige på godt og vondt. Du kan sende tekstmeldinger hele døgnet; om du ser en fristende annonse på Finn kan du visst sende en forespørsel rundt midnatt og om du vil ah sydd om bunaden din kan du fint ringe en søndag formiddag for å ikke forstyrre syersken i arbeidstiden.
Du kan ringe eller tekste for å avtale kaffe neste dag eller neste uke.
Og akkurat det siste er egentlig litt dumt, for hvor ble de spontane kaffetreffene av?
Noe av det man husker fra Barndommens dal var dette emd kaffedrikkingen. Kom det besøk måtte de få kaffe, og helst biteti. Og står det plutselig folk på døra her bør de jo få kaffe. Men så sier de, som vi sier når vi selv kommer uanmeldt, at nei, det blir vel for mye bry? Ikke for det, nødingen var en del av kafferitualet i oppveksten også, men da var det mer basert på ideer om folkeskikk og ikke dette med at man ikke hadde varslet sin ankomst i anstendig tid.
Det triste med disse avtalte kaffekoppene er at man må styre så mye mer, lage litt mat, feie over et par gulv og ha en plan. Å sitte på trammen i vårsola, med utsikt til hundelort og naboens snekkere blir borte til "fordel" for kaffe i sofaen. Vi mister muligheten til spontanitet og lav terskel, av redsel for å virke uhøflige og påtrengende. Og vi som ber inn gremmes over tilbudet om pulverkaffe, tørre kjeks eller et kjøkkenbord fylt med knappenåler og stumper av sytråd
På den annen side...De gangene man faktisk får uventet besøk som har tid og lyst til å drikke kaffe er man selv gjerne i følgende situasjon:
dagens antrekk er byttet med joggebukse av utvaskede sorten, den med høyt liv og sid rumpe. Man har fjernet sminke og anlagt sveis for lufting av panne og gjerne planlagt en kveld foran fjernsynet med ullsokkene høyt...Så, med tanke på at enkelte venner har truffet Fruen i en slik setting er det kanskje ikke så ratt at de i ettertid har valgt å varsle sin ankomst?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar