Jeg elsker mine barn av hele mitt hjerte. Jeg ønsker dem all mulig lykke, positive tilbakemeldinger og en lystreise gjennom barndom og ungdom frem til voksen alder.
Jeg følger med i det de gjør på skolen, jeg hører dem i lekser, følger med på øveord og gangetabeller. Jeg kjører til og fra aktiviteter, planlegger sammen med andre foreldre slik at vi alltid er en god heiagjeng på sidelinja. Jeg oppmuntrer til å prøve seg på nye fritidsaktiviteter, oppsøke andre miljøer og teste egne interesser og evner.
Noen ganger gjør jeg familievennlige ting i helgene selv om jeg har mer lyst til å sitte på café og lese avis hele dagen.
Jeg gjør mye for barna mine, og jeg gjør det med glede. Ikke fordi jeg synes jeg må, men fordi livet mitt berikes av disse menneskene og fordi jeg vet at det ikke er mange år til de flytter vekk fra mors og fars lune rede og ut i den store verden. Og egoistisk som jeg er legger jeg inn aksjer nå, for å være garantert suksessen i det at de gidder å komme hjem på besøk når de først har flyttet ut.
Men samme hvor godhjertet jeg, samme hvor mye jeg lokker og lurer, koser og forhandler som den råeste fredsmekler; det er noe jeg aldri kommer til å oppmuntre til:
Jeg kommer aldri til å heve min røst og minne avkommet på at de må huske å øve på
blokkfløytene sine.
Ok, greit nok at vi som var barn på syttitallet før oljemillionene begynte å avleire seg på diverse bankkontoer måtte utsettes for dette. Men i dag, i et velstående land? Finnes det virkelig ikke noe alternativ, noe som det går an å få pen lyd i løpet av første semester? Og til dere på toppen, dere som styrer og ordner med skolesystemet vårt:
Dere som slår sammen linjer på videregående, fjerner fag og skalter og valter; hadde det ikke vært bedre å fjerne blokkfløyta enn opplæring i sløyd og tekstil?
Men, som den gode mor jeg er ville jeg selvsagt aldri la min motvilje skinne gjennom og dermed minske barnas motivasjon. Nei, som den gode mor velger jeg heller, i første omgang, denne vinklingen;
Kjære jeg går på et møte nå. De har gjort alle lekser bortsett fra musikkleksene.
Og så går jeg, uten å nevne at det i dag ble delt ut blokkfløyter.
Slik kan en god mor gjøre det, men kanskje er man ikke automatisk med i kategorien god kone...
Synes løsningen din var genial jeg! :-)
SvarSletthe he he, den løste du flott. Jeg har gode minner fra min egen blokkfløytekarriere. Jeg holdt til og med konsert for familien på julaften. Skrekk og gru. Men det er det eneste instrumentet jeg noen gang har mestret og det er kanskje nettopp derfor blokkfløyta fortsatt holder stand, fordi noen kloke musikkhoder har identifisert denne plastikksaken som en mulighet for barn å mestre...!?
SvarSlettSerendipityCat: Enig:-)
SvarSlettElisabeth: Jeg øvde og gråt, gråt og øvde, men pent ble det aldri. Noen skoler har av alle ting gått over til ukulele, det er visstnok lett å spille på og er nyttig hvis de håpefulle går over til andre strengeinstrumenter.
Jeg har bare hyggelige minner fra blokkfløytespilling. Sjokkerte ungene mine med nyutdelte blokkfløyter å spille Fjelltrall av Storbekken (men noter). Det stemmer som Elisabeth skriver. Det skal være mulig å mestre blokkføyte for de fleste. Enig med deg at sløyd er viktigere likevel. Forutsatt at skolen har en dyktig lærer.
SvarSlettSå lurer jeg på om du vil lese dette om kommentarbekreftelse. http://www.mammas-hus.com/2012/01/ett-lite-nske-fra-mange-bloggere.html Det tar lengre tid å kommentere når det er sånn under.