om bunad og alkohol

Med jevne mellomrom dukker det store spørsmålet opp:
Kan man drikke alkohol mens man har på bunad? Og om svaret er ja - hvor mye?
Fruen synes  bunad som bør kunne kombineres med et moderat inntak av godt-i-glasset, i likhet med annet pentøy. Men hvor mange enheter man skal eller bør innta iført linskjorte, sølje og hodeplagg, det får være opp til den enkelte å vurdere selv.
Det står ikke skrevet noe sted at kombinasjonen bunad&alkohol er fysjfysj og forbudt av det beryktede bunadpolitiet ( som forresten ikke finnes). Det står heller ikke skrevet at man i bryllup skal skifte fra bunad til annet pentøy før festen tar av. At noen velger å skifte antrekk er nok heller basert på egne ønsker og behov. Det kan for eksempel være vanskelig å danse swing iført beltestakk, og selvsagt er det ikke alle selskapsleker som er like enkle å kombinere med hvite forklær med hardangersøm, eller stivede hodeplagg som ruver i landskapet.

Når man tenker på opprinnelsen til enkelte av dagens bunader er det nærliggende å tro at disse draktene også i "gode, gamle dager" ble utsatt for en og annen ølskvett, eller en ørliten stenk av hjemmebrent. For det kan ikke stikkes under en stol at det i enkelte av våre daler var et inntak av alkoholholdig drikke som blant annet fikk salig Eilert Sundt til å riste på hodet og uttale seg skrekkslagent om den norske sædelighet, eller mangel på sådanne. Og om vi kaster et blikk bakover i tid, til en dal som Setesdal, der kvinner og menn til hverdag og fest gikk kledd i det vi i dag kjenner som setesdalbunaden...om det ikke var aktuelt å nyte hjemmebrygget øl iført dette antrekket, når drakk de det da? Eller i Gudbrandsdalen? Østerdalen? Er det sannsynlig at alkoholen inntok disse dalførene først etter at bymoten gjorde sitt inntog i begynnelsen av forrige århundre?

Men ærlig talt, hva kler man på seg om målet med kvelden er grøftefyll? Russedress? Joggebukse? For det finnes vel egentlig ikke noen kleskode som er tilpasset et heidundrende inntak av alkohol?
Og er det greit å kle av seg bunaden for å kle på seg en dyr penkjole og så rave rundt i den?

Stupfulle folk er et stygt syn samme hva de har kledd på seg, at de har skiftet fra bunad til pentøy er ingen unnskyldning...

kavalkade eller rullade?

Det er den tiden på året hvor man bør oppsummere, lage en feiende flott årskavalkade og se tilbake...men etter fem dager i Barndommens dal er Fruen så mett at ordet kavalkade automatisk forandrer seg til kalverullade, og siden man ikke en gang liker kalverullade er ikke det noe å skrive hjem om. Og ihvertfall ikke noe å blogge om.
Det har vært en fint år, mye har skjedd og enda mer burde skjedd. Fru Storlien er atter en gang i tenkeboksen og undres på om man bør intensivere søket etter en mer stabil inntekt og når man skal få fingrene synkronisert over tastaturet slik at det kan skrives noe som virkelig når ut til de store massene.
Derfor; istedenfor å by dere på en smakebit av året som har gått byr man på en smakebit på litt av det som får Fruen til å føle seg som en kjøttmeis...

Og så satser vi på at skrivelyst etterhvert overvinner matlyst, og at takknemligheten for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger man har fått her på blogg, på twitter og på facebook etter hvert tar overtar hedersplassen matlysten nå innehar, slik at Fruen snart er tilbake i vanlig gjenge igjen!

julebjeff

Jeg håper dere alle får en fin og avslappende romjul! 

Nå drar vi en liten tur til lemenland for mer fart og spenning.

vi bjeffes neste år!

tretten år

For tretten år siden lå man på en fødeavdeling, med tre kilo lykke i armene. En lang ventetid var over, og sakte begynte det å gå opp for Fruen med skrekkblandet fryd at det var nå selve arbeidet begynte.
Og i dag, når den lille reka med de sterke lungene  går inn i tenårene, er det på tide å takke.
Takke for gode samtaler, for gode tanker og fine ord, for turer i skog og fjell, inn- og utland.
Takke for at du gjennom allsidige interesser får din mor med ned i dype gruveganger, på fotballkamper og på museumsavdelinger man ikke ville valgt selv. Takke for at du får din mor til å oppdatere seg på amerikanske presidenter og hvordan man manøvrerer seg frem på det store internettet.
Takke for at det var akkurat deg du skulle få, og for at du gav oss lyset tilbake. Takke for at du er den fineste julegleden vi noensinne kunne håpet på å få. Takke for at du er Woody, vår Woody.

Kanskje drømte man om en liten jente som skulle fått Storesøsters navn og fylt noe av tomrommet etter henne. Isteden fikk vi gutten vår som har skapt sin helt egen plass og som helt og fullt er seg selv.
Og i ettertid ser vi at det var slik det skulle være. Ingen skal fødes med det mål å erstatte en annen men gis rom til å utvikle seg selv til å bli den man er født til å være.

julaften

Heldig, heldig og velsignet er Fruen som kan feire jul med Høvdingen og de søte små. 

Og vi ønsker alle dere besøkende 

en velsignet julehelg og dager fylt av ro, glede og samvær med de nære og kjære.

Er dette greit?

Jajaja. Greit nok at det er hjul og at alle går rundt seg selv.
Greit nok at Woody og Queenie spiser godbit hver morgen og at det bakes tidlig og sent.
Greit nok at matmor har hengt pepperkakehjerter i det vinduet på kjøkkenet som jeg aldri i verden når opp til.
Greit nok at de har drasset et stikkende tre inn i stua og synes det er fint.
Greit nok, under tvil, at de har julenappet meg slik at jeg ser ut som en valp.

Men ærlig talt, se på bildet under og tenk dere om. Er dette greit?

Om bokstavene på julestrømpene skulle skape forvirring så heter altså ikke Woody Woody i det virkelige liv, like lite som Queenie heter Queenie. Men Fruen er ikke så ivrig på anonym blogging at det produseres fiktive strømper. 

i kveld

Nå har vi vaska gulvet

og vi har nappa hund

og vi har hengt opp utekrans

og vi har handla tre

nå sett vi oss og kvile

en bitteliten stund

Til noe til må gjøres

av det som vi har glemt

Pikekyss( kusleikens død)

Følgende samtale utspant seg på kjøkkenet i går, mens mikseren hylte i et hjørne og macen stod oppslått på facebook.

Høvdingen: Hva driver du på med?
Fruen: lager pikekyss vel.
H( vantro): deler du det der?
F: Nei, nei. Men du skjønner jeg prøvde å lage i høst, og da ble det bare kusleik. Og så postet jeg det og fikk mange gode tips, og nå leter jeg etter dem.
H: Javel...

Litt senere:
H: Hva gjør du nå da?
F: Sjekker en blogg som har knallgod forklaring.
H: Jeg fatter ikke at noen gir ut kokebøker lenger hvis alt finnes i sosiale medier.
F: Nåja, akkurat hun her har faktisk utgitt kokebok da.

 Tidligere i høst hadde man nemlig en mindre vellykket seanse på kjøkkenet, der Fruen desperat forsøkte å forvandle eggehviter og melis til luftige pikekyss. Resultatet var så som så, det som skulle vært lett, luftig og innbydende ble blytungt og straksens omdøpt til kusleik og kun egnet for sukkerhungrig og sur kvasikokke. Men i går, takket være gode innspill ble det så fluffy og fint som bare det...
Og det er noe med dette å dele med andre, ikke bare det fine og flotte og blankpolerte, men også det som ikke er så vellykket; man kan få hjelp!
Og årsaken til tett oppfølging fra gemalen; vi hadde klart å bli barnefrie en hel kveld og muligens syntes han fritimene kunne brukes til noe hyggeligere enn å se Fruen med melis på nesa( som altså var begravd i en skjerm).

tid for glede?

I kveld mens vi halvlå i sofaen kom Queenie med følgende hjertesukk:

Det er så mye støy i desember, det er så mye vi skal høre på, se på og tenke på. Det er reklame overalt og alle bare snakker om jul hele tiden. Jeg blir så sliten av å aldri bare kunne glede meg.

Kanskje trengte Fruen også den påminnelsen, at selv om de søte små vandrer rundt og teller dager, gleder seg til gaver og julemat, så trenger de også pauser der vi bare halvligger i sofaen og kiler hverandres tær på skift. Stille stunder der vi bare er sammen, uten at mor skriver lister, syr knapphull, teller gaver i tankene eller lurer på når man skal få ordnet de siste smågavene og alt det andre vi vanligvis glemmer.

Selv om julaften på mange måter er en deadline og noe vi alle gleder oss til så er det godt å ha fine stunder nå også, ikke bare pile rundt som hodeløse høns.

Og så er det så usigelig godt, og litt trist, når minstebarnet kan komme med utsagn som får mor til å tenke lenge. Godt fordi hun setter ord på tankene sine, og trist fordi hun ikke er et lite barn lenger...

snart

Vi nærmer oss, men vi er ikke helt i mål...Ennå er det flere dager til jul, men det er juleferie for tre av fire og sammen skal vi pynte og pusle, spille julemusikk og ha små pauser med te og julebakst. Vi skal kjenne freden og roen senke seg sakte men sikkert...
Men i går kveld, da Høvdingen oppdaget at gaven til Fruen gjenstod hveste man lite takknemlig sitt ønske; Spa! Og tid til å nyte det.

gamle damer

Det er noe så inderlig fascinerende med gamle damer som ikke har kapitulert for alder og tyngdekraft. Møysommelig forserer de snø og is med et fast grep om store håndvesker som muligens inneholder   nystrøkne lommetørklær, lebestift , lommebok og et arsenal av piller. De kommer fra friserdamen med nylagt og farget hår der man gjennom tynne bølger mer enn aner hodebunnen. Negler preget av et langt liv er dyprøde avslutninger på giktbrudne fingre med ringer det må være vondt å presse over hovne ledd.
I butikkene er de høflige, men ofte med en liten brodd fordi man kan jo tross alt ikke forvente den standarden man er vant til...De ber om ekstra melk til kaffen, de teller penger med stor omhu, og når bankkort benyttes skjuler de koden slik at de knapt nok ser den selv.
Og når Fruen ser slike damer som i flokk og følge inntar kafeer og kjøpesentre, helst på dagtid når det er lyst og trygt å ferdes ute, blir hun både litt trist og litt rørt.
Trist fordi det er så tydelig at alderdom ikke kan bekjempes, og rørt fordi det er slik en livsvilje i disse damene som hver morgen står opp og kler seg, drar lebestiften over en inntørket munn og påfører litt farge i kinnene for et friskere utseende. Det måtte vært så mye enklere å bare iføre seg noe komfortabelt; skjørt uten linning som strammer, sko man bare kipper ned i og droppe make-upen som på ingen måte smelter inn med egne farger.
Fruen undres på hvor lang tid det tar å legge neglelakk med stive fingre, og hvordan man får de like stive fingrene til å stikke øredobber gjennom øreflipper og smette stopperen inn på baksiden.
De blir gledelig overrasket og takker pent om man åpner en dør eller slipper de foran seg i køen til et prøverom, og de  stråler om man gir en kompliment for utseende.

Da mormor ble enke og flyttet til Barndommens dal fikk hun et godt råd av en venninne; nemlig å ikke ha postkasse men snarere postboks. Hvorfor? Fordi hun da hver dag måtte kle seg og gå ut av huset, og slik unngå å forfalle.
Kanskje er det det de tenker, de damene man ser her omkring? At selv om statistikken ikke er på deres side så veldig mye lenger så er det å ikke la seg forfalle, men komme seg opp og ut med pene strømper og pudderstøvete kinn en måte å forlenge livet på?
Men samme hvor fascinerende de er, vil man selv bli slik? Eller vil man bli en slik kone man husker fra oppveksten i Barndommens dal? En av de med grått hår, kakebokser i kjøkkenskapet og et hav av tid for små nabojenter som kom innom i jakten på den gode samtale og en godbit eller to?

Kammerpiken

Kunne du valgt et liv der det eneste formål er å tjene en annen?
Kunne du tenke deg at et annet menneskes påkledning var så viktig at kjærlighet og familieliv ble valgt bort? Kan du tenke deg at noen andre har tatt et slikt valg?

Romanen Kammerpiken handler aller mest om Hilda Cooper, men også om Violet Ward, de to engelske kammerpikene som hadde ansvar for dronning Mauds omfattende garderobe. De kom fra England som ganske unge, og ble boende på Slottet etter dronningens død. De kan takkes for at så mange av antrekkene hennes ble bevart, og at vi i dag vet så mye om hva hun brukte ved hvilke anledninger.
Under krigen ble utallige kolli med klær smuglet ut av Slottet, og deler av dette har mange latt seg imponere av på Kunstindustrimuseet.

Men selv om stoff, snitt og stilarter fascinerer, så er det likevel noe vemodig ved tanken på disse to damene som så dette som sin livsoppgave. Det ligger ikke for oss mennesker i dag å velge bort sitt eget liv til fordel for å tjene en annen. Og kanskje er det akkurat derfor denne romanen fascinerer så voldsomt? For det er nesten uforståelig at de ikke flyttet og fikk et eget liv da dronningen døde, at de ikke giftet seg og fikk egne familier, men at de bare ble, ble og ble uten å ha noe de kunne kalle sitt eget.

Har du ikke lest denne, så anbefales den på det varmeste. Den er spennende, den inneholder gode detaljer om klær og tekstiler uten at det tipper over i faglitteratur og den forteller historien om disse damene slik den kanskje var. Men akkurat hvem de var, det får vi aldri vite.
Og kanskje er det det riktige? For om de ikke har satt tydelige fotavtrykk etter seg her på denne jord så har de gjennom sin kjærlige bevaring av en dronnings garderobe etterlatt seg usynlige fingeravtrykk som bedre enn mye annet forteller historien om to liv levd i skyggen av et annet liv.

Og nei, det var ikke veldig mange ledetrådene dere fikk - det var det slettes ikke. Men noen klarte det, og siden vi er i det lettvinte hjørnet tok vi en elle-melle og endte på Camilla som snart ( lettere avhengig av posten) kan bli den lykkelige eier av en råsa juleskostrømpe. Send adressen, så sender vi gevinsten!

Og forresten, det er ikke en trønderbunad, hverken fra nord eller sør. Derimot er det en vrengt nordlending, etterlatt til fordel for en bok.

gjett og vinn!

Mor fra Barndommens dal har vært her et par dager. Gaver har blitt kjøpt og pakket inn og har skiftet plass ( men ikke eier for det skjer først om en ukes tid).
I tillegg har Fruen fått en roman i førjulsgave...En av årets nye, norske. En sånn roman som får Fruen til å skulke jobb og lese, lese, lese.
Den er fantastisk, den er historisk og den har på en måte en sammenheng med bildet.
Og om noen klarer å gjette hvilken roman man snakker om så vanker heder og ære og en rosa julestrømpe av den feminine sorten!
Gjett i vei, vinner kåres søndag ettermiddag!

et lite hint...det er noe med klær, men ikke nødvendigvis bunad. Det fantes ingen kjole å dandere over strykebrettet siden Fruen sitter med nesa i en bok og knapt nok enser omverdenen.

Total kapitulasjon

Ja de var jo pene, men når skal du får brukt de der?
Utsagnet dukker noen ganger opp når Fruen lykkelig kommer hjem med nye sko. Enten uttalt eller via talende blikk. For de fleste som kjenner Fru Storlien vet at antall sko er passe høyt, og at antall upraktiske sko er omtrent like høyt...

Etter oppvekstens fotformede og særdeles praktiske fottøy nøye tilpasset føreforhold og årstider har det vært mange år der pent har vært viktigere enn praktisk. Og når man i tillegg ikke er stort over 1,60 er det både fornuftig og godt for sikten å spe på med noen ekstra centimeter under hælene.
Men så kommer man til et punkt i livet hvor man ikke lenger har en barnevogn å klamre seg til når is og snøfonner skal forseres. Inne rusler og går radioen og forteller om brave nordmenn som krysser ishelvetet i Antarktis som en hyllest til Roald Amundsen. Selv ser man med gru på nødvendigheten av å krysse det lokale ishelvetet for å komme til bilen, postkassa eller rett og slett - lufte den lystige som gjerne vil ut og svinge seg.

Og så blir det etter hvert slik at det er viktigere med varme tær og godt humør enn å være blåfrossen både i sinn og skinn...Men likevel sitter det langt inne å investere i fornuftig fottøy uten noen form for fjas, fottøy som har en eneste misjon; å holde Fruen varm og oppegående. Ifjor var man så heldig å finne et par som oppfylte alle krav til komfort og som i tillegg var heftig nedsatt med 80%. Dessverre har husets yngste annektert disse og maltraktert glidelåsene hinsides lønnsom reparasjon.
Gårsdagens nyanskaffelse skal hun holdes langt unna. Med de skal Fruen gå alderdommen trygt i møte, med lårhalsene i god behold og uten frostknuter på tærne..

ugg, ugg - uggs...

minner sterkt om noe man før i tiden kalte fjøssko

kjære dagbok

I dag hadde vi tentamen i engelsk. Jeg var av de første som leverte og etterpå gikk jeg hjem. Jeg brukte lang tid så mor ikke skulle skjønne hvor tidlig jeg gikk. Men jeg visste med en gang hva jeg skulle skrive og skrev ganske langt. Jeg tror det ble bra. Jeg skjønner ikke hvorfor noen bruker så lang tid på å komme i gang.

Noen ganger kan det være nyttig å lese gjennom egne dagbøker fra tiden på ungdomsskolen og huske hvordan det var å være fersk i tentamensjaget. For når vi som foreldre får Woody hjem fra tentamen er det så lett å spørre når han gikk, og om han tok seg tid til å lese ordentlig gjennom både utdelt oppgave og sin egen tekst. Vi ruller lett med øynene ( mentalt ) og synes det er synd og skam at de går så tidlig og at de ikke nytter tiden de har til disposisjon.
Haha, akkurat som om vi gjorde det selv...
Det er i det hele tatt lett å glemme hvordan det var å være barn / ungdom, og vi fyller villig på med våre egne erfaringer og alt hva mange tiår i livets skole har lært oss. Og når mottakerne er lite villige, eller tilsynelatende er fullstendig uinteresserte i å høre på våre utredninger synes vi de er utakknemlige.

Det kan derfor være nyttig en gang iblant å bli minnet på at tysktimene ble brukt til bondesjakk, at vi ikke likte alle lærerne så veldig godt, at man truet med å hoppe ut av vinduet på håndarbeidsalen for å slippe å lære å hekle og ikke minst - at en dag med diffuse magesmerter og påkrevet sengeleie var høyt skattet en gang i blant...

Men samtidig er det viktig å legge disse dagbøkene på et lurt sted, slik at ikke nyhetshungrig avkom plutselig sitter på alskens unyttig informasjon om mors inntreden i voksenlivet...Heldigvis, kan man kanskje si, er de mest lesverdige avsnittene i så måte fra gymnastiden; en periode der man for allmenndannelsens skyld, skrev dagbok etter følgende prinsipp: en uke engelsk, en uke fransk, en uke tysk, en uke dialekt. Dessverre er det ikke bare de søte små som ville slitt med å tyde et og annet avsnitt...for selv om franske uker er særdeles kortfattede er det likevel klart og tydelig at ordforrådet var større da enn nå.

Elleve dager igjen

Jeg er så klar for jul, sa Queenie i dag tidlig. Fruen klamret seg til en kaffekopp og kjente at hun var mer klar for en time på øyet enn nok en dag med innspurt på jobb og nedtelling til jul. 

Hvert år tror man at som selvstendig sydame kan dagene styres slik at det blir mye fri i desember, mye fri til hygge, pusling og ordning. Men blir det slik? Vel, nei...Ikke akkurat. Det er alltid like fristende å si ja til en liten jobb, ta noen vikartimer eller som i dag - ordne&fikse med mor som er på besøk fra Barndommens dal.

I etterpåklokskapens navn er man i disse dager inderlig glad for at han som skulle ( ifølge legevitenskapen) vært født i dag var sympatisk nok til å vente litt til...Å ha bursdag 25. desember er kanskje ikke alltid like stas, men nå når alle lange dager og seig ventetid er et tilbakelagt stadium synes Fruen det er atskillig enklere å stelle til lag den dagen enn for eksempel i dag.

om å bake og smake

For noen år siden flyttet vi pepperkakebakingen fra siste helg før jul til første helg i advent. Slik fjernet vi en del stress ettersom de søte små stadig spurte om vi ikke snart skulle bake. I tillegg fjernet vi muligheten for at mor momset i seg restlageret av bakst i januar ( et av minusene ved å tilbringe dagene hjemme med fri tilgang på kjøkkenskap).
Minuset er imidlertid at vi før om årene klarte oss med en runde pepperkaker. Nå må vi snart i gang med runde nummer to, ettersom kaker smaker like godt i første halvdel av desember som i første halvdel av januar.
Det skal ikke mer til enn dette:
Søt og Liten: Mamma, kan jeg ta en pepperkake?
Frue: Nei
S&L: Vær så snill, bare en? En bitteliten en som er ødelagt?
F: Nei
S&L: Jeg kan tenne lys og lage te, og så kan vi kooooose oss og snakke om jul og hva du ønsker deg.
F: Er klar om tre minutter!

Og likevel skjønner man ikke hvorfor kakeboksene bli stadig tommere, og respekten for mors bastante utsagn tidvis er tynnslitt...

anonymitetens muligheter

Det hender man kommer i snakk med folk i nærmiljøet og litt ut i samtalen merkes det at vedkommende er noe mer oppdatert på Fruens liv og virke enn hva man kunne forvente. Da kan man selvsagt anta at man står det i munter passiar med en synsk person som ser at Fruen har ubarberte legger og ligger tre dager etter skjema med en bunad, eller;  man står sammen med en av de som er innom og oppdaterer seg på livet hos FruStorlien.
Da man, for noen år tilbake, hadde vurdert fram og tilbake hvorvidt man skulle begi seg ut i bloggverdenen var akkurat dette med å være sånn passe anonym et av kriteriene. De søte små fikk nye navn, husets herre ble hetende Høvdingen og selv bruker man det man engang sa til en tafsende fotograf du kan kalle meg Fru Storlien.
I starten var det enkelt og greit, man visste stort sett ingen ting om de som leste, og det stod Fruen fritt å skape et univers som ligger omtrent på sannheten, men kanskje ikke alltid helt. Om man skulle blogget med navn og bilder, måtte kravet til sannhetsgehalt vært større da? Og måtte man innrømme at den lystige gjesteskribenten ikke alltid lar labbene raske over tastaturet sånn helt på egen hånd?
Ville det vært flere lesere, og ville leseropplevelsen vært annerledes om dere visste hvor Barndommens dal ligger, om dere visste hvor vi bor ( og dermed kunne regnet ut hvilken skole de søte små frekventerer)? Hvor mange detaljer er nødvendige å gi, og er det mer spennende å lese mellom linjene og føle at dere kjenner Fru Storlien enn at man byr på seg selv og lar dere se nøyaktig hvor gråhåret man er, og hvor ustelte negler en sydame er i stand til å opparbeide?
Og ville dere synes det var morsommere med et helfigurs bunadbilde fra årets 17.mai enn dette fra en tid der det å la seg avbilde i lite flatterende positur på en trehjulssykkel var helt greit midt på lyse dagen?

Og kanskje aller mest; Ville dere sluttet å ta kontakt for bunadjobber om muligheten for å bli beskrevet som dagens kunde var tilstede?

julestrømpe for mor

Jaja, intet ondt skal sies om hederlige julestrømper i sauehvit ull...Men også en grånende bunadsyerske kan en gang i blant bli grepet av behovet for litt glam og glitter i hverdagen.

Og selv om Queenie syntes dette var flotte saker så måtte Fruen dyrt og hellig love at slike skal man absolutt ikke pålegge guttene i klassen å sy.

nål og tråd

Det tar litt tid å tenke ut en modell, det tar litt tid å klippe ut delene og det tar litt tid å tenke ut hvor man skal plassere gjestene.
Når dagens oppgave er å etter eget ønske dekorere forsiden av en liten julestrømpe begynner moroa...Noen trenger hjelp til å slå knute på tråden, andre broderer av hjertens lyst, noen vil gjøre alt mulig annet enn å træ nåla og noen ville heller sydd korssting. Men alle jobber, og skravler, og husker de magiske ordene vær så snill ( nåjå, nesten alle, nesten hver gang...)

Fruen synes det er stas når man får til en blanding av fast opplegg og fri fantasi. Da ender man opp med noen-og-tjue julestrømper med lite annet til felles enn bunnstoff og hempe.

Fruen legger ikke lista så høyt på disse juleverkstedene - det viktigste er å oppleve gleden ved å skape noe med nål og tråd. Om samtlige trenger hjelp til å slå knuter og få lurt tråden gjennom et nåløye, om det blir knuter og ikke pertentlig festing på baksiden og om de ikke lærer navnene på stingtypene - så er ikke det så farlig. Fagkunnskap kan vi ta ved en senere anledning.

juleverksted

Det er alltid like moro å følge med på søkeord og tenke på hva som får noen til å bli her og lese, mens andre raskt klikker seg videre. Hva det søkes etter er sesongbetont, man ser at det nå er tid for barnebunad igjen, og at mange er opptatt av savn etter sine kjære og nære nå som det går mot jul. Noen søker stadig etter makuleringsmaskiner, og de stakkarene som havner her i jakten på hvordan man skal skrive gode invitasjoner forsvinner nok herfra med uforrettet sak.
Men, de som søker på juleverksted, de finner kanskje http://frustorlien.blogspot.com/2010/12/julverksted-en-fornuftig-bruk-av.html
Imidlertid skal dere slippe å terpe på gammelt nytt altfor lenge, for i dag tilbringer Fruen deler av dagen med å klippe og sy ettersom hjemmet i morgen invaderes av en skoleklasse som skal sy noe lignende det som er avbildet.
Det viktige er å lage enkle modeller som kan ferdigstilles i løpet av en kort skoledag, og å ha et minimum av pynt på de ferdige modellene. Det første fordi det å bli ferdig med noe er mer motiverende enn å ta med en påbegynt sak hjem. Det siste fordi det trigger fantasien til de søte små mye mer å ha fritt spillerom og ikke altfor mange forslag fra oss voksne.

Drømmen om Barndommens dal

Queenie har bestemt seg for å flytte til Barndommens dal. Ikke her og nå, men på sikt. Der skal hun bygge og bo, ha høner og sauer og spise gode kaker på bakeriet. At reven sikkert vil forsyne seg av hønene og at jerv og ulv muligens vil godgjøre seg på sauene bekymrer henne ikke nevneverdig ettersom det er planer om både gjeting og jakting.
Fruen er glad for beslutningen. For selv om det er perioder der man selv også mest av alt har lyst til å flytte tilbake, så kommer ikke det til å skje. ikke for vår del.
For Fruens del ville det vært vanskelig å flytte tilbake, for det man savner mest fra oppveksten finnes ikke lenger. Den Storesøsteren som var der, med fletter, fele og fine forslag om lekseløsninger, hun er der ikke. Hun er som en skygge i utkanten av alt man gjør og alt man ser der, men hun finnes ikke.
Ikke på ordentlig selv om hun er med i tankene.
Barndommens dal er en utopi, en drøm man stadig polerer og tenker på, fabler om og ser som et Soria Moria i det fjerne. Men porten er stengt.

Mokkabønne?

Alle har krav på en viss verdighet, å kunne ha en intimsone og sette egne grenser. Og joda, jeg vet at mine grenser kan være vanskelige å få øye på når jeg ligger på rygg og byr på meg selv av hele min sjel.  Men altså, når jeg er hos dyrlegen og blir klappet og kost med, og får ros fordi jeg er så snill og grei...da setter jeg veldig, veldig liten pris på at damene letter på halen min og uttaler seg om  mokkabønna jeg visstnok har der. Og blir det bedre når matmor forteller at hjemme går de edlere deler under navnet tortellinien? Nei tenk, det gjør det slettes ikke. Som alle andre tisper har jeg krav på respekt for edle deler og forståelse for at man kan være litt ekstra ømtålig visse uker i året.

stjerner og krystaller

Han som måker veiene her omkring har visst gått av med pensjon, bilen som har blitt litt kortere bak har ikke lenger helt tett takluke, Fruen som ryddet i skoskapet i mai mangler vettuge vintersko...
Men når Queenie kommer styrtende inn med stjerner i øynene og snø i luggen og Laika kommer svinsende inn med snøsnute og det klasker en halvdvask snøball mot kjøkkenvinduet, da gleder oss over vinterens første snø...
At vi mangler et og annet for å gå vinterføret lyst i møte, det kan vi tenke på i morgen ( og dessuten, det er jo ikke sikkert det er snø i morgen heller).

Er gamle gjenstander fine?

Vi stod to søstre på vaskerommet i Barndommens dal og så på to heklede sengetepper etter mormor. Det doble hun heklet til ektesengen, og det enkle hun heklet da hun ble enke. Fylt av futt og pågangsmot sa den yngste; du blir sikkert aldri gift, så du får nok det lille teppet.
Slikt man kan si når man er et barn, og er dødelig misunnelig på Storesøster som i sitt dukkehus hadde spisestuen fra Junaiten mens man selv hadde solide og hjemmelagde møbler.
Slikt man kan skamme seg over i voksen alder, når man mest av alt skulle ønske det var en Storesøster tilgjengelig...

Og det blir noe av det samme når man hvert år kan ta frem adventskalenderen som mor broderte og mormor monterte ( for at det skulle bli fint nok...). Man gleder seg over den, ser kjærligheten i stingene og husker forventningen når vi om morgenen 1. desember tasset ut i kald stue og telte ned hvor mange dager det var til de beste twistbitene. Samtidig skulle man ønske den ikke hang her, at den hang et helt annet sted, eller at den fremdeles var i Barndommens dal som en av mange gjenstander vi en gang i en fjern fremtid skal dele.
Og også en tanke om at hvis man kunne valgt helt fritt, så finens det vel så fine kalendere man selv kunne tenke seg å brodere, kalendere som ikke er preget av svensk syttitallsestetikk...

Men er det slik med ting at de automatisk blir finere når de har en historie vi kjenner? Og mister vi gangsynet når det gjelder det vi selv har vokst opp med?

Det ligger fem små porselensnisser på loftet i Barndommens dal, etter en oldemor. De er fine og skjøre, og Fruen har valgt å ha de liggende på vent til de søte små har blitt store nok til å nyte det som er fint og skjørt på avstand. Og så blir det nesten for sent, for slike nisser ser vi i alle ukeblader som viser antikk julepynt og man tenker; ville det vært like stas å sette de på peishylla om de var fra et vellykket loppisraid? 
Noen ganger sier Høvdingen oppgitt, det er jo bare ting. Og vanligvis blåser Fruen seg opp og motsier ham friskt. Men det hender man er enig. For det er mye gjenstander, og det blir flere og flere....Og hvordan skal vi velge, hvem skal viderføre sine tradisjoner, hvem skal forkaste sine? Hva er fint, hva er stygt? Og er det nødvendigvis slik at det som har vært med en generasjon eller to skal ha livets rett bare fordi ansienniteten er på dets side?

Apropos bildet; lysestaken  og lyseslokkeren som onkel har laget ville jeg nok vært like glad i om den var kjøpt over disk, men elefanten som ble innkjøpt i Thailand for tyve år siden ville sikkert  blitt kassert for lengst om den var kjøpt i en butikk i Tigerstaden...Askebeger etter morfar og egenprodusert akvarell ville jeg nok også beholdt, men to stk krus fra norsk keramikkfirma er nok mest kjøpt fordi det er akk så vanskelig å gå tomhendt ut fra lagersalg...

Den største lykken

Mye kan sies, skrives og menes om hva som er viktig i livet. Men i går kveld, da vi stod på flyplassen og tok imot en liten gutt som familie og venner har ventet på så lenge, da var det tindrende klart for Fruen hva som er viktig.
Om alle barn kunne bli møtt med en slik kjærlighet, være like ønsket og etterlengtet som han, da ville verden vært et bedre sted.
Heldig er han, lillegutten, som har fått denne familien. Og heldige er de som har fått akkurat ham etter denne ventetiden. Og heldige er vi som skal få være gudforeldre, bli kjent med ham og oppleve småbarnmagien enda en gang.

adventskalender; nedtelling eller utladning

Mormors broderte kalender henger på kjøkkenveggen, fylt med twist og filthjerter. I år som før om årene.

 Og i år som før om årene har vi vært gjennom forhandlingsrunder om pakkekalender, sjokoladekalender, Build-a-Bearkalender og alt annet som ikke tjener til stort annet enn å fylle andres lommer med penger og vårt hjem med skrot. 

Vi har gjort det, vi har løpt rundt og skaffet undertøy, penner, viskelær, hårpynt og andre småsaker av sorten som bare blir liggende. Vi har hatt flere kalendere og opplevd stresset med å åpne luker, rive av papir. Og gleden forsvant, adventskalenderen som skulle være en fin måte for de søte små å telle ned til julaften på ble en snakkis på skolen og sammenligningsgrunnlag for hva man fikk og ikke minst  hva de andre fikk. ( selvsagt fikk alltid alle andre mye finere gaver...)

Vi så også at med en bursdag 25. desember ble det etterhvert vanskelig å finne gaver til alle anledningene, 24 kalendergaver, julegaver og bursdagsgaver fordelt på få dager gjør noe med fantasi og giverglede. Det gjør også noe med gleden hos den som skal få, få og atter få. Og selv om dette er mange år siden så husker Fruen fremdeles med gru det året Woody gikk i svart 2.juledag fordi det ikke var en eneste gave å oppdrive, han var jo tross alt inne i en god stim...

Derfor kjører vi nå knallhard linje. Noen dager er det en twistbit, andre dager er det en gave eller en opplevelse. Det trenger ikke være så mye hver dag. Vi får heller være de kjipe foreldrene...I tillegg prøver vi å putte inn et snev av sosial samvittighet i de søte små, for selv om vi ikke er av de råeste på u-hjelp og fadderbarn så bidrar vi litt. Og selv om et av husets lyse hoder mente at vi ved å shoppe mer ville bedre levevilkårene for arbeiderne i fattige land, så er vi voksne sjarmert av vinklingen men ikke enige. 

Dessuten, det skal da være litt mer på  julaften, selve dagen? Det er da vitterlig det som er dagen for gaver og godter, det skal ikke bare være en dvask finale med de gavene vi ikke fikk plass til i selve kalenderen? 

Og ære være alle som har pakkekalender og alle de andre kalenderene. Det passer for noen, men det er også lov å si at dette synes vi blir for mye.