onsdag 19. oktober 2011
på sporet av den tapte forfengelighet
Det var en tid der man ikke forlot huset uten mascara, en tid der nabojenta trodde Fruen kom fra bryllup når hun kom fra lørdagsjobb, det var en tid der hver veske inneholdt minst en lebestift. Det var også en tid uten barn...
Nå inneholder fremdeles de fleste vesker en lebestift, men gjerne av den mer uttørkede sorten for med skam må det erkjennes at kravet til egen velstelthet har sunket betraktelig.
Fruen tenker tilbake på den overgangen der man selv føler seg som ungdom, mens foreldre fremdeles sorterer deg i kategorien barn. Det ble utkjempet harde kamper om dette med sminke, kamper som Fruen tapte i noe som føltes som utallige år ( for alle andre brukte sminke på skolen, trodde man). Helt til Storesøster skulle være utvekslingsstudent i det fjerne utland et år, og som en siste avskjedsgave til lillesøster gikk hun i dialog med foreldre og skaffet Fruen tillatelse til bruk av sminke.
Og lykke og Jane Hellensminke i sterke farger på det glade åttitall.
For å være ærlig - det er en årsak til at man lar Queenie leke litt med øyenskygge her hjemme...
Etter hvert dempet man innslagene av gull og kornblått betraktelig, men tanken på å forlate huset uten sminke kunne likestilles med tanken på å løpe naken oppover Karl Johan. Det ble satt av tid hver morgen til grunning, sparkling og polering og man møtte dagslyset med et velfarget smil.
Nå skal jo ikke de søte små få skylden for at dette har sklidd fullstendig ut, for ved nærmere ettertanke holdt Fruen en viss standard de årene man arbeidet i Tigerstaden. Men nå, når dagene primært tilbringes hjemme har bruk av sminke sunket til et historisk lavmål og det hender man tar seg i å stå i en butikk og føle seg blass og ustelt og plutselig innse at det ikke bare er en følelse, det er virkeligheten.
Nå kan det jo hende det stemmer det Queenie sa for noen år tilbake ; det har ikke noe å si mamma, for det er ikke noen som ser på deg likevel.
Men, kanskje burde man rett og slett ta seg sammen, sminke seg litt hver dag og slutte å , for lettvinthetens skyld, bare dra i butikker hvor det liksom ikke er så farlig hvordan man ser ut?
For det er noe der også, det hender vi slenger innom et av Norges største kjøpesentre og der ville man absolutt aldri vise seg i usminket versjon, mens på et annet kjøpesenter er det på en måte ikke så farlig. Hva dette skyldes er noe usikkert, kanskje er det belysningen, kanskje er det hordene av glaserte ungpiker på det ene men ikke det andre, kanskje er det bare noe man innbiller seg i selvforsvar?
Det verste er vel egentlig dette; at det fremdeles er morsomt å kjøpe sminke, noe som medfører et aldri så lite lager av fine farger og fristelser.
Vet, det er ikke manglende forfengelighet, men sterkere ryggrad og tro på at det er sjelen og ikke maska folk vil ha.
SvarSlettSier jeg til meg selv etter at jeg har oppdaget at jeg ikke har brukt leppestift på mange år. Og de gangene jeg tenker at nå... så blir det bare tørket av. Mascara har jeg sluttet med, trenger ikke det så lenge man har 70-tallsstreker... hehe... sparkel og pudder har jeg aldri brukt.
Enig - behovet er ikke det samme lenger. Men det hender jeg tenker på det, at bittelitt frage kunne gjort seg.
SvarSlett