kjærlig omtanke

De vokser opp de søte små. Og alt det man trodde man skulle nyte friheten fra er plutselig et savn. Myke, små og pysjkledde kropper på fanget når man egentlig vil lese avis. Tassende føtter midt på natta, henting og levering og følge inn og henge opp tøy. Å lese Lillesøster går til barnehagen høyt for hundrede gang.
Nå er det ikke her lenger, og man savner det ( bortsett kanskje fra dette med å lese samme bok om igjen og om igjen...).
Nå er vi over på hyggelig veileding, munter påminnelse om å ta med gymtøy hjem. Ikke fullt så munter påminnelse om det samme i dag da det viste seg at samtlige av husets hårbørster befinner seg i diverse gymposer i gangen på skolen og Queenie derfor så seg nødt til å gre håret med en engangsgaffel.
Vi oppmuntrer til å gjøre leksene pent og ordentlig, ikke skumlese tekster og svare i hytt og gevær for å kunne styrte ut av huset, uten nøkler og mobil, for å henge med venner. Vi minner på innetid, ringe-hjem-tid, arbeid før lek og ansvar for eget liv.
Tidvis føler man seg som en frådende furie uten gjennomslagskraft, og minst like ofte fremstilles man som en frådende furie med et mål for øyet - å torpedere sine barns mulighet til et sosialt liv i frihet.
Man trøster seg med at en gang vil de skjønne det, en gang når de blir voksne vil de huske tilbake med et snev av takknemlighet for at vi engasjerte oss og skjønne at vi gjorde dette av kjærlighet og omtanke og for å gjøre dem til mennesker andre har lyst til å være sammen med.
Til den tid biter man tennene sammen, teller til ti på tre språk, og fortsetter sitt mammaløp.

Og så lister man seg inn på rommene deres mens de sover , klapper litt på myke kinn og varme never og forteller dem alt det de rødmende vrir seg unna for å høre når de er våkne.