torsdag 21. juli 2011
bilferie i Latvia
Før i tiden, altså før Woody og Queenie inntok familien, ble feriene planlagt på kort varsel. Vi kunne reise når det passet oss og arbeidsplassen, og to ukers bilferie i Tsjekkia var mer fristende enn et opphold i Syden. Veien ble til mens vi reiste, og et sted å sove fant vi alltid.
Men så fikk vi barn, og behovet for forutsigbarhet ble større enn eventyrlysten. selv om vi hittil ikke har hatt de mest stedbundne feriene har det gjerne vært en base, et utgangspunkt hvor vi vekselvis har badet og lekt og sett og oppdaget landet vi har vært i. Selvsagt husker ikke en ettåring spesielt mye av Pompeii, og den ene italienske landsbyen fremstår sikkert som forsvinnende lik den andre italienske landsbyen. Men vi har hatt det fint, vi har opplevd og vi har gitt ungene en oppfatning av at ferie også inneholder innslag av kultur og historie.
I vår da årets ferie skulle planlegges ble land etter land foreslått og forkastet, helt til et gråmelert hode foreslo bilferie i Latvia. Og det var vi enige om!
Som sagt, så gjort. Fergebilletter tur-retur Stockholm-Riga ble bestilt og noen overnattinger ble bestilt . Resten skulle vi ta på måfå avhengig av vær, vind og humør.
For å oppsummere kort - det ble en fantastisk tur.
Vi har sovet på slott, i ombygd fabrikk, vi har bodd i spabyen Jurmala og i hovedstaden Riga. Vi har besøkt et nedlagt militærfengsel, minnesmerke for en konsentrasjonsleir, sett gamle biler og enda eldre hus. Vi har spist slavisk mat ( bør visstnok inntas med blankt ildvann i glasset, men det fortalte kelneren etterpå), russisk mat, kylling, fisk, frukt og bær.
Vi har vært på spa, kjøpt minimalt med souvenirer, snakket om motstandskamp, okkupasjon og lykken i å leve i et fritt land.
Vi tror de søte små har sett mye de kan ha glede av i skolesammenheng og alle fire har vært sammen på steder ingen av oss har vært før.
Vi har lært latviske ord;
pils betyr slott, veikals butikk og iela gate.
Vi fikk hotell hvert sted, og om man må bruke en halvtime i jakten på et plass i herberget så er det også en del av ferien. Selvsagt kunne vi klart oss uten den lille omkjøringen på grusvei, den vi trodde skulle spart oss opptil flere minutter, og enkelte av de andre veiene holdt en standard som fikk oss til å snakke lyrisk om norske fylkesveier i vårløsningen. men vi kom hjem, bilen kom hjem og nå er vi endatil gjenforent med den lystige som har feriert på kennel og derfor er relativt stemmeløs.
Inspirerende!
SvarSlettVelkommen hjem!